Günter Grass: Peeling the Onion

1.
Ja, jeg har lest Günter Grass på engelsk.
Flere har spurt meg om hvorfor, blant dem Tehme Melch, eller Jørn om du vil, fra aroundbooks.
Jeg har ikke noe gjennomtenkt svar å komme med, annet enn at boka var et impulskjøp på salg, og da tok jeg den utgaven som lå der. Tysk kan jeg ikke, så det var aldri et alternativ. Jeg leser like gjerne på engelsk som på norsk, det å lese tysk oversatt til engelsk var ikke noe jeg tenkte over før jeg plutselig fikk to spørsmål om hvorfor på samme dag.

2.
Jeg tenker: Man skal ha levd et liv før man skriver sin selvbiografi.
Uten å ha lest hva Justin Bieber har å si om livets underfundigheter (eller, ut fra omtalen jeg linket til, om Chuck Norris), tviler jeg vel sterkt på at han har det perspektivet som skal til for å gjøre boka minneverdig å lese for andre enn blodfansen. Günter Grass ga derimot ut sin selvbiografi som 79-åring, og har ingen problemer med å fange min interesse. Kynisk sagt hjelper det også å ha andre verdenskrig som dramatisk bakteppe for sin egen historie, men det er likvel ikke det som gjør boka god.

3.
Jeg kommer til å lese mer av Günter Grass, jeg skal gjøre det på norsk og det kommer til å preges av at jeg har lest denne boka først.
Grass trekker mange ganger linken fra anekdotene han forteller, til hvordan de er oversatt til hans litterære univers. Det kommer til å være umulig ikke å følge linken tilbake når jeg en gang kommer så langt som til å lese romanene. Det var på samme måte med Per Olof Enquists Et annat liv. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er overrasket over hvor mye selvbiografisk materiale forfattere bruker. (To her I am Catholic enough to confess, skriver Grass om sin skrivemaskin.) Selv med Knausgård opp og ned og i mente, har jeg tydeligvis fremdeles en romantisk forestilling om at flertallet av forfattere tar alt fra eget hode snarere enn å skrive sitt eget liv. Kanskje er det derfor jeg stadig vekk stirrer på en blinkende strek på en hvit skjerm uten å finne ordene.

4.
Jeg er overhodet ikke med på name-droppinga i denne boka. Jeg kjenner igjen et par navn eller boktitler, men i det store og det hele føler jeg meg totalt kunnskapsløs. Mye fordi menneskene han nevner er kunstnere heller enn forfattere, men om det hadde vært motsatt, tviler jeg på om resultatet ville vært annerledes. Jeg må bare innse at jeg kan null og niks om tysk kulturliv.

5.
Må jeg skrive noe om hva den handler om?
Selvsagt handler det ytre sett om Grass sin vei inn i litteraturen, ikke et selvsagt valg for den unge mannen som ville bli kunstner. Samtidig handler det om selve prosessen det er å tenke tilbake, hva man kan huske, hvordan man husker forskjellig. Det handler om skam i forhold til nazi-tida, om gjenoppbygging, om kunst og om skriveprosesser, om religion og politikk, om kjærlighet og vennskap og om å bli voksen. Det handler om et kokkekurs uten matvarer og om å gå tur med en geit i matpausen på jobben. Det handler om et liv. Veldig god bok, men tror jeg vil anbefale å begynne i andre enden av forfatterskapet enn det jeg gjorde.