Ulli Lust - I dag er den siste dagen i resten av ditt liv

Jeg leser ikke mange tegneserieromaner. Jeg kan faktisk bare huske å ha lest tre andre før denne: Watchmen, Persepolis 1 og Persepolis 2. Til gjengjeld er de alle tre bøker jeg har likt veldig godt, så den naturlige konklusjonen "les mer tegneserieromaner" burde jeg kanskje kommet fram til for lenge siden.

Jeg tror først og fremst det er et spørsmål om ikke å ha peiling på hvor jeg skal begynne. Vanlige romaner har jeg lest hele livet, jeg har ei lang liste over titler jeg vil lese og ikke tid nok til å komme gjennom dem. Men når det gjelder tegneserieromaner er jeg stort sett helt blank. Riktignok er dette en sjanger broren min har en ganske bra samling i, men hans utvalg er ikke helt i min gate. (Det skriver jeg uten å ha lest noen av dem bortsett fra Watchmen, den var det han som lånte meg.)

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv har jeg lest om, og da jeg så den i popkulthylla på biblioteket på fredag, var det nok til å få være med hjem. Boka er en selvbiografisk fortelling der Ulli Lust forteller om da hun som 17-åring haiket fra Østerrike til Italia sammen med ei venninne uten hverken penger eller pass. Ulli kommer etterhvert bort fra venninna og fortsetter reisen alene. Hun bor på gata og tigger penger til mat. På Sicilia kommer hun i kontakt med både mafiaen og narkotika. Overalt møter hun menn som vil hjelpe henne, men som forventer sex til gjengjeld, og underveis blir hun også voldtatt. Det er med andre ord en sterk historie, og jeg leste hele i løpet av fredagen.

Likevel er det noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjorde at jeg aldri ble helt følelsesmessig engasjert. Kanskje er det så enkelt som at hovedpersonen, Ulli, er så totalt annerledes enn meg selv som 17-åring at jeg sliter med å finne identifikasjonspunkter? Men jeg har jo identifisert meg med mange andre romankarakterer i andre bøker som ikke ligner meg selv, så jeg vet ikke helt hvorfor det ikke skulle kunne skje her. Faktum er i hvertfall: Underveis greide jeg ikke legge den fra meg og leste hele i ett jafs. Nå i etterkant kan jeg ikke komme på noe fornuftig å si om den.

En drøm

I dag våknet jeg med følelsen av at noe hastet.

Det var en drøm i den tida på morgenen der søvnen er i ferd med å forsvinne. Jeg ble kjørt i en anonym, svart bil for å møte en viktig mann. Jeg har ikke klart for meg hvem denne mannen var, eller hva han egentlig jobbet med, men jeg visste at om jeg kunne få ham til å lese manuset mitt, ville det bli utgitt og at det var derfor noen hadda ordnet det slik at jeg skulle få møte ham.

Bilen stoppet foran et hus med en stor hage, et hvitt stakittgjerde med en port. Da jeg gikk ut av bilen, kom denne mannen jeg skulle møte ut gjennom porten. Det var tydelig at han hverken visste hvem jeg var, eller at det var meningen vi skulle møtes. Likevel stoppet han da jeg snakket til ham, han møtte blikket mitt, var oppmerksom. Jeg husker ikke hva jeg sa for å overbevise ham, ordene som kom ut av munnen min er borte, men jeg husker veldig godt at mens jeg snakket, kom jeg på at jeg slett ikke hadde noe manus, at jeg ikke hadde skrevet noen ting. Jeg var livredd for at han skulle si ja og be om å få manuset mitt i hånda der og da.

Men det gjorde han ikke. Han sa han var en travel mann. Han sa han skulle lese manuset mitt, men at han ikke hadde tid før i juni. Jeg sa det ikke var noen hast, han kunne ta det i august om det passet bedre, men han svarte nei, det måtte bli i juni. Så satte han seg inn i baksetet på den svarte bilen jeg kom i, bilen kjørte av gårde mens jeg stod igjen på fortauet og så etter den.

Og visste at jeg nå på litt over en måned var nødt til å skrive en roman fordi jeg hadde lovet denne mannen et manus i juni.

Slått av det åpenbare

Den siste måneden har jeg lest både siste utgave av The Paris Review og de to siste utgavene av Granta. Jeg har med andre ord lest en god bunke engelskspråklige noveller.

