Samlesning - oppsummering bok 4

I dag var Gobi - Barndommens måne av Tor Åge Bringsværd fjerde bok ut i samlesningsprosjektet om fantasy på norsk.

Skjønt fantasy? Gjennomgangstemaet i dag har vært den sjangerbetegnelsen som jeg har satt på boka ved å ta den med på vår leseliste. Denne boka hører vel strengt tatt ikke hjemme i den sjangeren, men vi har ikke hatt vondt av å lese den likevel. Dere kan lese mer om hvorfor den står på lista i innlegget jeg skrev om boka i dag (linker ubeskjedent nok til meg selv først i dag.)

Vi er jevnt over ganske samstemte denne gangen også. Positive, men ikke overstrømmende som forrige gang. Vi har ikke alle vært like begeistret for den fragmentariske fortellerstilen for eksempel, men det ser ut til at de fleste av oss er fristet til å fortsette videre til neste bok i serien uansett.

Knirk skriver:

Boka er godt skrevet, Bringsværd er i sannhet en forteller i ordets egentlige forstand. Jeg liker best partiene som handler om barnekorstogene, samt de små fortellingene han sper på med underveis (hvordan snike seg innpå en mongolsk leir for å forføre kvinner, Narrenes skip som reiser fra havn til havn og tar med alle de gale, om Wu Tao-tse som forsvant inn i sitt eget maleri osv.). Det eneste jeg har å utsette på boka er at jeg synes hovedpersonen som voksen er ganske utydelig. Jeg får liksom ikke helt grep på ham der han sitter i Gobi ørkenen. Det er kanskje meningen? Jeg synes han tidvis også blir litt vel grublete i sine skriverier – sikkert fordi jeg hele tiden venter på de fantastiske fortellingene.


Astrid Terese skriver:

Fortelleren i denne boken hopper mellom ulike historier og jeg merker at jeg blir mest fascinert av historien om barnekorstoget. Tema i denne boken skal være historien om det sviket barna blir utsatt for fra de voksne. Og det er ikke vanskelig å se for seg hverken hvordan de blir sveket ved å bli solgt som slaver eller hvordan fattige barn kan bli “lurt” av en barne-evangelist til å forlate sin kummerlige tilværelse.

Karin skriver:

Om jeg ikke tar helt feil. For det kan jeg godt gjøre. Det er en vanskelig bok å lese og forstå. Teksten står av mange fragmenter, den hopper hit og dit, men barndommen er i hovedfokus. Uhyggelige tekster som barn som blir brukt av voksne. Noen avsnitt må man bruke ekstra god tid på for å være sikker på at man forstår alt. Språket er godt.

Berit skriver:

Det kan godt tenkes at jeg låner flere av Gobi-bøkene, for Nysgjerrigheten har blitt vekket; Det har lekket ut så mange dråper om hva han har sett, steder han har vært, ting han har gjort, at det er ikke lett å bare sette en sluttstrek her ved Halvmånesjøen.


Neste bok ut er Tilfeldigvis, Arial Footlights Forhistorie av Silje E. Fretheim fra 2008. Den blogger vi om 10.august. 

Tor Åge Bringsværd: Gobi - Barndommens Måne

Etter å ha lest denne boka, føler jeg tankene mine drar i tre ulike retninger når jeg skal skrive om den. Derfor blir dette en tredelt omtale.

1) Utvelgelsen
Hvorfor har vi lest denne boka i et samlesningsprosjekt der vi skal lese fantasy på norsk? Det hadde jeg sannsynligvis lurt på om det var noen andre enn meg selv som hadde laget leselista. Jeg mener, hadde jeg lest denne boka uten den konteksten, ville jeg aldri ha kalt det ei fantasybok. Jeg gjør det ikke nå heller. I mitt hode er to kjennetegn ved fantasysjangeren at vi befinner oss i en annen verden enn vår egen og/eller at det foregår noe overnaturlig. Ingen av de kravene oppfylles i Barndommens Måne. Vi befinner oss riktignok langt tilbake i tid, men det er vår egen verden og både hendelser og personer som nevnes i boka er historisk belagte. (Det er for øvrig et kontroversielt emne om de såkalte Barnekorstogene, som boka tar utgangspunkt i, egentlig bestod av barn, eller om det heller var snakk om et korstog av fattige bønder, men uansett er det snakk om en tolkning av virkelige hendelser.) Det er heller ingen magi eller overnaturlige hendelser her, annet enn i hovedpersonens forestilligsverden.

Siden det denne gangen er meg som har laget leselista, kan jeg faktisk svare på hvorfor denne boka likevel er med. Er det snakk om fantastisk litteratur på norsk, er ikke Tor Åge Bringsværd til å komme utenom. Han skulle med! Men Bringsværd har skrevet mye, og hva jeg skulle velge var et åpent spørsmål. Jeg ville ikke at det skulle være en barnebok, og jeg ville ikke at det skulle være science fiction. Det luket vekk mye. Og denne boka, som er den første i en serie på fire, var klassifisert som fantastisk hos mitt bibliotek - så det ble det den.

