Årets beste?

Det er 1,5 time igjen av 2011 og utenfor vinduet har rakettene smelt i flere timer allerede. Jeg sitter i sofakroken og prøver stresse ned etter det som har vært en hektisk romjulsuke på jobb, men det vil ikke helt slippe taket. Heldigvis er det én fridag igjen før jeg skal tilbake.

Jeg har allerede oppsummert leseåret 2011 i innlegget der jeg kommenterte nyttårsforsettene jeg hadde i fjor, men det var ikke helt nok kjenner jeg. Jeg ser av lista jeg har skrevet over leste bøker at jeg endte på 48 i året som har gått. Det er lite til meg å være, men siden 11 av dem har vært fantasybøker rundt 1000 sider, tror jeg sideantallet ikke er så forskjellig fra de siste årene likevel.

Året begynte med en del av bøkene i den nordiske samlesningen som Knirk arrangerte, der jeg ikke var spesielt begeistret for annet enn Carl Frode Tillers Innsirkling 2. (Jeg var også begeistret for Beate Grimsruds En dåre fri som også var en de av prosjektet, men den leste jeg i 2010.) Etter det har jeg imidlertid vært positiv til det meste jeg har lest i år. Det jeg ikke har likt, har jeg ikke fullført, og heller ikke skrevet om her.

Når jeg ser tilbake på året, er det likevel to bøker som skiller seg ut. Den første er Tirsdag, skrevet av Lene Andersen, men kreditert den fiktive forfatteren Jesper Knallhatt. Boka er den andre i et utrolig ambisiøst dansk prosjekt som går ut på å skape en helhetshistorie om hvordan verden henger sammen. Bøkene tar form av en samtale mellom to personer, og foregår over en uke - noe som forklarer navnet på bøkene. Jeg likte Mandag, men jeg elsket Tirsdag. Det var en bok jeg merket forandret måten jeg ser på verden på mens jeg leste, og det skjer ikke så ofte. I boka gir forfatteren oss et bilde av menneskets historie fra den aller spedeste begynnelse og fram til i dag, og den reisen trollbandt meg fullstendig. Jeg sier ikke at jeg leser alt som står der som historisk korrekt, det er for eksempel flust av spekulasjoner og antakelser om ting vi rett og slett ikke kan vite noe om, men alt henger så fint sammen og jeg er helt med på fortellingen i det hele. Jeg tenker at ja, sånn kunne det vært, sånn hadde det vært fint om det var, og den følelsen av sammenheng jeg satt med etter å ha lest boka, er ubetalelig. To ganger i år har jeg begynt på den neste boka i serien, Onsdag, men den fanger meg ikke på samme måten, og har havnet tilbake i hylla etter 150 sider begge gangene. Men Tirsdag, den boka er magisk i mine øyne.

Likevel. Skal jeg kåre årets leseropplevelse, tror jeg faktisk jeg ender opp med Doris Lessing og hennes The Golden Notebook. Jeg var overveldet da jeg leste den, og kan ikke si så mye mer enn det jeg gjorde da jeg skrev om den første gangen.

Jeg håper 2012 kan by på like gode leseopplevelser som disse to bøkene har gitt meg i 2011.

Godt nytt år alle, og takk for det gamle!

Hans Olav Brenner - Om å skrive

Sidetall: 232
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon:
Litt på senga, mest i sofakroken under et pledd
Hvordan kom boka til meg?
Julegave fra broren min
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg hørte om den første gang. Natt til julaften leste jeg ut fantasymursteinen jeg har holdt på med en stund, så timingen var rett for å begynne på noe nytt. Og de nyeste tilskuddene til samlinga, virker alltid mest spennende.

«Du kan lese femogsytti sånne intervjuer, og så er det kanskje tre av dem hvor du finner noe som tenner deg. Uten at det nødvendigvis hjelper deg så mye, det er mer for å være i et rom hvor det blir tenkt høyt om det å skrive.»

