Bakerste benk

Dette var teksten jeg akkurat hadde sendt fra meg til skrivegruppa mi da jeg skrev dette blogginnlegget. Jeg legger den ikke ut for å få bekreftelse på noe. Jeg legger den ut fordi jeg egentlig ikke vil vise den fram, men tror jeg har godt av å gjøre det likevel.

Bakerste benk

Jeg står i skyggen av et tre på parkeringsplassen og håper ingen kan se meg. Foran kapellet er mange sortkledte mennesker samlet. Herfra kan jeg ikke høre ordene de sier, men det er heller ikke nødvendig. Dagens språk er bøyde nakker, en hånd plassert på en skulder sammen med et nikk og noen sekunders blikkontakt. Dette er øynenes språk, ikke ørenes, og avstanden bare forsterker det.

Hun står der i dag som et naturlig midtpunkt for alle. Rett i ryggen strekker hun fram høyre hånd til dem som kommer, mottar kondolansene med øyekontakt og et kort nikk. Jeg kan ikke se ansiktet hennes, kan ikke se om underleppa dirrer, om hun må kjempe for å få ut ordene. Om hun gråter, lar hun tårene renne fritt uten å forsøke skjule dem, og jeg tenker at det er sånn det må være, det er en sånn person hun er. En sånn person jeg ikke er. Det har aldri vært så tydelig som i dag. Det er hun med tårene som står der foran kapellet og mottar sympatien fra alle disse menneskene. Det er jeg som gjemmer meg i en skygge på parkeringsplassen fordi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av hendene mine. Hvem jeg skal strekke dem fram til, og hvem som skal strekke fram sine til meg. Hun har hovedrollen i dag, rollen du har gitt henne. Men min rolle, har den en gang et navn, eller er jeg bare en av statistene?

Døra til kapellet åpnes, og folk går inn i små grupper. Jeg burde gå motsatt vei, men jeg kan ikke. Du skal ikke tro jeg er her for din skyld, i dag av alle dager handler det ikke om deg, det har vært for mange av de dagene allerede. Jeg venter til plassen foran kapellet er tom, så går jeg skrittene over parkeringsplassen. Døra holdes åpen for meg, lukkes bak meg. Jeg får et ark i hånda med navnet ditt på, setter meg på bakerste benk og hører kirkeklokkene overdøve lyden av mennesker som forsøker være stille. Gjennom en skog av nakker ser jeg kista di der framme. Hvit. Blank. Dekket av blomster. 

Hun sitter på første rad. Jeg husker første gangen jeg så henne. Det var ikke en gang henne, bare et bilde jeg fant på nettet. Jeg husker jeg ble så overrasket over hvor normal hun så ut, jeg hadde forventet noen penere. De neste ukene så jeg trekkene hennes overalt, alle kvinner jeg møtte var en potensiell henne, på bussen, i matbutikken, tilfeldige forbipasserende. Jeg var sint på dem alle. Jeg trodde jeg var forberedt. Helt siden vi ble sammen gnagde usikkerheten i meg, antakelsen om at du var for god for meg, om at du en dag ville finne noe bedre, noen bedre, at du også visste dette, at det var en usagt avtale mellom oss. Jeg var så glad for å ha deg, forsøkte ignorere usikkerheten, forsøkte være lykkelig og nyte tida, være tilstede, være alt for deg, være nok. Jeg ga slipp på alt annet. Følelsen av vi var så sterk at jeg visste jeg måtte få mest mulig ut av den mens den var der, før du forsvant. Jeg burde vært forberedt, men jeg var ikke det, ikke på henne. Hun var så normal. Alt jeg ønsket å være for å være nok for deg, hun var ikke sånn, ikke i det hele tatt. Likevel er det hun som sitter på første rad i dag, hennes venner og familie som fyller benkeradene sammen med dine, hennes barn som har mistet pappaen sin. 

Hun ser ned på hendene sine mens orgelet spiller salmer, ser ikke opp når presten kommer på talerstolen heller. Han sier fine ting om deg, presten, forteller historier og detaljer som forstørres av situasjonen. Jeg kjenner deg ikke igjen i ordene hans, det er hennes mann han prater om. Hun løfter et hvitt papirlommetørkle til øynene. Jeg misunner henne dette, denne stunden, å ha mistet deg på denne måten, én gang og for bestandig. At hun får beholde de gode minnene, at folk vil minne henne på dem, ikke på de andre tingene, alt det som var mindre bra. At hun får miste deg uten å miste seg selv samtidig. Jeg misunner henne det. 

Seremonien nærmer seg slutten. Onkelen din står ved kista og leser hilsnene fra bårebukettene. Snart får han selskap av faren og broren din, av de to tvillingfetterne dine jeg aldri har kunnet skille fra hverandre, av hennes far. De løfter kista og begynner gå sakte ned midtgangen, mot døra, mot meg der jeg sitter helt ytterst, helt bakerst. Jeg kan ikke flytte meg nå, kan ikke snike meg ut usett, kan bare sitte og vente. Kista di kommer nærmere. Det er som en film, bildespråket er så klart, bildene jeg har i hodet kryssklippet med bildene jeg ser foran meg, det er overtydelig. Sist jeg var i ei kirke sammen med deg var det jeg som var i hvitt, var det jeg som beveget meg mot deg der framme. I dag er det motsatt. Men det er ikke sånn denne filmen slutter, du går ikke skrittene selv, du bæres. Og de som bærer deg går rett forbi meg, ut gjennom de åpne dørene, ut i solskinnet. Og hun går bak deg, og alle de andre går bak henne igjen, og jeg bare står her og venter til de er gått forbi, alle sammen, før også jeg går ut bak deg, langt bak deg, og der stopper jeg mens de andre følger deg videre til graven som er gjort klar. 

Men ikke alle. Ett menneske kommer ut av prosesjonen, går skrittene tilbake, mot meg. Det er mora di. Hun sier ingenting når hun står foran meg, bare strekker fram armen for å ta meg i hånda, jeg gjør det samme. Håndtrykket er fast, hun møtter blikket mitt, legger den andre hånda på skuldra mi, klemmer den, nikker mens hun biter seg i leppa. Så snur hun seg og går etter de andre. Jeg følger ikke etter. I stedet går jeg til parkeringsplassen og setter meg i bilen. Starter.