Steven Erikson - Dust of Dreams (Malazan Books of the Fallen, Book 9)

Jeg vet ikke om det er fordi jeg begynner å bli lei etter et maratonløp som startet i fjor høst, eller om det ligger i selve bøkene. Faktum er ihvertfall at noe har snudd.

I starten forsøkte jeg å brekke opp lesingen av denne serien med andre, kortere bøker innimellom, men alt jeg plukket opp ble møtt med rastløshet. Jeg ville egentlig ikke lese noe annet enn Erikson, jeg bare syntes jeg burde gjøre det. Underveis i Dust of Dreams har det vært motsatt. Nå leser jeg rastløst videre så jeg kan bli ferdig og begynne på noe annet.

Det er nå bare ei bok igjen av selve serien og den ligger ferdig lastet ned på min Kindle. Men det kjennes ikke presserende å begynne på den umiddelbart. Interessen og den nesegruse beundringen har tapt seg. Nå leser jeg videre fordi det etter å ha lest ni bøker i serien føles for dumt å hoppe over den tiende og siste. Jeg vil se hvordan trådene samles, eller kanskje heller hvilke tråder som samles.

Men først har jeg altså planer om å lese noe helt annet. Noe som ikke har 1300 sider.