Jeg kunne egentlig stoppet her. Eller, jeg kunne fortalt at dette sitatet tilhører Per Petterson, at det står på side 45, ganske langt opp på sida, og at det er en del av et utfyllende svar på spørsmålet han har fått om han har latt seg motivere av forfatterintervjuer. Der kunne jeg stoppet, og med det implisert at dette sitatet i essens oppsummerer hva jeg har fått ut av lesingen. Og det hadde vært helt greit, for det er ikke noe eksepsjonelt med denne boka. Den gir akkurat det den lover: Hans Olav Brenners intervjuer med 13 veletablerte norske forfattere samt med en forlagsredaktør. 

Men jeg stopper ikke der. Fordi enhver bok om skriving for meg er noe mer enn seg selv, også denne, en ganske ordinær intervjubok som bæres fram av erfarne intervjuobjekter som har svart på spørsmålene de får mange ganger før, men som her i det minste får anledning til å snakke til punktum.

Men mens jeg leser, er det ikke ordinært likevel fordi hvert eneste lille ord i denne boka handler om meg. Jeg er på konstant søken etter identifikasjon, etter fellesskap, etter legitimering av det jeg selv holder på med (eller for tida ikke holder på med). Jeg er på desperat jakt etter trøst, etter håp om at ting kan løsne, etter selve Trikset: den forløsende setningen som forteller meg akkurat hva jeg må gjøre for å komme skikkelig i gang. Og akkurat mens jeg leser, tror jeg blindt på det som står der, på hver enkelt metode, ignorerer vissheten om at de er gjensidig utelukkende og at underteksten alltid er «du kan ikke kopiere en annens metode, du må finne din egen». 

Og hele tida mens jeg leter, vet jeg at hele prosessen egentlig ikke er noe annet enn nok en utsettelse. Jeg vet allerede altfor godt hva som er problemet mitt: Jeg vil være verdensmester med en gang, vil vinne OL-gull i langrenn med et treningsgrunnlag på to skiturer hver påskeferie. Jeg tør ikke være dårlig og blir derfor heller ikke bedre. Eller enda værre: Jeg tør ikke være dårlig, så jeg lar i stedet være å begynne.

Nyttårsforsettoppfølgingsinnleg

På nyttårsaften i fjor publiserte jeg en liste med ti selvbedrag som gjorde nytten som litterære nyttårsforsetter for 2011. Nå er jeg nære nok årsslutt til å sitte med fasiten. Så, hvordan gikk det?

1) Jeg skal lese flere av bøkene som allerede står i hylla

Dette er en klassiker. Bøkene står der fordi jeg på et eller annet tidpunkt har hatt lyst til å lese dem. Og for all del, det er mye god litteratur som venter på meg her. Men i 2010 har jeg lest ca 60 bøker. Jeg har sannsynligvis anskaffet ihvertfall det dobbelte. Å tro at noe annet enn det er fasiten etter 2011 også, er bare naivt.
Fasit: Basert på lista over bøkene jeg har lest i år, kan jeg si at ca ti av dem hører til i denne kategorien. Hvor mange bøker jeg har anskaffet i 2011 er jeg derimot litt usikker på, men vi snakker som et absolutt minimum om det femdobbelte. Forsettet er uansett veldig vagt, jeg skal lese "flere", men flere enn hva? Jeg har jo lest ti av dem. Jeg sier meg relativt fornøyd med det.

2) Jeg skal lese mer faglitteratur.

Når jeg tenker tilbake på 2010, ser jeg at flere av bøkene jeg har hatt størst glede av har vært faglitteratur. I 2011 har jeg planer om å lese mer historie, mer lingvistikk og mer filosofi.
Fasit: Tja... Jeg tok Ex.phil, det tvang meg jo til å lese noe filosofi, men ikke så mye som jeg hadde planer om. Jeg leste pensum og ikke et ord mer. Jeg har lest fire bøker med lingvistikk som tema, og jeg hadde stor glede av alle. Historie har jeg lest mindre av i år, og det jeg har lest har vært religionshistorie. Men jeg kjenner på meg at dette vil tvinge seg fram i starten av 2012.

3) Jeg skal lese mange noveller.

