Nordisk samlesning - oppsummering

Sammen med initiativtaker Knirk og et knippe andre bloggere, har jeg siden desember lest meg gjennom et utvalg av de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris. Vi har ikke lest dikt, og vi har, naturlig nok, ikke lest tekster som ikke er oversatt til et språk vi forstår. Vinneren annonseres på tirsdag, og jeg må si at dette leseprosjektet har gjort meg veldig spent på å få vite vinneren.

Det jeg gledet meg mest til på forhånd, var at vi var mange som skulle lese det samme samtidig. Og det å lese andres opplevelser har absolutt vært prosjektets høydepunkt for meg. Vi har i stor grad vært overraskende enige, så mye egentlig diskusjon vil jeg ikke si at det har vært. Men bare det å lese andres tanker omkring teksten så tett opptil min egen leseopplevelse, har vært givende, og flere av bøkene har vokst på akkurat det.

Det som har overrasket meg, er hvor få av bøkene vi har lest jeg faktisk har likt. Jeg hadde forventet meg det ene høydepunktet etter det andre, men slik ble det ikke. Jeg føler jeg har tredd nisselua godt nedover øra når jeg sier at mine favoritter er de to norske bidragene, Carl-Frode Tillers Innsirkling2 og Beate Grimsruds En dåre fri. Det at Grimsrud også er nominert for Sverige, får være nok til å kunne kikke ut under luekanten.

Min tredjeplass får Harald Voetmanns Vågen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle mene da jeg leste den. Den skildret groteske ting uten at jeg på noe tidspunkt ble følelsesmessig engasjert, og jeg avfeide den med et skuldertrekk i min omtale. I ettertid har den vist seg vanskeligere å riste vekk.

Inspirert av andre bøker jeg har lest siden, har jeg tenkt en del på verdensbildet en bok er skrevet ut fra. Jeg opplever at de fleste historiske romaner er skrevet ut fra dagens verdensbilde med tilbakevirkende kraft. Når man skriver om mennesker som levde for mer enn 2000 år siden, er det overraskende mange som har tilnærmet likt verdisyn som vi har i dag. Styrken til Vågen, har jeg tenkt, er at den har ristet av seg dette og sannsynligvis er nærmere å skildre romertiden ut fra romertidens eget verdisyn. Tingene vi har beskrevet som groteske eller makabre, er dagligdagse for bokas hovedperson, og det at jeg ikke blir følelsesmessig berørt, er et resultat av dette. Jeg merker at jo lenger tid som går, jo mer positivt innstilt blir jeg til denne boka. Jeg har til og med vurdert om jeg skal lese den på nytt.

Alt i alt vil jeg si at prosjektet har vært en positiv opplevelse, og noe som frister til gjentakelse. En stor takk til Knirk for den grundige jobben hun har gjort underveis. Selve prosjektet kan du lese mer om her, og en liste over bloggeres omtaler av bøkene her.

Så er det bare å vente på kunngjøringen...
Heia Tiller!