Kristine Tofte - Slaget på Vigrid (Song for Eirabu 1)

Det er sjelden jeg har så store problemer med å finne inngangen til blogginnlegget som jeg har hatt denne gangen. Jeg sliter med å bestemme meg for hva jeg skal si. Akkurat dét handler ikke så mye om selve boka som det handler om omstendighetene rundt den, men jeg velger å begynne der likevel.

Jeg har lest og blogget om Slaget på Vigrid før. Allerede da hadde jeg denne følelsen av å ha lest så mye om boka på forhånd at ingenting gjenstod å si. Det er selvsagt feil. Det finnes helt sikkert en masse som ikke er sagt, problemet er å komme på hva det er. Dessuten har denne boka fått en spesiell betydning for meg. Det var den som åpnet øynene mine for at det finnes fantasy som er verdt å lese på norsk - og på den måten var det faktisk akkurat denne boka som var starten for det samlesningsprosjektet av norsk fantasy som vi nå er i gang med.

Som i Jotnens hjemkomst er inspirasjonen det norrøne verdensbildet, men der Andreas Bull-Hansen hopper rett inn i mytene slik vi kjenner dem med noen små justeringer, har Kristine Tofte bare latt seg inspirere av dem til å skape sin helt egen verden, Eirabu. Det gir en særegen følelse av å være et sted som virker kjent, men ikke er det. Navnene, språket, skikkene og omgivelsene minner om det jeg har lest både av faglitteratur og historiske romaner fra vikingtida, og på den måten er overgangen inn i fantasyuniverset mindre enn den er i mange andre bøker jeg har lest. Samtidig er dette helt klart en fantasyroman, ikke en historisk roman, noe som har gitt Tofte muligheten til å tolke og forandre stoffet slik det passer henne. Det har gitt et helhetlig og troverdig verdensbilde som fremstår både logisk og levende.

Fantasybøker har alltid en utfordring i å føre leseren inn i denne verdenen på en naturlig måte. Dette kan gjøres på ulike måter. I Jotnens hjemkomst hadde hovedpersonen hukommelsestap og husket stadig mer utover i boka. Det kunne vært kult, men sånn som det var gjort, syntes jeg ikke det fungerte i det hele tatt. I Slaget på Vigrid er det valgt en mer klassisk tilnærming: De to fremste hovedpersonene, søstrene Ragna og Bergithe, er unge og uerfarne. Underveis møter de mennesker som lærer dem om verden og hvordan ting henger sammen, og som leser lærer jeg med dem. Det er kanskje ikke det mest originale grepet, men det fungerer, så hvorfor gjøre det annerledes? Måten de lærer på er også en av bokas største styrker: Den muntlige fortellertradisjonen står sterkt i boka, og kunnskap formidles gjennom sang, dikt, spådommer og fortellinger fortalt rundt bålet om kvelden. Det er ingen belærende allvitende forteller som tolker hendelsene for leseren, det er karakterene selv, noe som gir autensitet til det som fortelles.
Samtidig er også fortellingen jeg sitter og leser om Ragna og Bergithe som en av leirbålfortellingene. Det forankrer boka i en tradisjon det kjennes som vi er i ferd med å miste, og det minner meg om hvorfor jeg liker fantasy:  Ingen fragmentarisk, fremmedgjørende modernisme, her er det fortellingen som er viktig, de store perspektivene og et forsøk på å skape sammenheng.

Heller ikke denne gang kommer jeg utenom språket. Kristine Toftes nynorsk er som kvalitetssjokolade som smelter på tunga. Det handler ikke bare om å ha tatt inn de gamle ordene som passer teksten så godt. Det handler minst like mye om rytme og ordvalg, om å få setninger til å flyte og om å male fram levende situasjoner med få ord.

Det eneste som gjør at jeg ikke har gnagsår på knærne av grenseløs tilbedelse, er at Song for Eirabu ikke tilhører den delen av fantasysjangeren som er min absloutte favoritt. Jeg liker det best mørkere, skitnere, enda røffere. Jeg er i utgangspunktet litt småskeptisk til fantasy som drives framover av en profesi, som tilfellet er i denne boka. Det kan gjøre teksten forutsigbar å vite hvor den er ment å ende, men det trenger ikke gjøre det. Akkurat dét føles det for tidlig å si noe om der handlingen slutter i denne boka, det meste er uavklart, og jeg venter på avslutningen.



PS: 
Før denne omtalen publiseres har jeg lest ferdig bok 2 også, og plutselig har jeg en hel masse på hjertet, mye av det handler også om denne boka. Men jeg lar denne omtalen stå som den var skrevet før jeg begynte på Vargtid. Omtale av den kommer en av de nærmeste dagene