Det skrives mye bra i kort format. Jeg prøver selv å skrive noveller. Les og lær.
Fasit: Ja, jeg har lest mange noveller. I starten av året talte jeg, men kom raskt ut av tellinga. Men jeg har lest fire hele novellesamlinger, og en god del enkeltnoveller utenom som jeg ikke har skrevet om. 

4) Jeg skal delta på Nanowrimo i november. 

Og i 2011 skal jeg ha en idé før jeg begynner, og skrive sammenhengende tekst. Det naturlige steget videre fra hva jeg gjorde i år.
Fasit: Nei. November kom med masse jobb og null overskudd. Det var ikke snakk om å delta på Nano. Til gjengjeld skrev jeg all redaksjonell tekst + tok bildene til en 24 siders avis i november (10 sider var reklame)

5) Jeg skal sende fra meg minst tre tekster.

Til konkurranser, til forlag, til tidsskrifter. Akkurat hvor er ikke det viktigste. Det er handlingen som teller. Og å sende tekster i posten til en venn, er juks og teller ikke.
Fasit: Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive ja her, men det ville være løgn. Jeg har sendt fra meg ett prosadikt til en antologi, det ble ikke valgt ut. I tillegg har jeg skrevet klar ei novelle som jeg hadde planer om å sende inn til en årlig novellekonkurranse, men den ble aldri annonsert i år. 

6) Jeg skal jobbe mot å kunne lese bøker på et sjette språk.

Nå leser jeg på bokmål, nynorsk (ja, det er to ulike litterære språk), engelsk, svensk og dansk. Naturlige valg for språk nummer seks er spansk, fransk eller russisk, som jeg alle har basiskunnskaper i.
Fasit: Dette har jeg ikke gjort noe med overhodet.

7) Jeg skal dra på skrivekurs.

Fordi det er gøy. Trenger ingen annen begrunnelse.
Fasit: Jeg har ikke vært på skrivekurs, men jeg har blitt med i ei skrivegruppe. For meg gjør det samme nytten, så det teller. Særlig siden menneskene jeg har møtt i denne gruppa er veldig dyktige.

8) Jeg skal tilbringe mer tid på biblioteket.

Dette forsettet motvirker sannsynligvis det første. Men jeg liker meg på biblioteket. Jeg vil gi meg selv tid til å være der. Ikke bare gå inn og ut med en viss målbevissthet.
Fasit: Dette trodde jeg var det sikreste kortet i bunken, men der tok jeg feil. Jeg har knapt vært på biblioteket i det hele tatt i 2011. 

9) Jeg skal reise vekk alene, ihvertfall en helg.

Med bøker og laptop i kofferten.
Fasit: Ja! Ei hel uke aleine i Danmark og det var fantastisk! 

10) Jeg skal skaffe meg lesebrett.

Nå har jeg tenkt på det i halvannet år. Jeg er ikke papirnostalgiker i den forstand. Ja takk, begge deler, mener jeg. Men jeg greier ikke bestemme meg. Vanlig lesebrett eller iPad? Akkurat nå heller jeg mot lesebrett. I morgen er det kanskje annerledes. En gang i løpet av 2011 skal jeg bestemme meg. 
Fasit: Jeg har faktisk fått to. Og jeg er blitt en ivrig bruker. Uten at det betyr jeg kjøper færre papirbøker av den grunn.


Oppsummering:
Da jeg skrev disse målene, var det en grunn til at jeg kalte dem selvbedrag. Jeg hadde ingen illusjoner om at alt skulle gjennomføres, og jeg er faktisk overrasket over hvor mye som faktisk er oppfylt. Mest fornøyd er jeg over at jeg faktisk har reist bort på ferie aleine. Det frister til gjentakelse, men usikker på om det vil skje allerede i 2012. 

Bedre seint enn aldri...

Ja, jeg er muligens litt seint ute, men jeg vil likevel ønske alle en riktig god jul i dag. Det er tross alt fremdeles jul, er det ikke?