Når dette er sagt: Det er selvsagt ikke en manko hos boka at jeg ikke vil klistre merkelappen "fantasy" på den, boka står aldeles utmerket på egne ben. Bringsværd bruker for øvrig ikke selv begrepene fantasy eller fantastisk litteratur. Han foretrekker sitt eget uttrykk fabelprosa, et ord jeg liker veldig godt. Han har også skrevet ei bok om fantastisk litteratur/fabelprosa som heter Det eventyrlige, og som har et av mine favorittsitater som svar på hvorfor man skal lese og skrive denne typen litteratur. Jeg benytter anledningen til å dele det med dere:

For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring. For hvis virkeligheten er en skog som vi har gått oss vill i – og det har vi nok, de fleste av oss – så hjelper det lite å sette seg på huk og detaljgranske stener og strå. Sannsynligvis har vi en bedre sjanse til å orientere oss hvis vi finner et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre man kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet. (s. 191)

2) Hva jeg liker
Det var mye jeg likte med denne boka, men best av alt liker jeg den følelsen jeg får av en forteller som har en enorm respekt for kraften i alle verdens myter og muntlige fortellinger. Ikke bare respekt, forresten, det handler også om kunnskap. Det er helt tydelig at denne boka skrives med begge beina godt forankret i en tradisjon. Samtidig gir den meg følelsen av å sniktitte bak sløret - at jeg stadig får et hint om de virkelige hendelsene som ligger i bunnen for mytene, hendelsene som er blitt forvrengt til det nesten ugjenkjennelige før de får sitt langvarige liv som symbolske fortellinger. At historien om Rottefangeren i Hameln skal være basert på Barnekorstoget er et eksempel på dette. Jeg sier ikke at fortelleren nødvendigvis har rett i alle sine antakelser, men jeg synes det er spennende å være med på spekulasjonen.

I tillegg er det i boka massevis av både enkeltformuleringer og hele avsnitt som jeg forelsker meg fullstendig i. Jeg liker den muntlige og litt naive måten det fortelles på. Særlig det aller første avsnittet, det står som et eksempel på alt jeg liker med boka:

Jeg vet at jeg snakker med hånden, ikke med munnen. Og at du lytter med øynene, ikke med ørene. Men for meg har det talte ord alltid vært det viktigste. Jeg vet ikke om det rekker med tusj og silke. Jeg vet ikke om jeg kan få mennesker til å le og gråte av bokstaver. Derfor sier jeg heller: Kan du høre at jeg hvisker til deg? 

3) Hva jeg ikke liker
Jeg ble etterhvert lei av fortellerstemmen.
Lei av at han stadig vekk hopper fra sted til sted, noe som blir litt forvirrende i lengden.
Mest av alt lei av at han hele tiden skal kommentere det han har skrevet og måten det er skrevet på. Jeg skjønner tanken bak, at dette skal være med på å understreke det muntlige, det umiddelbare ved fortellingen, men etterhvert opplever jeg det bare som masete og rotete. Og jeg liker heller ikke at det helt på slutten dukker opp en leser av teksten som drar fortellingen ut av den sammenhengen jeg har lest den i hele veien. Likevel kan det godt være jeg fortsetter gjennom de neste tre bøkene. Det er såpass lettlest det her, at det ikke krever store innsatsen å komme i mål.

Skal, skal ikke?

Jeg har et valg jeg må ta.

Jeg har tidligere skrevet at om jeg skulle gått på universitetet, ville mitt fag vært lingvistikk heller enn litteraturvitenskap. Jeg har etterhvert lest en del populærvitenskapelige bøker om språk, og hver gang sitter jeg igjen med følelsen av å ville vite mer, av å ville gå dypere inn i stoffet.

Pensum og notater. Vil jeg virkelig dette igjen?

Tidligere i år tenkte jeg som så: Skal jeg begynne et sted, må jeg begynne med begynnelsen.
Første skritt var å gå inn på hjemmesidene til Universitetet i Oslo, finne pensumlistene for første semesteret av bachelorprogrammet i lingvistikk og begynne å lese. Egentlig skulle dette være eneste skritt - eventuelt bare gjentas emne for emne, men så kom jeg til det punktet der jeg tenkte:
Hvis jeg først skal lese alt pensumet, hvorfor ikke også ta eksamen?
Natt til 15. april søkte jeg derfor opptak til Bachelorprogrammet i Lingvistikk på UiO.

Siden da har jeg gått og tygd på dette. Vil jeg egentlig bli student igjen? I dag kom beskjeden fra Samordna opptak om at jeg har kommet inn, og innen 26.juli må jeg ha bestemt meg for om jeg skal takke ja eller nei til plassen jeg er tilbudt. Og jeg har fremdeles ikke greid å bestemme meg...

Jeg kjenner jeg er kjempemotivert for å lese pensum og ta eksamen (jeg er kanskje litt sær, men jeg liker sånt), men jeg er mindre motivert for å være student. Aller helst vil jeg bare lese alt på egenhånd og møte opp på eksamen, sånn som jeg gjorde da jeg tok Ex.Phil i fjor. Men som jeg forstår det, er ikke det mulig nå. Jeg har hverken råd eller lyst til å si opp jobben for å bli student på heltid, så jeg må i såfall sjonglere begge deler.

