På barneskolen handlet alle fortellinger om ei mørkhåra jente som hadde ei lyshåra bestevenninne, og hadde en viss sammenheng med at jeg er mørkhåra og hadde ei bestevenninne som var blond. På ungdomsskolen var det meste hjerte-smerte, og det ble ikke stort bedre på videregående. Det er ikke før de siste årene at jeg kan bla gjennom notatbøker eller åpne gamle dokumenter på PCen og faktisk bli positivt overraska.
Dagen i dag har vært en sånn dag. Jeg tok med notatbok og blyant i veska og gikk ut i det fine været. Nede ved elva satt jeg meg på en benk, kjente sola i ansiktet og vinden som rev i kroppen. Jeg skrev litt, men mest leste jeg det jeg allerede hadde skrevet i denne notatboka. Og blant alt det jeg trodde var bare tull, fant jeg faktisk ting jeg likte. Ting jeg sluttet å skrive på fordi jeg syntes det var håpløst dårlig, så plutselig helt annerledes ut når jeg ikke kunne ordene utenat før jeg leste dem.
Mye av det er enkteltstående setninger som jeg ikke vet hva jeg skal bruke til. Som for eksempel denne:
Jeg tatoverer navnet mitt på innsiden av øyelokkene dine. Det er et overgrep, jeg vet det, men det er en del av et større kompromiss du enda ikke vet vi har inngått.
Men det som overrasket meg mest, var at jeg fant tekster jeg ikke kan kalle noe annet enn forsøk på å skrive dikt. Om noen hadde spurt meg om jeg skriver dikt, ville jeg svart at det har jeg ikke gjort siden hjerte-smerte perioden, og jeg ville trodd jeg snakket sant. Men her var det altså, i min egen håndskrift, men uten at jeg kan huske å ha skrevet dem.
Her er ett av dem:
jeg tror ikke på tilfeldigheter
jeg tror på lyset
som farger vannet rosa
og på bladene som faller
og virvler i
ufangbare mønstre
det er det jeg tror på, og deg
jeg tror på deg
når du sier at
hver enkelt tann
setter merke
på sin måte
som et bakhode
som knuses i et speil
Det diktet var veldig flott! Du må skrive meir (sjølv om eg kjenner meg godt igjen i det du skriv, om å skrive fine setningar ein ikkje veit kva ein skal bruke til).
SvarSlettTakk for det.
SvarSlettVet ikke helt hva jeg synes om diktet selv. Jeg leser nesten ikke lyrikk i det hele tatt, og har ingen referanserammer. Jeg ble bare så veldig, veldig overrasket da jeg fant det, at jeg måtte "publisere" det ;)
Å, er det ikke fint å gjenoppdage noe man har skrevet som man faktisk liker! Lenge var det sånn at jeg hata alt jeg hadde skrevet før, men nylig, da jeg holdt på å samle 15 sider tekst til en oppdaksprøve til Skrivekunstakademiet, så jeg gjennom alt på dataen min og jeg fant flere tekster jeg hadde glemt at jeg hadde skrevet, og jeg tenkte "Oi, dette var bra jo, er det jeg som har skrevet dette?" Det var en fin følelse, må jeg si.
SvarSlettJa, det er en fin følelse. Har hatt det som deg og hata alt jeg har skrevet før, men nå er det egentlig mer motsatt. Jeg liker ideene mine, synes teksten er elending mens jeg skriver den, men kan bli positivt overrasket over å lese den 6 måneder etterpå når jeg har glemt den. Jeg kaller det framgang.
SvarSlettLykke til med søknaden! Et år på skrivekurs unner jeg alle, håper du kommer inn.