Selv har jeg tilbragt de to siste nettene hjemme hos foreldrene mine på mitt gamle rom. Det ligner ikke mye på sånn det så ut da jeg bodde der, men omringet av hyller som kneler under vekten av pappas bøker, er det lett å føle seg hjemme likevel. Selve julaften feiret vi hos tanta og fetteren min med god mat og godt selskap. Og selv om yngstemann i selskapet er gammel nok til å ha lastebillappen, virket pakkehaugen større enn noengang.

Til meg lå det to bøker under treet i år. Hans Olav Brenners Om å skrive og Tomas Espedals Imot naturen, begge sto på ønskelista mi på forhånd. Den første er jeg allerede halvveis i. I tillegg fikk jeg fleecepledd med armer som blir perfekt i den nye stolen jeg skal kjøpe meg når vi flytter på nyåret (og som forsåvidt er like perfekt i dag, her jeg sitter i hjørnet av sofaen med laptopen i fanget). Og jeg har fått gavekort og to Trivial Pursuit spill, der både gavekortet og det ene spillet sannsynligvis blir omgjort til bøker når jeg bytter det i romjula.

Jeg har bare gitt bort ei bok i år, kjøpt brukt på nett, til pappa som leser alt han kommer over som handler om Norge under 2. verdenskrig. Men mer fornøyd er jeg over gaven han fikk av meg og broren min sammen. Før jul var det nemlig en rubrikkannonse i lokalavisa der noen ville selge en bunke med ca 100 aviser fra mai og framover i 1945. Det må være det særeste jeg har gitt bort til jul noen gang, men tror ikke det kunne blitt stort bedre for han som skulle få gaven, og det er jo det som teller.  Tror han er godt fornøydnå når huset endelig er tømt for julegjester og han kan begynne å lese i fred og ro.

Ikke bare bokmisjonær

Jeg har ingen illusjoner om at det nå sitter mange der ute og venter på at jeg skal følge opp «jeg skal gjøre forandringer» innlegget mitt med noe mer konkret. Strengt tatt tror jeg at den eneste som venter er meg selv, men til gjengjeld er det ingen andre som greier å tynge meg ned med et lignende forventningspress, så her er det bare å innfri om jeg vil ha juleferie.

Jeg har stilt meg selv tre viktige spørsmål:

Hvorfor startet jeg min egen bokblogg?

Hva kan en bokblogg være?

Hva ønsker jeg å få ut av min blogg?

Det har vært tre nyttige spørsmål som har gjort meg mer bevisst på enkelte ting. Jeg oppdaget for eksempel at jeg tidligere bare har spurt meg selv «hva er en bokblogg», et spørsmål med langt mer begrensede svarmuligheter enn dets hypotetiske bror «hva kan en bokblogg være». Eller, mer spesifikt: «Hva kan min bokblogg være?»

Nå har jeg ikke nødvendigvis som et mål å være så forbanna nyskapende. Vi liker alle å tro vi er originale. Kun et fåtall har rett, og jeg er neppe å regne blant dem. Det er helt greit. Jeg har kommet fram til at det jeg er misfornøyd med når det gjelder min egen blogging, ikke er så mye det jeg skriver, som det er det jeg ikke skriver. Jeg har hatt en tanke om at jeg ikke vil være privat, ikke utlevere meg selv på nett, men jeg tror kanskje jeg har trukket grensa på feil sted. 

Slik jeg ser det, er bloggens fremste kjennetegn at den er personlig. Jeg kan skrive om tekst på en helt annen måte her enn jeg kunne gjort om jeg skulle skrevet anmeldelser i ei avis. Det handler om å tørre. Jeg tenker: I redsel for å krysse grensa til det private, har jeg ikke vært personlig nok. Det finnes allerede haugevis av omtaler på nett av de fleste bøkene jeg skriver om, mange av dem skrevet av folk med en langt større litterær kompetanse enn det jeg har. Det eneste jeg kan si noe om som ingen andre kan, er min opplevelse av teksten. Og den kan preges av langt mer enn det som står på papiret (eller på skjermen). I en blogg, kan også dette tas med i omtalen.