Og hva skal jeg egentlig med det papiret der det står at jeg har en bachelorgrad i lingvistikk? Det er ikke akkurat sånn at noen vil komme løpende etter meg å tilby meg en jobb på grunnlag av det. Får jeg noe igjen for å faktisk ta eksamen, eller kan jeg like gjerne bare lese ting på egenhånd i mitt eget tempo?

Noen som har et godt råd å komme med?

Merete Lindstrøm - Barnejegeren

Det står en gjennomsiktig plastmugge på benken, jeg har presset sitron og blandet opp i vannet, noen ganger liker hun isbiter i. Hvis hun hadde vært hjemme ville jeg spurt henne hva hun ville ha. På bunnen av vannet ligger sitronsteinene, jeg reiser meg opp, heller ut vannet og kaster steinene i søpla, når jeg løfter dem opp, er de glatte, omgitt av en hinne av gelé. Kjøkkenbordet, bordet, stolene rundt. Sitronsteinene. Hvordan det er å stå her om kvelden, bare å gjøre det. Legge hånden der, henge kluten opp. Det som er bak dagen og som den også handler om, men ikke vil handle om. Motstanden i det. Alt som ikke heter noe. Det kjennes likevel. (side 156)

Merethe Lindstrøms prosa er av den typen jeg forventet meg etter å ha lest om henne. Den typen som gir meg følelsen av at alt har betydning når jeg legger fra meg teksten. Det er søndag og jeg har lest på senga i morgentimene, den er blitt halv elleve før jeg har lest ferdig boka og står opp. Jeg slenger beina over sengekanten, planter føttene på gulvet, klør meg på kneet og tenker at den lyden - lyden av fingrene som rasper mot huden - har en betydning, en vekt, og at jeg er bare sekunder unna å forstå hva som egentlig ligger bak. Så forsvinner følelsen uten at jeg har forstått noe som helst, annet enn at jeg vet at det er teksten jeg akkurat har lest som gjør dette med meg. 

Den forvirret meg i starten, Barnejegeren, men det var mest min egen skyld. Jeg kjøpte to bøker av Lindstrøm samtidig, en roman og ei novellesamling, og jeg trodde jeg hadde tatt med meg novellesamlinga. Men jeg fikk det ikke til å stemme. Det fikk være måte på hvor uavklarte og gåtefulle novellene skulle være, liksom, og jeg tenkte at jeg hadde tatt feil, Lindstrøm var ikke noe for meg likevel. Helt til det plutselig gikk opp for meg et stykke inn i det tredje kapittelet at dette handlet om samme person, det hang sammen, at dette var romanen. Da tok det ikke lang tid før jeg var sugd inn i språket, i stemningen, i karakteren Ida.

I starten, da jeg enda var forvirret, tenkte jeg ånei, dette er enda en av de bøkene som bare konsentrerer seg om det bittelille, som drukner i sine egne detaljer, som egentlig ikke handler om noen ting. Det er en del av dem i norsk samtidslitteratur, bøker jeg har glemt dagen etter at jeg leste dem ferdig. Et handlingsreferat av Barnejegeren vil nok gi det samme inntrykket. Ei åtte år gammel jente blir meldt savnet på skoletur. Vi følger tankene til barnepsykologen Ida under tiden leteaksjonen pågår, Ida som selv har opplevd at datteren har forsvunnet inn i rusavhengigheten. 

Men: Jeg tok feil. Boka handler om noe, den handler om noe viktig, noe som ikke helt kan gripes, noe som er vanskelig å uttrykke med ord. Det er nettopp det som er bokas styrke, det at den greier å sirkle inn dette man ikke kan sette ord på, viser hvordan språket noen ganger kommer til kort når mennesker skal forholde seg til hverandre, viser hvordan det finnes ting vi ikke har ord for. Selv Ida, hun som har gjort det til et yrke å få andre til å sette ord på ting, selv hun sliter med ordene. Kanskje heller: spesielt hun sliter med ordene. 

Jeg har lest lignende tekster før. Tekster der akademisk anlagte mennesker opplever en uvirkelighetsfølelse i møte med hverdagen, at ordene er tomme for betydning, at det burde finnes en mening som ikke er der eller at språket rett og slett ikke strekker til for å fylle tomrommet i avstanden mellom mennesker. Sånn sett er det kanskje ikke originalt, men det er godt utført og gjenkjennelig, det kjennes ekte på et vis, og da bryr jeg meg ikke om at det ligner ting jeg har lest før. 

Hernán Rivera Letelier - Kunsten å vekke de døde

Da jeg fikk en mail fra Bokforlaget om jeg kunne tenke meg denne boka, var det illustrasjonsbildet som solgte den til meg.
Illustrasjonsbildet og tittelen.
Da jeg fikk en mail fra Bokforlaget om jeg kunne tenke meg denne boka, var det illustrasjonsbildet og tittelen som solgte den til meg.
Illustrasjonsbildet, tittelen og det faktum at jeg likte den forrige boka de sendte meg.
Da jeg fikk en mail fra.... Vent, la meg begynne på nytt: Noe av det som fikk meg til å takke ja til denne boka, var illustrasjonsbildet, tittelen og det faktum at jeg likte den forrige boka forlaget sendte meg. (For dem som lurer på om jeg har fått solstikk i regnværet, neida... Jeg bare merket mens jeg skreiv at jeg falt inn i et visst mønster, og måtte overdrive litt.)

