En drøm

I dag våknet jeg med følelsen av at noe hastet.

Det var en drøm i den tida på morgenen der søvnen er i ferd med å forsvinne. Jeg ble kjørt i en anonym, svart bil for å møte en viktig mann. Jeg har ikke klart for meg hvem denne mannen var, eller hva han egentlig jobbet med, men jeg visste at om jeg kunne få ham til å lese manuset mitt, ville det bli utgitt og at det var derfor noen hadda ordnet det slik at jeg skulle få møte ham.

Bilen stoppet foran et hus med en stor hage, et hvitt stakittgjerde med en port. Da jeg gikk ut av bilen, kom denne mannen jeg skulle møte ut gjennom porten. Det var tydelig at han hverken visste hvem jeg var, eller at det var meningen vi skulle møtes. Likevel stoppet han da jeg snakket til ham, han møtte blikket mitt, var oppmerksom. Jeg husker ikke hva jeg sa for å overbevise ham, ordene som kom ut av munnen min er borte, men jeg husker veldig godt at mens jeg snakket, kom jeg på at jeg slett ikke hadde noe manus, at jeg ikke hadde skrevet noen ting. Jeg var livredd for at han skulle si ja og be om å få manuset mitt i hånda der og da.

Men det gjorde han ikke. Han sa han var en travel mann. Han sa han skulle lese manuset mitt, men at han ikke hadde tid før i juni. Jeg sa det ikke var noen hast, han kunne ta det i august om det passet bedre, men han svarte nei, det måtte bli i juni. Så satte han seg inn i baksetet på den svarte bilen jeg kom i, bilen kjørte av gårde mens jeg stod igjen på fortauet og så etter den.

Og visste at jeg nå på litt over en måned var nødt til å skrive en roman fordi jeg hadde lovet denne mannen et manus i juni.