Dessuten: Jeg ønsker å snakke om tekst med mennesker som har lest den samme teksten som meg. Nå skriver jeg bokomtaler som sirkler rundt grøten og er redd for å røpe handlingen for dem som ikke har lest boka. Jeg blir en misjonær som søker å overbevise, les/les ikke, og kommentarene konkluderer stort sett med enig/uenig uten særlig begrunnelse. Det er en enkel sak å dele opp et innlegg slik at du må trykke på en «les mer» knapp for å lese resten, dermed er det fullt mulig å skrive innlegg med spoileradvarsel. Bokstavelig Talt skal fra nå av inneholde begge deler: Jeg skal være bokmisjonær når jeg føler for det, eller gå mer konkret inn i teksten om det er det jeg har lyst til. (Jeg tror for eksempel jeg kunne skrevet langt mer interessante innlegg under vår samlesning rundt Nordisk Råds litteraturpris i fjor om jeg ikke var så redd for å røpe handlingen for dem som eventuelt skulle lese bøkene seinere, og ikke minst tror jeg det kunne ført til enda mer interessante kommentarfelt.)

Jeg er forresten nysgjerrig. Hva er deres svar på spørsmålet "hva kan en bokblogg være?" 

Steven Erikson - House of Chains

Lesingen min er ensporet om dagen. Etter å ha lest ferdig den tredje boka i Malazan Books of the Fallen serien, hadde jeg planer om å ha en pause å lese noe helt annet. Men det eneste som fristet var å fortsette, så nå er bok fire utlest og jeg er allerede godt i gang med bok fem.

Jeg var ikke like begeistret for House of Chains som jeg har vært over de to foregående bøkene i serien. Kanskje begynner jeg å få litt nok for en stund og hadde hatt godt av å ta den pausen jeg hadde planlagt. Mer sannsynlig er det fordi denne boka ikke har personene jeg følger med sympati som jeg gjorde med Coltaine og Kalam Mekhar i bok to og Whiskeyjack, Tool og Ganoes Paran i bok tre. House of Chains har selvsagt også sine karakterer som følges tett, de blir bare aldri mine favoritter på samme måte som disse ble (kanskje et lite unntak kan gjøres for Strings/Fiddler), og det kjennes ikke ut som jeg er med på reisen gjennom plottet på samme måte som jeg har vært tidligere. Dermed leser jeg med en viss utålmodighet mens jeg venter på at "mine" folk skal dukke opp i handlingen igjen annet enn som felles referanser i diverse samtaler.

Men for all del. De fleste elementene som har gjort meg så begeistret for serien så langt, er fortsatt til stede. Jeg synes fremdeles dette er bra, bare litt mindre bra enn den forrige. Det lever jeg helt fint med.

Et motiverende spark i baken

Jeg leser siste Vagant, og tenker: Bloggen min holder ikke mål.

Ikke fordi jeg leser Bernhard Ellefsens innlegg, der han slik jeg ser det i en bisetning kritiserer bokmerker.org for ikke å være noe de heller aldri har påstått å være. (Les forøvrig Kristine Kleppos kommentar om dette her, og Jørn på aroundbooks sine innlegg her og her.)
Heller ikke fordi Ellefsen samtidig indirekte antyder at ingen norske bokblogger er verdt å lese, noe jeg selv er uenig i fordi jeg helt tydelig søker etter andre ting enn det han gjør i disse bloggene, og dermed finner det jeg leter etter der han ikke gjør det. Ellefsen etterlyser norske blogger som skriver god litteraturkritikk (han finner dem i utlandet knyttet til institusjoner med store ressurser som foreksempel New York Review of Books), og jeg tenker at det fine med bloggverdenen er at dersom du ikke finner det du leter etter, er det ingen som stopper deg fra å lage det selv. Ingen kan rettmessig stå på utsiden å kritisere andre for ikke å leve etter ens egen idé om hvordan, i dette tilfellet, en blogg bør skrives. Har man ideen, er man selv ansvarlig for å leve den ut eller å la være, og man bærer dermed like mye ansvar som alle andre for eventuelle mangler man måtte finne i mangfoldet.