Jeg har gått og tygd litt på denne et par dager for å prøve finne ut hva jeg skal skrive om den. Den kjennes veldig annerledes enn andre ting jeg leser. Kanskje fordi jeg for tida nesten bare leser fantasy, og dette tilhører på ingen måte den sjangeren. Men nei, det er ikke det som gjør det. Snarere er det snakk om kulturforskjeller, i den forstand at jeg (når jeg da altså ikke svømmer rundt i alskens fantastiske universer) i all hovedsak leser norsk samtidslitteratur. Dette ligner ikke mye på noe jeg har funnet der. For det første foregår mesteparten av handlingen i 1942. For det andre foregår den på pampasen blant fattige gruvearbeidere i Chile. For det tredje er den katolske troen i latinamerikansk utførelse veldig fremtredende. Med andre ord: Settingen er totalt fremmed for meg.

Det er selvsagt ikke negativt. Det å bli satt inn i en annen virkelighet enn min egen, er en av hovedgrunnene for hvorfor jeg leser. Og jeg likte denne boka. Jeg blir aldri fortrolig med å referere handling, så jeg siterer fra vaskeseddelen:
Domingo Zarate Vega lar rettferdigheten være ledestjerne i livet. Da moren hans dør reiser han til Elqui-dalen og lever et kompromissløst liv blant alkoholikere, prostituerte og håpløst fattige. De kaller ham Kristus fra Elqui. Snart begynner Domingo å innse at de kanskje har rett. Er han den reinkarnerte Jesus Kristus? Domingo er gal, men er en mann som handler ut i fra sin overbevisning om rettferdighet, og (selvfølgelig) til å utnytte folks hykleri der hvor det skulle passe seg.

Det er flere ting jeg liker:
For det første karakterene: Kristus fra Elqui selv, en asket som nøyer seg med det enkle, men som likevel kan observeres bak en bjørnebærbusk med kjortelen rundt livet mens han peiset på en botferdig pike som var katolsk i hodet og verdslig rundt hoftene - noe han gjorde stadig vekk, skjønt ikke så ofte som han kunne ønske. Den prostituerte Magalena Mercado, den eneste hora i den fattigste gruvebyen, som puler på kreditt og drømmer om å bli gjort til helgen. Kroppens myke kurver og de dvelende bevegelsene hadde en sensuell aura av syk due (...) Eller hva med Ko-Ko med kosten som hver dag går ut med kosten for å feie ørkenen fri for sand? Det er noe smått absurd og karikert med dem alle sammen, uansett hvor stor eller liten rolle de har i historien. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår de som mer menneskelige enn de fleste romankarakterer jeg møter på.

Jeg liker dét at selv om fortellersynsvinkelen befinner seg helt tett på hovedpersonen, er det likevel mulig å se ham utenfra hele veien. Hans såkalte mirakler, som tilhengerene blir fra seg av beundring over, er lette å forklare med enkle grep. Det er da også alltid noen som forklarer, og mange som ignorerer.  Jeg liker hvordan den alvorlige tematikken, arbeidsforholdene i gruvene for eksempel, skrives ut side om side med komikken. Det gjør at tematikken på et vis blir ufarliggjort, men nettopp derfor står den mye sterkere - den sniker seg inn uten motstand. Jeg liker hvor kroppslig alt er, og da snakker jeg ikke først og fremst om sex, men heller om det at folk blir svette, lukter vondt og vasker seg, at de fiser og raper og går på do, uten at dette gjøres noe poeng av annet enn at det nevnes på lik linje med andre ting. Jeg liker språket, en tidvis merkelig blanding av høytidelig tiltale og muntlig sjargong.

Noen ganger synes jeg det går litt sakte fram, særlig i starten. Og noen ganger blir jeg lei av hovedpersonens prekener og selvfølgeligheter. Jeg var egentlig litt usikker på om jeg i det hele tatt likte boka da jeg akkurat var ferdig med den.

Men som sagt: Jeg har tygget litt på den noen dager nå, og jo mer jeg tygger, jo mer finner jeg ut at jeg liker. Det er ei bok med flere lag det her, ei bok man helt sikkert kan finne nye poenger i både andre og tredje gang man leser den. Teksten har kvernet rundt i hodet på meg i flere dager nå, et tegn i seg selv på kvalitet.

I følge hva jeg kan lese meg til har boka fått flere litterære priser, og vært en bestselger i hjemlandet Chile.

Bokterapi

Jada.

Jeg veit det sies man ikke kan kjøpe seg lykke, men det er verdt et forsøk, er det ikke?

Forrige uke var det enkelte ting som ikke gikk helt min vei. Jeg var sur og grinete og syntes verden gikk i mot meg. (Egentlig var problemet bare en bagatell, men prøv å fortelle det til humøret mitt...)

