Underveis har jeg tenkt at tekstene skiller seg fra det jeg er blitt vant til å forvente meg av norske noveller. Det er mye mer ytre handling i de engelske, språket er mindre stramt og de fremstår ofte mer muntlige. (Det samme har jeg forsåvidt tidligere tenkt om engelskspråklige og norskspråklige romaner, men jeg har innbilt meg at det har med mitt utvalg å gjøre.) Jeg har tenkt at om dette er noveller, er novellesjangeren mye videre enn det jeg har lært på diverse skolebenker opp gjennom årene.
Noe særlig mer hadde jeg ikke reflektert over saken før jeg leste Ole Øyvind Sand Holths artikkel om novellesjangeren i siste utgave av Vinduet. Der møtte jeg det åpenbare som et slag midt mellom øya:
På norsk skiller vi mellom fortellinger og noveller. Hvor skillet går er gjerne ganske ullent, men jeg kjenner at ryggmargsfølelsen er helt forskjellig når jeg uttaler de to ordene. På engelsk eksisterer ikke dette skillet, ordet short-story dekker begge de norske begrepene.
Og umiddelbart faller to ting på plass:
1) Jeg ville klassifisert samtlige av tekstene jeg har lest denne siste måneden som fortellinger, ikke noveller og
2) Det er derfor jeg plutselig skriver en helt annen type tekst de gangene jeg har forsøkt skrive noveller på engelsk - sjangerforventningene ligger innebygget et eller annet sted, og så fort jeg beveger meg over til engelsk, beveger jeg meg også fra novelle over til fortelling
Kjell Askildsen kaller fortellingen novellas konkurrent:
Fortellingen er mer muntlig i sin form. Den kan inneholde like mange ord som romanen, den er bare kuttet tidligere. Novellen er en egen sjanger: Av den seriøse forfatter betraktet som en egen kunstform.I dag har jeg lest ut Laila Stiens Veranda med sol. Da er det helt klart snakk om noveller igjen. Finstemte, gåtefulle og ikke ett ord for mye.
Jeg konkluderer som en berømt bjørn har gjort før meg:
Ja takk, begge deler.
Interresant. Men ligger det implisitt her, syntes du, i det du har lest at fortellingen er mindre bra eller ikke en kunstform?
SvarSlettDet eneste som står eksplisitt om akkurat det, er sitatet fra Kjell Askildsen. Og at han foretrekker novelleformen, er vel ingen hemmelighet.
SvarSlettArtikkelforfatteren er også en uttalt Askildsen-fan, men jeg opplever ham ikke som negativ til fortellingen som sjanger. Artikkelen er mer utforskende enn konkluderende, synes jeg.
Det er også et annet aspekt ved 'fortelling', det kan være fiksjon og fra 'virkeligheten'. skrev litt om det for lenge siden, se evt: http://thauke2read.blogspot.com/2009/12/knausgard-vs-oz-noen-strtanker.html
SvarSlettDet har du helt rett i, og det at du påpekte akkurat dette fikk enda en bit til til å falle på plass.
SlettJeg har nemlig lest alle disse tre magasinene fra perm til perm, og her står noveller og mer biografiske tekster om hverandre. Og jeg har flere ganger tatt meg i å lure på om dette skal være fakta eller fiksjon, og kommet fram til at strengt tatt spiller det liten rolle.
Mitt poeng nå var uansett at formmessig greier jeg ikke skille fra hverandre det som skal være memoarer og det som skal være fiksjon i jeg-form. Og det du sier understreker dette - uansett om det er fakta, fiksjon eller en ullen mellomting er det snakk om fortellinger, altså samme sjanger.
Hm, du sier noe. Jeg er veldig glad i amerikanske novelleforfattere. Jeg har tenkt at det er fordi det skjer mer der, enn i f.eks. norske, hvor det er mye tenkning og heller beskrivelser av stemninger, og ofte kan det bli for mye av det. Eller, jeg vet ikke. Jeg er veldig glad i Askildsen, men mye av de nye novelleforfatterne føler jeg går inn mens jeg leser, og så er de glemt fort.
SvarSlettJeg er enig. Jeg opplever at fortellingen er undervurdert i Norge. Noen ganger har jeg inntrykk av at norske forfattere er redd for handling, at mye ytre handling er en hindring for å bli oppfattet som "seriøs", og jeg kjenner jeg begynner å bli lei av alle disse bøkene som handler om nesten ingenting.
SlettOg jeg har lest massevis av norske noveller som er glemt to dager etter at jeg har lest dem. For meg er unntaket Ingvild Rishøi, hennes noveller sitter igjen like klare nå som da jeg leste dem.
Jeg forresten bare teoretiserer, mulig jeg tar helt feil.
SvarSlett