Underveis har jeg tenkt at tekstene skiller seg fra det jeg er blitt vant til å forvente meg av norske noveller. Det er mye mer ytre handling i de engelske, språket er mindre stramt og de fremstår ofte mer muntlige. (Det samme har jeg forsåvidt tidligere tenkt om engelskspråklige og norskspråklige romaner, men jeg har innbilt meg at det har med mitt utvalg å gjøre.) Jeg har tenkt at om dette er noveller, er novellesjangeren mye videre enn det jeg har lært på diverse skolebenker opp gjennom årene.

Noe særlig mer hadde jeg ikke reflektert over saken før jeg leste Ole Øyvind Sand Holths artikkel om novellesjangeren i siste utgave av Vinduet. Der møtte jeg det åpenbare som et slag midt mellom øya:
På norsk skiller vi mellom fortellinger og noveller. Hvor skillet går er gjerne ganske ullent, men jeg kjenner at ryggmargsfølelsen er helt forskjellig når jeg uttaler de to ordene. På engelsk eksisterer ikke dette skillet, ordet short-story dekker begge de norske begrepene.

Og umiddelbart faller to ting på plass:
1) Jeg ville klassifisert samtlige av tekstene jeg har lest denne siste måneden som fortellinger, ikke noveller og
2) Det er derfor jeg plutselig skriver en helt annen type tekst de gangene jeg har forsøkt skrive noveller på engelsk - sjangerforventningene ligger innebygget et eller annet sted, og så fort jeg beveger meg over til engelsk, beveger jeg meg også fra novelle over til fortelling

Kjell Askildsen kaller fortellingen novellas konkurrent:

Fortellingen er mer muntlig i sin form. Den kan inneholde like mange ord som romanen, den er bare kuttet tidligere. Novellen er en egen sjanger: Av den seriøse forfatter betraktet som en egen kunstform.

I dag har jeg lest ut Laila Stiens Veranda med sol. Da er det helt klart snakk om noveller igjen. Finstemte, gåtefulle og ikke ett ord for mye.

Jeg konkluderer som en berømt bjørn har gjort før meg:
Ja takk, begge deler.

Bakerste benk

Dette var teksten jeg akkurat hadde sendt fra meg til skrivegruppa mi da jeg skrev dette blogginnlegget. Jeg legger den ikke ut for å få bekreftelse på noe. Jeg legger den ut fordi jeg egentlig ikke vil vise den fram, men tror jeg har godt av å gjøre det likevel.

Bakerste benk

Jeg står i skyggen av et tre på parkeringsplassen og håper ingen kan se meg. Foran kapellet er mange sortkledte mennesker samlet. Herfra kan jeg ikke høre ordene de sier, men det er heller ikke nødvendig. Dagens språk er bøyde nakker, en hånd plassert på en skulder sammen med et nikk og noen sekunders blikkontakt. Dette er øynenes språk, ikke ørenes, og avstanden bare forsterker det.

Hun står der i dag som et naturlig midtpunkt for alle. Rett i ryggen strekker hun fram høyre hånd til dem som kommer, mottar kondolansene med øyekontakt og et kort nikk. Jeg kan ikke se ansiktet hennes, kan ikke se om underleppa dirrer, om hun må kjempe for å få ut ordene. Om hun gråter, lar hun tårene renne fritt uten å forsøke skjule dem, og jeg tenker at det er sånn det må være, det er en sånn person hun er. En sånn person jeg ikke er. Det har aldri vært så tydelig som i dag. Det er hun med tårene som står der foran kapellet og mottar sympatien fra alle disse menneskene. Det er jeg som gjemmer meg i en skygge på parkeringsplassen fordi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av hendene mine. Hvem jeg skal strekke dem fram til, og hvem som skal strekke fram sine til meg. Hun har hovedrollen i dag, rollen du har gitt henne. Men min rolle, har den en gang et navn, eller er jeg bare en av statistene?

Døra til kapellet åpnes, og folk går inn i små grupper. Jeg burde gå motsatt vei, men jeg kan ikke. Du skal ikke tro jeg er her for din skyld, i dag av alle dager handler det ikke om deg, det har vært for mange av de dagene allerede. Jeg venter til plassen foran kapellet er tom, så går jeg skrittene over parkeringsplassen. Døra holdes åpen for meg, lukkes bak meg. Jeg får et ark i hånda med navnet ditt på, setter meg på bakerste benk og hører kirkeklokkene overdøve lyden av mennesker som forsøker være stille. Gjennom en skog av nakker ser jeg kista di der framme. Hvit. Blank. Dekket av blomster. 

