Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord

Man leser ingenting i et vakuum. Kanskje blir dette mer tydelig når jeg leser noe som er langt fra min egen hverdag?

Når jeg leser bøker jeg kjenner meg igjen i, er det sjelden jeg tenker over at jeg sammenligner med mitt eget liv. Men erfaringene som skildres i Fremmed jord, er ikke mine erfaringer. Dermed trekker jeg i stedet linjene til andre bøker jeg har lest, og blir med ett mye mer klar over at jeg faktisk sammenligner. Jeg tenker det er dårlig gjort overfor forfatteren og ikke la hennes bok få stå på egne ben, at ingenting godt kommer ut av å stadig sette bøker opp mot hverandre, at det er en av grunnene til at jeg ikke gir terningkast eller noe lignende. Men så blir jeg uenig med meg selv. Det er naturlig å sette det man leser i sammenheng med sine egne erfaringer, og det jeg har lest er faktisk en viktig del av mine erfaringer. Det er en av grunnene til at jeg har så stor glede av å lese.

Fremmed Jord er en samling av åtte noveller, der de tre siste henger sammen. Hovedpersonene i alle novellene er indere, mer presist bengalere, der familien har forlatt India og flyttet til akademiske liv i USA. Novellene fokuserer på barna i familiene som vokser opp og gjør amerikansk kultur til sin egen, samtidig som de stadig må forholde seg til det indiske gjennom foreldrene.

Samtidig som denne oppsummeringen er overfladisk helt riktig, kjennes det også urettferdig å sette novellene i denne båsen. For først og fremst handler de om mennesker, om enkeltindivider, på en måte som får meg til å tenke på Alice Munro. Lahiri har en veldig fortellende stil, hver novelle rommer mye levd liv og karakterene i dem fremstår som hele mennesker. Oppbruddet fra foreldrenes forventninger, en vridning fra tradisjon mot karriere, har også Munro skrevet mye om, uten at innvandringsproblematikk har en rolle hos henne. Men like fort som jeg skriver det, faller den sammenligningen sammen. For mens foreldrene i Munros univers ofte stiller seg uforstående til det å gå inn i akademia, er det lite annet som betyr noe for foreldrene i Lahiris univers. Bruddet med tradisjonene skjer på et annet nivå.

Jeg tenker også på Mustafa Cans Tätt inntil dagarna når jeg leser, boka der kurdiske Can forteller om sin oppvekst i Sverige. Mellom disse to bøkene, tenker jeg mest på forskjellene. Can skildrer sine foreldre som bundet av kurdiske tradisjoner, de har hele tiden en tanke om at innvandringen er midlertidig, at de skal tilbake, og ser på barnas integrering i det svenske samfunnet som et nederlag. Foreldrene i Fremmed Jord er motsatte. Selv om de omgir seg med bengalske venner og holder på tradisjonene, er de hele tiden opptatt av at barna deres skal utnytte mulighetene USA gir dem, og i stor grad godtar de at dette fører dem vekk fra det indiske. Jeg tenker at dette sier noe om både forskjellen på indere og kurdere, men også forskjellen på det nordamerikanske og det skandinaviske samfunnet. Samtidig noterer jeg meg at i begge bøkene, er mødrene de som sliter mest med å finne sin plass i sine nye omgivelser. Likevel synes jeg Fremmed Jord er mer positiv i så måte enn Lahiris tidligere novellesamling Lidelsens tolk. I boka jeg har lest nå er det flere av mødrene som står støtt på egne ben. Dem jeg husker fra den forrige, var mer haleheng til sine akademiske menn.

De siste bøkene jeg har lyst til å nevne i samme slengen er Marjane Satrapis tegneserieromaner Persepolis 1 og 2. Selv bor jeg ti minutters gange fra huset der jeg vokste opp, jeg har ingen førstehånds erfaring med det å bryte opp og starte på nytt et sted med en helt annen kultur. Mine tanker omkring dette, farges av blant annet bøker som dem jeg har nevnt i denne omtalen. Og jo mer jeg leser, jo mer nyansert blir bildet, jo tydeligere blir det at ordet innvandring bare er et tomt, abstrakt ord som egentlig består av tusener på tusener av enkeltskjebner.

Jhumpa Lahiri er en god forteller, Fremmed jord ei bok jeg anbefaler.
Særlig godt likte jeg de tre siste novellene, som vikler seg inn i hverandre og nærmest er en liten roman. Lahiri er en menneskeskildrer av rang, og her blir vi enda litt bedre kjent med hovedpersonene.

Jeg er ikke den eneste med ambisjoner om å lese mange noveller i år, til dere andre er Jhumpa Lahiri et godt tips til en novellekunstner som er verdt å ta en titt på.

Og om du ikke har slike novelleambisjoner, Fremmed jord er ei god bok som er verdt å plukke opp uansett.