Åpent brev til læreren

Kjære Marianne (om du leser dette)!

Jeg elsker pensumlista di! Tror ikke tyskelevene dine sier det til deg nok, så jeg tok på meg oppgaven.

For, altså, jeg begynte med å lese Helle Helle, og hun var god. Eller, novellene hennes da, om man skal være presis. Og det skal man jo når man skriver.

Så fortsatte jeg med å tog-lese meg gjennom Naja Marie Aidt. Og det likte jeg endre bedre.

Og da gjenstår bare best av adjektivsbøyningen. Og der vil jeg plassere Ingvild H. Rishøi og La stå. Nå vet jeg ikke om jeg tør lese videre på lista di, for herfra kan det bare gå nedover. Og det sier jeg i full visshet om at både Hemingway og Askildsen gjenstår.

(For de av dere som ikke er Marianne: Marianne skulle holdt novelle-kurs førstkommende helg, og sendte ut pensumliste på forhånd. Kurset er dessverre utsatt, men gode lesetips trenger ingen grunn til å følges. Her er forøvrig lista jeg skriver om i sin helhet. Og som flinkis-eleven jeg er, har jeg da lest hele samlinger, ikke bare enkeltnoveller som lista sier:

Blinddøra av Hans Herbjørnsrud fra samlingen Blinddøra
Et deilig sted av Kjell Askildsen
Thomas av Kjell Askildsen
Bulbjerg av Naja Marie Aidt fra Bavian
Søndag av Naja Marie Aidt fra Bavian
Mere kaffe av Helle Helle
Indsamling av Helle Helle
Min tante døde av Helle Helle
Syltning av Helle Helle Alle tekstene fra "Biler og dyr"
Att döda ett barn av Stig Dagerman
Hills like white elephants av Ernest Hemingway
Hilsen Julie av Ingvild Rishøi
Ariel av Ingvild Rishøi Begge fra samlingen "La stå"
Stockholm av Bjarte Breiteig)

Jeg er ganske sikker på at jeg har lest ihvertfall ei novelle av Rishøi før, men takker hjertelig for påminnelsen. For disse tekstene traff meg akkurat der god litteratur skal treffe. Jeg måtte lese dem én og én for å gi dem tid. Jeg gjør aldri det, jeg pløyer gjennom. Men ikke nå.

Hun har sitt eget språk, Rishøi. Det frister å kalle det poetisk, men da føler jeg at jeg må forklare hva som gjør det poetisk, og det kan jeg ikke. Men der noe språk føles som påklistra utapå-språk, er Rishøi langt under huden på meg. Og ikke bare det. Hver novelle har sitt eget språk, bærer preg av personen som forteller. Og det er det jeg liker så godt.

Og jeg liker at det framstår så barnslig. Eller riktigere: barnlig. Selv om hovedpersonene ikke alltid er barn, så husker de godt hvordan det var å være det. Og de preges alle av hendelser fra barndommen. Samtidig er temaene langt fra barnslige. Novellene er befolket med mennesker som har opplevd store ting, viktige ting, vonde ting. Men det skrives om på en måte som prøver å dysse ned, gjøre normalt.

Første og siste novelle henger sammen, rammer inn samlingen, og for å gjenta meg selv: jeg liker det også.Så mye at jeg stjeler knepet selv. Jeg synes du har laget en strålende pensumliste, kjære skrivelærer.

Og her, du kan få ett eple i samme slengen ;)

Klem,

Elisabeth