Og akkurat da jeg var på det sureste, kom jeg over en link til Aschehougs boksalg på nett. En bokbestilling seinere var humøret litt bedre. I dag har jeg hentet bøkene, dermed er humøret enda bedre.

Barnejegeren og Gjestene av Merete Lindstrøm fordi jeg har lest så mye positivt om henne (etter at hun vant pris, jada jada, jeg er på etterskudd), Drømfakultetet av Sara Stridsberg fordi jeg har hatt lyst til å lese den lenge, og fikk enda mer lyst til å lese den etter å ha lest Darling River før i år. Jarlefeiden av Vera Henriksen fordi hadde du spurt meg om min yndlingsforfatter på ungdomsskolen hadde jeg svart Vera Henriksen uten å blunke, og jeg hadde lyst til å se om det er noe som har gått over eller om det er der enda. Beste Noveller av Sidsel Mørck fordi jeg kunne velge mellom å betale 39 kroner for porto eller betale en tier mer for boka og få gratis frakt. Jeg synes fremdeles jeg leser for lite noveller og ti kroner er ikke en gang en sjokolade.

Akkurat nå har jeg kjempelyst til å lese alle fem, helst nå i løpet av natta. Men det er ei bok eller to som roper på meg i bokhylla fra før også, så vi får se hvem som har mest kraft i stemmen!

Kristine Tofte - Vargtid

Det skjer ikke så ofte lenger, men jeg elsker når det skjer. Å møte ei bok som suger meg inn og ikke vil hverken slippe eller slippes. Vargtid gjorde Albert Åberg av meg: "Jeg skal bare lese én side til, så kommer jeg…. Sorry, én til… Jeg skal bare lese ferdig kapittelet, jeg er nesten ferdig. Oisann, har jeg begynt på et nytt kapittel, det var ikke meninga. Men nå når jeg først har begynt, skal jeg bare lese ferdig dét, så kommer jeg. "

Jeg var kanskje ikke tidenes høfligste sommergjest å ha på besøk ei uke der jeg gjemte meg i hjørner med leselys og gikk tidlig å la meg for å ligge under dyna med boka? Jeg forsvarer meg med at det var sønnen sin svigers helst ville tilbringe tid med, og at det bare tok meg to dager å lese ferdig drøye 600 sider. Jeg var sosial resten av tida, jeg lover!

Det tok meg faktisk litt på senga at jeg skulle bli så oppslukt av den andre og siste boka i Song for Eirabu. Jeg mener, når du leser noe som er bok to i en serie, har du en rimelig klar formening om hva du begir deg ut på før du begynner. Og selv om jeg har vært veldig positiv til den første boka, var den aldri i nærheten av å gripe meg i hårfestet og hale meg gjennom handlingen i jevn fart slik toeren altså gjorde. Jeg var innstilt på mer av det samme, og gledet meg til det. Men dette var et typisk eksempel på å bli servert det jeg ikke visste jeg ville ha - og tusen takk for det, Kristine Tofte!

Og så begynner jeg selvsagt å lure på hvorfor. Hva skiller de to bøkene fra hverandre som gjør at jeg leser den første med et behersket men bredt glis og to tomler opp, mens nummer to får meg til å danse krigsdans av glede? Jeg tror faktisk jeg kan oppsummere hovedgrunnen i ett ord: Motstand. Et grunnleggende litterært virkemiddel, og gjennom disse to bøkene har det blitt veldig klart for meg akkurat hvor viktig motstand er for å drive handlingen framover. 

Slaget på Vigrid går litt for mye på skinner. Jeg tenkte ikke over det da jeg leste den, men det ble plutselig veldig tydelig for meg da jeg fikk ei bok til å sammenligne den med. Den vage følelsen jeg hadde av at noe ikke stemte hundre prosent, en følelse jeg ikke greide sette ord på annet enn som at boka kanskje var litt for "snill" for min smak, den sluttet brått å være vag etter å ha lest serien ferdig. Bok én bærer preg av å være starten, av å være en transportetappe der alle karakterene skal introduseres og sendes på vei dit de skal. Jeg synes fremdeles det er en bra bok, men jeg synes Vargtid er bedre. Mye bedre faktisk. Fordi bevegelsen slutter å gå i én retning hele tiden. Fordi det finnes motstand.

La meg vise hva jeg mener (Jeg kommer til å spoile slutten av den første boka, så om du ikke har lest den, stopp her, men skal prøve å unngå si for mye om bok to):
Song for Eirabu baserer seg på en spådom, og gjennom den tildeles både Ragna og Bergithe bestemte roller. Spådommen staker ut kursen for jentene, og omgivelsene støtter opp og peker samme vei. I Slaget på Vigrid er det aldri tvil om at både Ragna og Bergithe skal gå med faste skritt mot det som venter dem. Og det gjør de da også. Begge jentene forlater det eneste hjemmet de har kjent uten å se seg tilbake. Det kunne vært en traumatisk hendelse for 13- og 14-år gamle jenter, men er det ikke, og derfor heller ikke for meg som leser. Det er en antydning til konflikt mellom Frøydis og Ragna, men jeg er aldri i tvil om at Frøydis egentlig vil Ragna godt, og det kommer heller aldri noen konfrontasjon. Med spådommen i bagasjen, føles det som at alt som skjer er det som må skje, og at det er lite noen kan gjøre med det. Derfor byr heller ikke boka meg på verken de store overraskelsene eller de store dilemmaene, noe som gjør at jeg ikke blir helt følelsesmessig engasjert i teksten. Samtidig har jeg intellektuelt stor glede av den - av språket, av karakterene, av verdensbildet - det er dette som gjør at jeg var frelst første gangen jeg leste den likevel.

