En tekst som ikke begynner på B

Well-written, dead novels are published a thousand times a year. The sentences are pretty and the dialogue is "true to life," but the books themselves are, more often than not, lifeless. Then there are novels that sometimes aren't so well written but have a pulse to them. You can tell the author isn't sitting in class waiting for his A to be given to him. And then there are the rare novels that fall somewhere in between.

Sitatet er fra et intervju med Bret Easton Ellis i the Paris Review nummer 200, som dumpet ned i postkassa mi rett før påskeferien. Det er ikke et sånt utsagn som slår ned i meg som en åpenbaring når jeg leser det. Snarere er det snakk om en påminnelse av noe jeg har hørt før, noe jeg har tenkt før, men som slo rot i meg akkurat nå fordi jeg leste det på rett tidspunkt. Jeg var mottakelig for denne tanken, den passet inn blant tankene som allerede kvernet rundt der inne, hvor nå enn dette "inne" egentlig måtte befinne seg.

For noen uker siden ble jeg sittende å prate om skriving med en lesende kollega. Etter at jeg gikk over til å jobbe deltid, er skriveambisjonene mine blitt en langt mer offentlig affære enn før. Folk rundt meg tar det seriøst, mer seriøst enn jeg selv gjør, tar jeg meg selv i å tenke i blant. Uansett. Der andre spør "hvordan går det med boka", spør akkurat denne kollegaen "hvordan går det med skrivingen", og hun henger på et "bare si ifra om du ikke vil snakke om det" etter spørsmålet. Det i seg selv er nok til at det plutselig blir helt greit å snakke om.

Jeg fortalte at det ikke går så bra. At jeg stadig kommer til det punktet der alt stopper opp. At jeg begynner på nytt og på nytt og på nytt, men altfor sjelden fullfører. Jeg begynner på noe med stor entusiasme, jeg ser det vide seg ut foran meg etterhvert som jeg skriver, jeg skriver ei side, to sider, kanskje tre sider, så er det plutselig bråstopp. Jeg går meg fast i språket. Går tilbake og begynner å redigere. Forkaster alt og begynner helt på nytt. Jeg var på et arrangement på Litteraturhuset der Jan Kjærstad sa det finnes to typer forfattere: Den typen som kan sette seg ned og bare skrive i vei, og den typen som setter seg ned, skriver en setning og bruker den neste halvtimen på å irritere seg over at det første ordet begynner på B. Jeg lo da, sammen med de andre i salen, men det var en gjenkjennelsens latter.

"Jeg tror ingen lesere legger merke til hvilken bokstav det første ordet begynner med," sa min kollega. Selvsagt vet jeg at hun har rett i det, og selvsagt visste vi begge at Kjærstads utsagn er satt på spissen og ikke skal tolkes helt bokstavelig. Samtidig greier jeg ikke riste av meg trangen til å finne det rette ordet, ordet som mest presist forklarer det jeg vil si, som gir den rette følelsen, stilen, rytmen. Leseren tenker ikke over det når det er riktig, tenker jeg, men om det er feil, vil de kanskje ikke kunne sette fingeren på hva det er som ikke stemmer, men de vil kunne plukke opp dissonansen. Og viktigere: jeg plukker opp dissonansen og kan ikke gi meg før den er borte. Dermed blir jeg sittende å flikke helt til jeg plutselig har mistet all interesse for min egen tekst og konkluderer med at det var ikke dette jeg skulle skrive likevel og begynner på noe nytt.

"Det er for mye fokus på språk i norsk samtidslitteratur, det er derfor jeg nesten har sluttet å lese det," sa kollegaen min, og fortsatte: "Det hjelper ikke om ei bok er godt skrevet når den ikke handler om noe." Essensen i dette er det samme som i Bret Easton Ellis sitatet jeg startet med, og jeg er langt på vei enig. Jeg har lest mange bøker jeg synes er godt skrevet, men som jeg veit jeg vil glemme etter ei uke fordi de ikke beveger meg på noe plan. Kanskje er det derfor jeg det siste året har gravd meg mer og mer ned i fantasy-sjangren igjen - jeg lengter etter bøker som handler om noe, som prøver å ta tak i ting. Og både fantasy og science fiction er sjangre som gjerne tar tak i de virkelig store spørsmålene, spørsmålene såkalt "seriøs" litteratur som oftest ikke vil ta i.

Den første uka på Forfatterstudiet i Bø, gikk vi gjennom et utvalg av tekstene hver elev hadde sendt inn som opptaksprøve til skolen. En av tekstene mine som ble gått gjennom var ei novelle jeg hadde skrevet som skolestil på videregående ("Skriv ei novelle om temaet kulde") om ei jente som bodde alene i en leilighet hun aldri kunne huske å ha vært ute av. Hun levde livet gjennom PCen, bildet av faren på veggen var bildet av et reagensrør og hun hadde morens lik i fryseboksen. Når PCen hennes brøt sammen, fikk hun panikk, løp ut på gata og sprakk i sollyset, og det var flytende nitrogen, ikke blod som rant bortover gata. Jeg fikk ikke spesielt god kritikk, men det jeg husker best er rådet jeg fikk av Eldrid Lunden: Slutt å skrive om de store tingene, slutt å skrive symbolsk, gjør det mindre. Det rådet er spikret fast i underbevisstheten og er med meg hver gang jeg setter meg foran tastaturet for å skrive.

Og noen ganger, som i dag, tenker jeg at det er der jeg setter meg fast. At når det som står på spill blir for smått, er denne intense filingen på det språklige alt som står igjen. Det blir form uten innhold og jeg greier ikke en gang holde på min egen interesse lenge nok til å fullføre. I går leste jeg Henrik Langelands Fortellerkunst på jakt etter en eller annen form for inspirasjon, men fant den ikke. Jeg tenkte det var fordi boka lignet for mye på en oppskrift til at jeg kunne bruke den til noe. (Ta ett stykk protagonist. Tilsett to til tre antagonister og 30 hendelser med verdiforandringer og la det koke over 250 sider.) Alternativt er jeg bare barnslig og tenker Langeland ikke kan lære meg noe fordi jeg ikke likte Wonderboy.

Sannsynligvis er dette nærmere sannheten: Ei lærebok som fokuserer på det fortellertekniske kan ikke inspirere ei som har glemt at det hun holder på med er å fortelle en historie. Fram til jeg slutter å være prestasjonsprinsessa som sitter i klasserommet og venter på toppkarakteren for å ha skrevet pent, kommer jeg ikke til å komme videre. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å innse at Eldrid Lundens ord ikke er en lov som gjelder fra de ble uttalt og til evig tid. Det er lov å skrive om de store tingene, det er lov med patos og symboler. Faktisk begynner jeg å tro at det er helt nødvendig for at jeg skal kunne holde interessen for mine egne tekster gående over mer enn tre sider.