Hun sitter på første rad. Jeg husker første gangen jeg så henne. Det var ikke en gang henne, bare et bilde jeg fant på nettet. Jeg husker jeg ble så overrasket over hvor normal hun så ut, jeg hadde forventet noen penere. De neste ukene så jeg trekkene hennes overalt, alle kvinner jeg møtte var en potensiell henne, på bussen, i matbutikken, tilfeldige forbipasserende. Jeg var sint på dem alle. Jeg trodde jeg var forberedt. Helt siden vi ble sammen gnagde usikkerheten i meg, antakelsen om at du var for god for meg, om at du en dag ville finne noe bedre, noen bedre, at du også visste dette, at det var en usagt avtale mellom oss. Jeg var så glad for å ha deg, forsøkte ignorere usikkerheten, forsøkte være lykkelig og nyte tida, være tilstede, være alt for deg, være nok. Jeg ga slipp på alt annet. Følelsen av vi var så sterk at jeg visste jeg måtte få mest mulig ut av den mens den var der, før du forsvant. Jeg burde vært forberedt, men jeg var ikke det, ikke på henne. Hun var så normal. Alt jeg ønsket å være for å være nok for deg, hun var ikke sånn, ikke i det hele tatt. Likevel er det hun som sitter på første rad i dag, hennes venner og familie som fyller benkeradene sammen med dine, hennes barn som har mistet pappaen sin. 

Hun ser ned på hendene sine mens orgelet spiller salmer, ser ikke opp når presten kommer på talerstolen heller. Han sier fine ting om deg, presten, forteller historier og detaljer som forstørres av situasjonen. Jeg kjenner deg ikke igjen i ordene hans, det er hennes mann han prater om. Hun løfter et hvitt papirlommetørkle til øynene. Jeg misunner henne dette, denne stunden, å ha mistet deg på denne måten, én gang og for bestandig. At hun får beholde de gode minnene, at folk vil minne henne på dem, ikke på de andre tingene, alt det som var mindre bra. At hun får miste deg uten å miste seg selv samtidig. Jeg misunner henne det. 

Seremonien nærmer seg slutten. Onkelen din står ved kista og leser hilsnene fra bårebukettene. Snart får han selskap av faren og broren din, av de to tvillingfetterne dine jeg aldri har kunnet skille fra hverandre, av hennes far. De løfter kista og begynner gå sakte ned midtgangen, mot døra, mot meg der jeg sitter helt ytterst, helt bakerst. Jeg kan ikke flytte meg nå, kan ikke snike meg ut usett, kan bare sitte og vente. Kista di kommer nærmere. Det er som en film, bildespråket er så klart, bildene jeg har i hodet kryssklippet med bildene jeg ser foran meg, det er overtydelig. Sist jeg var i ei kirke sammen med deg var det jeg som var i hvitt, var det jeg som beveget meg mot deg der framme. I dag er det motsatt. Men det er ikke sånn denne filmen slutter, du går ikke skrittene selv, du bæres. Og de som bærer deg går rett forbi meg, ut gjennom de åpne dørene, ut i solskinnet. Og hun går bak deg, og alle de andre går bak henne igjen, og jeg bare står her og venter til de er gått forbi, alle sammen, før også jeg går ut bak deg, langt bak deg, og der stopper jeg mens de andre følger deg videre til graven som er gjort klar. 

Men ikke alle. Ett menneske kommer ut av prosesjonen, går skrittene tilbake, mot meg. Det er mora di. Hun sier ingenting når hun står foran meg, bare strekker fram armen for å ta meg i hånda, jeg gjør det samme. Håndtrykket er fast, hun møtter blikket mitt, legger den andre hånda på skuldra mi, klemmer den, nikker mens hun biter seg i leppa. Så snur hun seg og går etter de andre. Jeg følger ikke etter. I stedet går jeg til parkeringsplassen og setter meg i bilen. Starter.  

Ola Wikander - De indoeuropeiske språkenes historie

Det hjelper ikke om forfatteren har all verdens kunnskap om han/hun ikke kan formidle den. Heldigvis er ikke dette tilfelle for Ola Wikander, som raskt seiler opp som en favoritt blant sakprosaforfattere for min del. 

På tross av at denne boka bare er "et riss i overflaten" som han selv kaller det, er det likevel den mest teoretiske boka om språk jeg har lest til nå. Jeg føler ofte at å lese sakprosa er ett av to: 

Enten forutsetter forfatteren at jeg kan alt fra før og slenger om seg med fagbegreper jeg ikke kjenner. Da ender jeg opp med å skumme gjennom og ikke skjønne noenting. (Jeg kunne selvsagt slått opp alt jeg ikke forstår, men en så tålmodig leser er jeg sjelden når jeg ikke må.) 

