Det føles litt som å begynne i feil ende når mitt første møte med et forfatterskap er forfatterens memoarer. Første gang jeg gjorde det, var med Per Olof Enquist og Et annat liv. Den gangen var jeg etter få sider overbevist om at her var det noe jeg hadde gått glipp av, og få dager senere var elleve Enquist-bøker på vei i posten.Denne gangen er det The discomfort zone som er mitt første møte med Jonathan Franzen. Men jeg føler ingen umiddelbar trang til å løpe til nærmeste bokhandel for å skaffe meg Korrigeringer for å få mer. På den annen side er jeg heller ikke avskrekket. Jeg har kost meg gjennom 200 sider. Jeg har smilt litt, nikket gjenkjennende her og der, stilt meg uforstående til denne voldsomme interessen for fugler og humret over noen ironiske vendinger. Men noe voldsomt engasjement, greier jeg altså ikke å oppdrive. Det er sannsynligvis så enkelt som dette: Når jeg velger å lese en forfatters memoarer, er det fordi jeg er interessert i skriveprosessen, i bøkene han har lest, i tanker omkring litteratur. Men litteraturen er ganske fraværende i The discomfort zone, og resten av Franzen sitt liv må jeg ærlig innrømme at jeg ikke finner grensesprengende interessant.
Mens jeg leste, opplevde jeg teksten som litt rotete. Den hopper rundt i tid og sted og fra emne til emne, uten at sammenhengen alltid er like klar. I ettertid har jeg lest at store deler av boka tidligere er publisert som essays i The New Yorker, og da falt bitene på plass. Det virker som om Franzen har klippet opp essayene, fylt på med noen anekdoter og voilá: "A personal history". Noen memoarbok er det ihvertfall ikke, men den har vært fin å ha i veska på toget.
NY Times sin anmeldelse av boka, er forøvrig langt mindre snill enn min, og jeg får litt følelsen av at boka slaktes fordi anmelderen ikke liker personen Jonathan Franzen. Men jeg er likevel enig i en del av kritikken, og moret meg litt over å lese en slik totalslakt.
I dag har jeg begynt med memoarene i et nytt forfatterskap: Günther Grass og hans Peeling the onion. Femti sider inn lover dette allerede mye bedre enn Franzen. Det er synd å si det, men oppvekst i Hitler-Tyskland gir en helt annen dimensjon i barndomsskildringer.
Synd å si det, men Frantzen er litt - meh - for meg. Og nå skal jeg hvertfall ikke lese memoarene...
SvarSlettMen det skal jeg! ;-) Jeg har både denne boka og Günter Grass-boka liggende på vent!
SvarSlettGrass på engelsk?
SvarSlettEg har bare lese Freedom men eg har The Corrections liggjnade klar i kø. Etter det skal eg kanskje vurdere memorarene (eg liker å gjere ting i riktig rekkefølgje).
SvarSlettJa, Grass på engelsk. Ble fristet på et salg, så da ble det tilfeldigvis sånn. Jeg kan ikke tysk, så originalspråket er utelukket, men burde vel kanskje tatt den norske oversettelsen. Har tenkt på det underveis, at endel ting nok faktisk er enkelere å oversette til norsk enn engelsk. Jeg kommer til å lese mer Grass, da på norsk.
SvarSlettBai: Jeg liker egentlig også å lese ting i riktig rekkefølge, men som regel blir det sånn at jeg tar akkurat det som frister her og nå. Og har allerede skjønt at memoarboka kommer til å prege lesningen av Grass' romaner.
Påstand: Bare ved å lese om en forfatters liv forstår man mer av hans bøker, selv om han ikke beskriver selve skriveprosessen. Derfor blir det interessant likevel. Jeg har ikke lest Jonathan Franzen, har Corrections i ventehylla, og fikk lyst til å lese denne. Jeg elsker denne type bøker, spesielt når de bare er på 200 sider :)
SvarSlettGeir: Jeg er med på tanken om at en forfatters memoarer ikke må inneholde litteratur eller skriveprosess for å være interessant. Men da må den i det minste være litteratur. Denne boka ble mest likegyldig blablabla for min del, og gjorde lite for lysten til å begynne på Corrections.
SvarSlettEg har lese The Corrections og nå sist Freedom. Eg må sei dette er bøker som treffer meg bokstavelig talt. Romanfigurene hans er så troverdig fremstilt at det føles som om du er omgitt av dei i kvardagen, som om det er ein kammerat eller ei svigermor. Spørsmålene han tar opp er spørsmål eg sjølv reflekterer over og det fine med bøker er jo at de beriker deg og får deg kanskje til å sjå verden på en litt annen måte. Frihet er jo kanskje det å ta seg tid til å være liten og alene, men samtidig føle seg som del av noko større. Det å kunne sette seg ned med ei god bok eller gå ut i naturen å sjå på fuglar eller kva det måtte vera.
SvarSlettHm. Du gjør det ihvertfall mye mer fristende å lese disse romanene enn det "The discomfort zone" gjorde.
SvarSlett