Men allerede helt på slutten av bok 1, er det i tydelig at noe snur. Når Ragna forlanger livet til Utyrme i bytte for alle krigerne hun har forært Herjan, er det første gangen noen begynner å dra i en annen retning. Og sånn fortsetter det i bok to. Nå begynner både Ragna og Bergithe å møte motstand. De møter mennesker med egne agendaer, mennesker som ikke nødvendigvis vil jentene godt. De havner i fare. Og de må ta valg. Vanskelige valg som det gjør vondt å lese om. Og plutselig leser jeg i helspenn, leser med hele kroppen. Plutselig merker jeg pulsen slå fortere, så kraftig at jeg hører den slå. Og akkurat mens jeg leser om Bergithe på podiet sammen med rådet i Syrren, begynner regnet å tromme mot taket over meg med voldsom kraft. Det blir intenst. Så intenst at jeg må legge fra meg boka, ta en pause, få igjen pusten.

I tillegg får vi nå endelig møte den tredje søstera, byttebarnet Runa i berget, noe som bringer et annet perspektiv til historien. For meg er Runa den det er lettest å sympatisere med, det er henne jeg ser mest av meg selv i. Og jeg synes hun balanserer de to søstrene sine godt. Runas del av historien bringer oss tettere på herduegane, og med dem på historien om verden fra begynnelse til slutt. Runa som bare er tolv år, som er oppdratt   til å være ydmyk og hele livet har hørt at ikke én skapning er mer verdt en en annen - hun må plutselig forholde seg til at hun er enestående. Hun må ta valg som går på tvers av alt hun noensinne har lært, og hun må ta dem helt alene. Motstand. Konflikt. Spenning. Som sammen med de komplekse karakterene som er med fra forrige bok gjør dette til noe av det beste jeg har lest innen sjangeren. 

Og best av alt: Jeg får akkurat det jeg ønsket meg etter å ha lest den første boka - det blir mørkere. Ikke i betydningen groteskt, og ikke i betydningen resignert og uten håp. Men fordi det nå er interesser som spriker i motstridende retninger, kan ikke alle få det som de vil. Det går ikke bra - ikke for alle, det kan det jo ikke gjøre. Og når jeg leser, vil jeg ikke at det skal være sånn likevel. Jeg vil ha hollywoodslutt med eventyrstrøssel og lykkelig i alle sine dager - for alle sammen. Jeg ønsker meg en sånn Men in Black dings som sletter hukommelsen når jeg ikke får det, så jeg kan feste noen av trådene på min egen måte, et hyggeligere sted.

Men det er jo akkurat disse tingene som gjør leseopplevelsen så intens, dette som gjør at jeg kommer til å huske boka lenge. (Hva ville vel Romeo og Julie vært om de fikk hverandre og levde lykkelige alle sine dager?) Og selve slutten? Jeg skal selvsagt ikke røpe den her, vil bare si at for meg kunne det ikke sluttet på noen annen måte. Det var den perfekte blandingen av surt og søtt.

Og da har jeg ikke en gang nevnt språket, som fremdeles er helt i toppsjiktet av det jeg har lest av norsk samtidslitteratur. 

Jeg skrev sist at jeg ikke hadde skrubbsår på knærne av nesegrus beundring. 

Jeg lurer på om ikke tida er kommet for å kjøpe meg knebeskyttere…

Samlesning - oppsummering bok 3

I dag var turen kommet for den tredje boka i samlesningen vår av norsk fantasy: Kristine Toftes Slaget på Vigrid, den første av to bøker som danner Song for Eirabu. Etter en heller treg start, med i beste fall lunkne omtaler av de to første bøkene i prosjektet, er tonen en helt annen i dag.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt letta over akkurat det.

Som initiativtager og diktatorisk leselistemekker, har det vært sånn at jeg nesten har følt for å be om unnskyldning for de to første bøkene på lista. Men jeg gjør det ikke, for jeg visste jo ikke hva jeg gikk til jeg heller.

Men i dag visste jeg. Song for Eirabu var med fordi jeg ville lese den om igjen. Fordi jeg vil at alle skal lese denne boka, se hvor bra den er. I dag har jeg vært misjonær, og responsen er akkurat så bra som jeg håpet (og trodde):

Karin på Karinleser:

Karin forteller at hun var skeptisk på forhånd, men innrømmer gladelig at hun tok feil. Hun roser språket og karakterene, og oppsummerer:

Den er velskrevet, engasjerende, vakker språkmessig og litt provoserende, slik som gode bøker bør være. Dette er også lesing for de som tror de ikke liker fantasy.