Eller så har forfatteren allerede på forhånd bestemt seg for at "dette er for avansert for leseren" og hopper glatt over alle forklaringer, bare konstaterer at det er sånn. Da irriterer jeg meg underveis over at jeg ikke lærer noe nytt, at jeg ikke kommer nærmere å forstå enn jeg var før jeg leste boka.

Wikander balanserer fint mellom over- og undervurdering. Denne boka er skrevet for folk utenfor faget, men den går dypere inn enn tilsvarende bøker jeg har sett før. Jeg har for eksempel tidligere lest om mange ord som "åpenbart" er i slekt, men det er jo aldri åpenbart for meg som leser at for eksempel det norske ordet hjerte og det russiske serdtse har samme opphav. Jeg har hørt om lydlovene, men Wikander er den første som forteller meg hvordan noen av dem fungerer. Og plutselig åpnet en verden av logikk seg, og enkelte ting blir åpenbart også for meg. 

Det er en fantastisk følelse å lese om noe nytt, få det forklart og til slutt forstå. Ikke minst er det en inspirasjon til å lese videre. Og det tror jeg er akkurat det Wikander ønsker å oppnå.

En tekst som ikke begynner på B

Well-written, dead novels are published a thousand times a year. The sentences are pretty and the dialogue is "true to life," but the books themselves are, more often than not, lifeless. Then there are novels that sometimes aren't so well written but have a pulse to them. You can tell the author isn't sitting in class waiting for his A to be given to him. And then there are the rare novels that fall somewhere in between.

Sitatet er fra et intervju med Bret Easton Ellis i the Paris Review nummer 200, som dumpet ned i postkassa mi rett før påskeferien. Det er ikke et sånt utsagn som slår ned i meg som en åpenbaring når jeg leser det. Snarere er det snakk om en påminnelse av noe jeg har hørt før, noe jeg har tenkt før, men som slo rot i meg akkurat nå fordi jeg leste det på rett tidspunkt. Jeg var mottakelig for denne tanken, den passet inn blant tankene som allerede kvernet rundt der inne, hvor nå enn dette "inne" egentlig måtte befinne seg.

For noen uker siden ble jeg sittende å prate om skriving med en lesende kollega. Etter at jeg gikk over til å jobbe deltid, er skriveambisjonene mine blitt en langt mer offentlig affære enn før. Folk rundt meg tar det seriøst, mer seriøst enn jeg selv gjør, tar jeg meg selv i å tenke i blant. Uansett. Der andre spør "hvordan går det med boka", spør akkurat denne kollegaen "hvordan går det med skrivingen", og hun henger på et "bare si ifra om du ikke vil snakke om det" etter spørsmålet. Det i seg selv er nok til at det plutselig blir helt greit å snakke om.

Jeg fortalte at det ikke går så bra. At jeg stadig kommer til det punktet der alt stopper opp. At jeg begynner på nytt og på nytt og på nytt, men altfor sjelden fullfører. Jeg begynner på noe med stor entusiasme, jeg ser det vide seg ut foran meg etterhvert som jeg skriver, jeg skriver ei side, to sider, kanskje tre sider, så er det plutselig bråstopp. Jeg går meg fast i språket. Går tilbake og begynner å redigere. Forkaster alt og begynner helt på nytt. Jeg var på et arrangement på Litteraturhuset der Jan Kjærstad sa det finnes to typer forfattere: Den typen som kan sette seg ned og bare skrive i vei, og den typen som setter seg ned, skriver en setning og bruker den neste halvtimen på å irritere seg over at det første ordet begynner på B. Jeg lo da, sammen med de andre i salen, men det var en gjenkjennelsens latter.

"Jeg tror ingen lesere legger merke til hvilken bokstav det første ordet begynner med," sa min kollega. Selvsagt vet jeg at hun har rett i det, og selvsagt visste vi begge at Kjærstads utsagn er satt på spissen og ikke skal tolkes helt bokstavelig. Samtidig greier jeg ikke riste av meg trangen til å finne det rette ordet, ordet som mest presist forklarer det jeg vil si, som gir den rette følelsen, stilen, rytmen. Leseren tenker ikke over det når det er riktig, tenker jeg, men om det er feil, vil de kanskje ikke kunne sette fingeren på hva det er som ikke stemmer, men de vil kunne plukke opp dissonansen. Og viktigere: jeg plukker opp dissonansen og kan ikke gi meg før den er borte. Dermed blir jeg sittende å flikke helt til jeg plutselig har mistet all interesse for min egen tekst og konkluderer med at det var ikke dette jeg skulle skrive likevel og begynner på noe nytt.