Og det er her jeg kommer til konklusjonen om at min egen blogg ikke holder mål.
Ikke fordi jeg ikke skriver tekster som lever opp til Ellefsens akademiske ideal, den type tekster har jeg hverken lyst, kvalifikasjoner eller ambisjoner om å skrive. Nei, bloggen min holder ikke mål fordi jeg ikke lever opp til mitt eget ideal om hvordan jeg vil skrive, og dermed ikke er tro mot min egen idé, hvor vag den enn var da jeg begynte å blogge i juni 2009.

Jeg var inne på dette i fjor høst også, dog uten å ta konsekvensen av tankene jeg hadde da. Men akkurat nå føles det som jeg er kommet til et veiskille. Enten må jeg gjøre forandringer, eller så kan jeg like gjerne slutte å blogge. Den første forandringen er gjort i dag og er av det visuelle slaget. Forandringer i innholdet vil komme etterhvert, sannsynligvis gradvis. Først skal jeg gå en runde med meg selv og finne ut hva jeg egentlig ønsker å få ut av å blogge. Deretter kan jeg finne malen for hvordan jeg vil gjøre det.

Steven Erikson- Memories of Ice

I går var alle hverdagsgjøremål uvelkomne avbrytelser. Jobb, middag, dopauser - hvem har tid til sånt tull når boka man leser plutselig griper tak og nekter å slippe? Jeg måtte lese ferdig, måtte bli sittende i sofaen hele kvelden, måtte vite hvem som kom ut av den i live, måtte blunke hurtig for å klarne øynene etter å ha fått vite hvem som ikke gjorde det (Tro meg, det å skrive at noen dør i en av disse bøkene, er ingen spoiler, det er heller et spørsmål om hvem og om hvor mange.)

Jeg elsker sånne dager. Dager som gjør det enkelt å huske hvorfor jeg leser og hvor lettbegeistret jeg pleide å være. Etter å ha lest siste setning i går, ble jeg sittende med øynene igjen og kjenne på følelsen av å ha vært helt inne i det jeg leste. Det skjer ikke så ofte lenger. Jeg savner det. Fraværet av den analyserende stemmen i bakhodet som prøver å plukke opp tips, studerer formuleringer, tegner mentale spenningskurver og spør etter point-of-no-return og vendepunkt. Jeg greier ikke bevisst skru henne av, men noen ganger greier det jeg leser å gjøre det for meg. Som i går.

Den første boka i serien, Gardens of the Moon, var ganske forvirrende. Litt fordi det tar tid for leseren å bli kjent med en ny verden, men også i stor grad fordi det er et stort persongalleri som introduseres samtidig. Mange navn, og du kommer aldri særlig tett på noen av dem. Bok to, Deadhouse Gates, plukker opp noen av trådene fra den første boka og lar deg bli bedre kjent med enkelte av karakterene. Memories of Ice plukker opp andre tråder og fortsetter historien til andre karakterer. I begge bøkene introduseres også mange nye navn, men jeg føler ikke lenger jeg drukner i dem. De sentrale skikkelsene begynner å ta form, de er personer heller enn sjablonger, og da er plutselig ikke navnene vanskelig å huske.

I Memories of Ice er det kampen mot «the Pannion Domin» som står sentralt. Et imperium av religiøse fanatikere i evig ekspansjon der en hær av profesjonelle soldater følges av en tallrik og kannibalistisk bondehop kalt «Tenescowri». Et imperium som bokstavelig talt fortærer sine motstandere. Mot dette står en ganske usannsynlig allianse, der hver faksjon har sine motiver og hemmeligheter, hver person har sin egen historie og der mange subplot veves sammen og inn i hovedplottet på mesterlig vis. I bunnen av det hele: en tung, historisk velbegrunnet visshet om at noe mer og større enn besittelse av territorier står på spill.

Dette er ikke som annen fantasy jeg har lest. Det er større, har flere lag, resonnerer i meg på en helt annen måte.
Jeg vet at Steven Erikson har opparbeidet seg en hellig overbevist og misjonerende fanskare.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli en del av den.