Astrid Terese på Betraktninger:

Dette universet er både komplekst og enkelt, det er bosatt av interessante og ulike karakterer. De ulike landene har sin egen mytologi og historie og kriger, som er uvurderlig i denne sammenhengen, er basert på gamle og nye hendelser. Jeg ga denne boken terningkast seks og la den til blant mine favoritter. Den er det beste jeg har lest av norsk fantasy og noe av det beste jeg har lest av fantasy totalt. Den er en nydelig historie også for den som ikke er så glad i fantasy og den passer for dem som liker norrøn mytologi og sagn.

Berit på Bøker og bokhyller:

Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Knirk på knirk.no:

Jeg leste boka på telttur ved Sølensjøen. I ettertid husker jeg boka bedre enn turen. For meg framstår Kristine Tofte som en av Norges mest spennende og kanskje, aller beste, forfattere. Og det etter debutromanen. Slå den! Helt uavhengig av sjanger tror jeg hun er den forfatteren i Norge pr. i dag som har det aller beste språket i en fortellende tekst. Det er helt rått.

Knirk nøyer seg forresten ikke med å skrive om boka. Hun anmelder også Cathrine Krøgers anmeldelse av boka i Dagbladet, i mindre rosende ordelag:

Det Krøger her gjør er å stappe Eirabu inn i et galehus for særinger i stedet for å se på det som litteratur og gi en norsk debutant det hun skal ha: En hederlig, profesjonell og god omtale. Uavhengig av om den er positiv eller negativ. Det er faktisk jobben hennes som litteraturkritiker. 

KindleJoy på ebokhyllami skriver:

Aldri hadde jeg trodd at nynorsk kunne være en så utrolig perfekt innramming av en fantasy-historie som språket er her. Sier jeg, som alltid(!) har proklamert at sci-fi og fantasy bøker utelukkende bør leses på engelsk... Språket er som fløyel og balsam for sjelen på en og samme tid og fanger tiden og ånden i historien fullstendig perfekt. Det blir ikke bedre enn dette!

Jeg selv skriver:

Heller ikke denne gang kommer jeg utenom språket. Kristine Toftes nynorsk er som kvalitetssjokolade som smelter på tunga. Det handler ikke bare om å ha tatt inn de gamle ordene som passer teksten så godt. Det handler minst like mye om rytme og ordvalg, om å få setninger til å flyte og om å male fram levende situasjoner med få ord.

Neste bok ut i samlesningsprosjektet er Tor Åge Bringsværd: Gobi - Barndommens måne som vi blogger om 20.juli. Denne er jeg veldig spent på selv, jeg har bare lest essays av Bringsværd før og gleder meg til å prøve meg på prosa. Heng med videre!

Kristine Tofte - Slaget på Vigrid (Song for Eirabu 1)

Det er sjelden jeg har så store problemer med å finne inngangen til blogginnlegget som jeg har hatt denne gangen. Jeg sliter med å bestemme meg for hva jeg skal si. Akkurat dét handler ikke så mye om selve boka som det handler om omstendighetene rundt den, men jeg velger å begynne der likevel.

Jeg har lest og blogget om Slaget på Vigrid før. Allerede da hadde jeg denne følelsen av å ha lest så mye om boka på forhånd at ingenting gjenstod å si. Det er selvsagt feil. Det finnes helt sikkert en masse som ikke er sagt, problemet er å komme på hva det er. Dessuten har denne boka fått en spesiell betydning for meg. Det var den som åpnet øynene mine for at det finnes fantasy som er verdt å lese på norsk - og på den måten var det faktisk akkurat denne boka som var starten for det samlesningsprosjektet av norsk fantasy som vi nå er i gang med.

Som i Jotnens hjemkomst er inspirasjonen det norrøne verdensbildet, men der Andreas Bull-Hansen hopper rett inn i mytene slik vi kjenner dem med noen små justeringer, har Kristine Tofte bare latt seg inspirere av dem til å skape sin helt egen verden, Eirabu. Det gir en særegen følelse av å være et sted som virker kjent, men ikke er det. Navnene, språket, skikkene og omgivelsene minner om det jeg har lest både av faglitteratur og historiske romaner fra vikingtida, og på den måten er overgangen inn i fantasyuniverset mindre enn den er i mange andre bøker jeg har lest. Samtidig er dette helt klart en fantasyroman, ikke en historisk roman, noe som har gitt Tofte muligheten til å tolke og forandre stoffet slik det passer henne. Det har gitt et helhetlig og troverdig verdensbilde som fremstår både logisk og levende.