"Det er for mye fokus på språk i norsk samtidslitteratur, det er derfor jeg nesten har sluttet å lese det," sa kollegaen min, og fortsatte: "Det hjelper ikke om ei bok er godt skrevet når den ikke handler om noe." Essensen i dette er det samme som i Bret Easton Ellis sitatet jeg startet med, og jeg er langt på vei enig. Jeg har lest mange bøker jeg synes er godt skrevet, men som jeg veit jeg vil glemme etter ei uke fordi de ikke beveger meg på noe plan. Kanskje er det derfor jeg det siste året har gravd meg mer og mer ned i fantasy-sjangren igjen - jeg lengter etter bøker som handler om noe, som prøver å ta tak i ting. Og både fantasy og science fiction er sjangre som gjerne tar tak i de virkelig store spørsmålene, spørsmålene såkalt "seriøs" litteratur som oftest ikke vil ta i.

Den første uka på Forfatterstudiet i Bø, gikk vi gjennom et utvalg av tekstene hver elev hadde sendt inn som opptaksprøve til skolen. En av tekstene mine som ble gått gjennom var ei novelle jeg hadde skrevet som skolestil på videregående ("Skriv ei novelle om temaet kulde") om ei jente som bodde alene i en leilighet hun aldri kunne huske å ha vært ute av. Hun levde livet gjennom PCen, bildet av faren på veggen var bildet av et reagensrør og hun hadde morens lik i fryseboksen. Når PCen hennes brøt sammen, fikk hun panikk, løp ut på gata og sprakk i sollyset, og det var flytende nitrogen, ikke blod som rant bortover gata. Jeg fikk ikke spesielt god kritikk, men det jeg husker best er rådet jeg fikk av Eldrid Lunden: Slutt å skrive om de store tingene, slutt å skrive symbolsk, gjør det mindre. Det rådet er spikret fast i underbevisstheten og er med meg hver gang jeg setter meg foran tastaturet for å skrive.

Og noen ganger, som i dag, tenker jeg at det er der jeg setter meg fast. At når det som står på spill blir for smått, er denne intense filingen på det språklige alt som står igjen. Det blir form uten innhold og jeg greier ikke en gang holde på min egen interesse lenge nok til å fullføre. I går leste jeg Henrik Langelands Fortellerkunst på jakt etter en eller annen form for inspirasjon, men fant den ikke. Jeg tenkte det var fordi boka lignet for mye på en oppskrift til at jeg kunne bruke den til noe. (Ta ett stykk protagonist. Tilsett to til tre antagonister og 30 hendelser med verdiforandringer og la det koke over 250 sider.) Alternativt er jeg bare barnslig og tenker Langeland ikke kan lære meg noe fordi jeg ikke likte Wonderboy.

Sannsynligvis er dette nærmere sannheten: Ei lærebok som fokuserer på det fortellertekniske kan ikke inspirere ei som har glemt at det hun holder på med er å fortelle en historie. Fram til jeg slutter å være prestasjonsprinsessa som sitter i klasserommet og venter på toppkarakteren for å ha skrevet pent, kommer jeg ikke til å komme videre. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å innse at Eldrid Lundens ord ikke er en lov som gjelder fra de ble uttalt og til evig tid. Det er lov å skrive om de store tingene, det er lov med patos og symboler. Faktisk begynner jeg å tro at det er helt nødvendig for at jeg skal kunne holde interessen for mine egne tekster gående over mer enn tre sider.

Steven Erikson - Dust of Dreams (Malazan Books of the Fallen, Book 9)

Jeg vet ikke om det er fordi jeg begynner å bli lei etter et maratonløp som startet i fjor høst, eller om det ligger i selve bøkene. Faktum er ihvertfall at noe har snudd.

I starten forsøkte jeg å brekke opp lesingen av denne serien med andre, kortere bøker innimellom, men alt jeg plukket opp ble møtt med rastløshet. Jeg ville egentlig ikke lese noe annet enn Erikson, jeg bare syntes jeg burde gjøre det. Underveis i Dust of Dreams har det vært motsatt. Nå leser jeg rastløst videre så jeg kan bli ferdig og begynne på noe annet.

Det er nå bare ei bok igjen av selve serien og den ligger ferdig lastet ned på min Kindle. Men det kjennes ikke presserende å begynne på den umiddelbart. Interessen og den nesegruse beundringen har tapt seg. Nå leser jeg videre fordi det etter å ha lest ni bøker i serien føles for dumt å hoppe over den tiende og siste. Jeg vil se hvordan trådene samles, eller kanskje heller hvilke tråder som samles.

Men først har jeg altså planer om å lese noe helt annet. Noe som ikke har 1300 sider.