Fantasybøker har alltid en utfordring i å føre leseren inn i denne verdenen på en naturlig måte. Dette kan gjøres på ulike måter. I Jotnens hjemkomst hadde hovedpersonen hukommelsestap og husket stadig mer utover i boka. Det kunne vært kult, men sånn som det var gjort, syntes jeg ikke det fungerte i det hele tatt. I Slaget på Vigrid er det valgt en mer klassisk tilnærming: De to fremste hovedpersonene, søstrene Ragna og Bergithe, er unge og uerfarne. Underveis møter de mennesker som lærer dem om verden og hvordan ting henger sammen, og som leser lærer jeg med dem. Det er kanskje ikke det mest originale grepet, men det fungerer, så hvorfor gjøre det annerledes? Måten de lærer på er også en av bokas største styrker: Den muntlige fortellertradisjonen står sterkt i boka, og kunnskap formidles gjennom sang, dikt, spådommer og fortellinger fortalt rundt bålet om kvelden. Det er ingen belærende allvitende forteller som tolker hendelsene for leseren, det er karakterene selv, noe som gir autensitet til det som fortelles.
Samtidig er også fortellingen jeg sitter og leser om Ragna og Bergithe som en av leirbålfortellingene. Det forankrer boka i en tradisjon det kjennes som vi er i ferd med å miste, og det minner meg om hvorfor jeg liker fantasy:  Ingen fragmentarisk, fremmedgjørende modernisme, her er det fortellingen som er viktig, de store perspektivene og et forsøk på å skape sammenheng.

Heller ikke denne gang kommer jeg utenom språket. Kristine Toftes nynorsk er som kvalitetssjokolade som smelter på tunga. Det handler ikke bare om å ha tatt inn de gamle ordene som passer teksten så godt. Det handler minst like mye om rytme og ordvalg, om å få setninger til å flyte og om å male fram levende situasjoner med få ord.

Det eneste som gjør at jeg ikke har gnagsår på knærne av grenseløs tilbedelse, er at Song for Eirabu ikke tilhører den delen av fantasysjangeren som er min absloutte favoritt. Jeg liker det best mørkere, skitnere, enda røffere. Jeg er i utgangspunktet litt småskeptisk til fantasy som drives framover av en profesi, som tilfellet er i denne boka. Det kan gjøre teksten forutsigbar å vite hvor den er ment å ende, men det trenger ikke gjøre det. Akkurat dét føles det for tidlig å si noe om der handlingen slutter i denne boka, det meste er uavklart, og jeg venter på avslutningen.



PS: 
Før denne omtalen publiseres har jeg lest ferdig bok 2 også, og plutselig har jeg en hel masse på hjertet, mye av det handler også om denne boka. Men jeg lar denne omtalen stå som den var skrevet før jeg begynte på Vargtid. Omtale av den kommer en av de nærmeste dagene

F. Scott Fitzgerald - The Great Gatsby

Jeg er flink til å kjøpe klassikere, men ikke like flink til å lese dem.

Det er ikke en bevisst strategi for å se smartere ut enn jeg er om noen skulle finne på å finkjemme bokhyllene mine. Jeg kjøper bøkene fordi jeg har lyst til å lese dem. Men stadig kommer andre bøker til som sniker i køen. Og da står de der da, klassikerne, og er lite annet enn en intellektuell fasade likevel. Derfor benyttet jeg sjansen da Labben på Migrating Coconuts foreslo en minisamlesning av The Great Gatsby for en tid tilbake. Det var sparket bak jeg trengte for å krysse av i hvertfall den på lista.

Mitt første møte med denne boka var i engelsktimene på videregående. Vi skulle lese en engelskspråklig roman, og denne var et av alternativene. Selv valgte jeg Aldous Huxley og A Brave New World i stedet, og siden har A Great Gatsby for meg mentalt vært klassifisert som pensumlesning heller en lystlesning og derfor aldri blitt lest. Men på et eller annet tidspunkt må jeg likevel ha hatt lyst til å lese den, for som sagt trengte jeg ikke gå lenger enn til min egen bokhylle for å finne en pocketutgave fra Wordsworth Classics.

Jeg hadde ganske vage forventninger før jeg begynte. Jeg har hørt tittelen mange ganger og visste handlingen foregikk på 20-tallet og at det var snakk om et stort gods og fancy fester. Jeg har hørt at boka gir et slående bilde av tidsperioden. Og der stoppet kunnskapen. Fra starten av boka og et stykke ut fikk jeg akkurat det jeg forventet meg - beskrivelser av et rikmansliv på 20-tallet fortalt av en forteller som står litt på utsiden som en betrakter. Men så ble jeg overrasket. Jeg trodde boka skulle fortsette i samme spor, være en beskrivelse mer enn noe annet, i hvertfall uten de helt store hendelsene, men jeg tok feil. Det jeg ikke hadde fått med meg er at boka også inneholder den ganske så klassisk tragiske kjærlighetshistorien mellom Jay Gatsby og fortellerens kusine, Daisy Buchanan. (Nå i etterkant ser jeg at dette ikke burde ha overrasket meg, det står jo faktisk i samlesningsinnlegget jeg linket til over her, men det hadde jeg altså hoppet over.)

Som vanlig har jeg store problemer med å si noe fornuftig etter å ha lest ei bok som regnes som en klassiker. Annet enn at jeg likte denne. Jeg likte fortellerstemmen, karakterene og beskrivelsene. Forfatteren gir meg følelsen av å være til stede, det er alltid et stort pluss. Og jeg liker hvor mye som får plass på rett i overkant av 100 sider. Etter å ha tilbragt over et halvår nesten utelukkende i ulike fantasy-univers som breier seg ut på hundrevis av sider, er det en egenskap jeg ikke undervurderer.


PS:
Lurer du på hvorfor du skal lese klassikere? Jørn på Aroundbooks hadde et fint innlegg om dette i går.