Kristine Tofte - Vargtid

Det skjer ikke så ofte lenger, men jeg elsker når det skjer. Å møte ei bok som suger meg inn og ikke vil hverken slippe eller slippes. Vargtid gjorde Albert Åberg av meg: "Jeg skal bare lese én side til, så kommer jeg…. Sorry, én til… Jeg skal bare lese ferdig kapittelet, jeg er nesten ferdig. Oisann, har jeg begynt på et nytt kapittel, det var ikke meninga. Men nå når jeg først har begynt, skal jeg bare lese ferdig dét, så kommer jeg. "

Jeg var kanskje ikke tidenes høfligste sommergjest å ha på besøk ei uke der jeg gjemte meg i hjørner med leselys og gikk tidlig å la meg for å ligge under dyna med boka? Jeg forsvarer meg med at det var sønnen sin svigers helst ville tilbringe tid med, og at det bare tok meg to dager å lese ferdig drøye 600 sider. Jeg var sosial resten av tida, jeg lover!

Det tok meg faktisk litt på senga at jeg skulle bli så oppslukt av den andre og siste boka i Song for Eirabu. Jeg mener, når du leser noe som er bok to i en serie, har du en rimelig klar formening om hva du begir deg ut på før du begynner. Og selv om jeg har vært veldig positiv til den første boka, var den aldri i nærheten av å gripe meg i hårfestet og hale meg gjennom handlingen i jevn fart slik toeren altså gjorde. Jeg var innstilt på mer av det samme, og gledet meg til det. Men dette var et typisk eksempel på å bli servert det jeg ikke visste jeg ville ha - og tusen takk for det, Kristine Tofte!

Og så begynner jeg selvsagt å lure på hvorfor. Hva skiller de to bøkene fra hverandre som gjør at jeg leser den første med et behersket men bredt glis og to tomler opp, mens nummer to får meg til å danse krigsdans av glede? Jeg tror faktisk jeg kan oppsummere hovedgrunnen i ett ord: Motstand. Et grunnleggende litterært virkemiddel, og gjennom disse to bøkene har det blitt veldig klart for meg akkurat hvor viktig motstand er for å drive handlingen framover. 

Slaget på Vigrid går litt for mye på skinner. Jeg tenkte ikke over det da jeg leste den, men det ble plutselig veldig tydelig for meg da jeg fikk ei bok til å sammenligne den med. Den vage følelsen jeg hadde av at noe ikke stemte hundre prosent, en følelse jeg ikke greide sette ord på annet enn som at boka kanskje var litt for "snill" for min smak, den sluttet brått å være vag etter å ha lest serien ferdig. Bok én bærer preg av å være starten, av å være en transportetappe der alle karakterene skal introduseres og sendes på vei dit de skal. Jeg synes fremdeles det er en bra bok, men jeg synes Vargtid er bedre. Mye bedre faktisk. Fordi bevegelsen slutter å gå i én retning hele tiden. Fordi det finnes motstand.

La meg vise hva jeg mener (Jeg kommer til å spoile slutten av den første boka, så om du ikke har lest den, stopp her, men skal prøve å unngå si for mye om bok to):
Song for Eirabu baserer seg på en spådom, og gjennom den tildeles både Ragna og Bergithe bestemte roller. Spådommen staker ut kursen for jentene, og omgivelsene støtter opp og peker samme vei. I Slaget på Vigrid er det aldri tvil om at både Ragna og Bergithe skal gå med faste skritt mot det som venter dem. Og det gjør de da også. Begge jentene forlater det eneste hjemmet de har kjent uten å se seg tilbake. Det kunne vært en traumatisk hendelse for 13- og 14-år gamle jenter, men er det ikke, og derfor heller ikke for meg som leser. Det er en antydning til konflikt mellom Frøydis og Ragna, men jeg er aldri i tvil om at Frøydis egentlig vil Ragna godt, og det kommer heller aldri noen konfrontasjon. Med spådommen i bagasjen, føles det som at alt som skjer er det som må skje, og at det er lite noen kan gjøre med det. Derfor byr heller ikke boka meg på verken de store overraskelsene eller de store dilemmaene, noe som gjør at jeg ikke blir helt følelsesmessig engasjert i teksten. Samtidig har jeg intellektuelt stor glede av den - av språket, av karakterene, av verdensbildet - det er dette som gjør at jeg var frelst første gangen jeg leste den likevel.

Men allerede helt på slutten av bok 1, er det i tydelig at noe snur. Når Ragna forlanger livet til Utyrme i bytte for alle krigerne hun har forært Herjan, er det første gangen noen begynner å dra i en annen retning. Og sånn fortsetter det i bok to. Nå begynner både Ragna og Bergithe å møte motstand. De møter mennesker med egne agendaer, mennesker som ikke nødvendigvis vil jentene godt. De havner i fare. Og de må ta valg. Vanskelige valg som det gjør vondt å lese om. Og plutselig leser jeg i helspenn, leser med hele kroppen. Plutselig merker jeg pulsen slå fortere, så kraftig at jeg hører den slå. Og akkurat mens jeg leser om Bergithe på podiet sammen med rådet i Syrren, begynner regnet å tromme mot taket over meg med voldsom kraft. Det blir intenst. Så intenst at jeg må legge fra meg boka, ta en pause, få igjen pusten.

I tillegg får vi nå endelig møte den tredje søstera, byttebarnet Runa i berget, noe som bringer et annet perspektiv til historien. For meg er Runa den det er lettest å sympatisere med, det er henne jeg ser mest av meg selv i. Og jeg synes hun balanserer de to søstrene sine godt. Runas del av historien bringer oss tettere på herduegane, og med dem på historien om verden fra begynnelse til slutt. Runa som bare er tolv år, som er oppdratt   til å være ydmyk og hele livet har hørt at ikke én skapning er mer verdt en en annen - hun må plutselig forholde seg til at hun er enestående. Hun må ta valg som går på tvers av alt hun noensinne har lært, og hun må ta dem helt alene. Motstand. Konflikt. Spenning. Som sammen med de komplekse karakterene som er med fra forrige bok gjør dette til noe av det beste jeg har lest innen sjangeren. 

Og best av alt: Jeg får akkurat det jeg ønsket meg etter å ha lest den første boka - det blir mørkere. Ikke i betydningen groteskt, og ikke i betydningen resignert og uten håp. Men fordi det nå er interesser som spriker i motstridende retninger, kan ikke alle få det som de vil. Det går ikke bra - ikke for alle, det kan det jo ikke gjøre. Og når jeg leser, vil jeg ikke at det skal være sånn likevel. Jeg vil ha hollywoodslutt med eventyrstrøssel og lykkelig i alle sine dager - for alle sammen. Jeg ønsker meg en sånn Men in Black dings som sletter hukommelsen når jeg ikke får det, så jeg kan feste noen av trådene på min egen måte, et hyggeligere sted.

Men det er jo akkurat disse tingene som gjør leseopplevelsen så intens, dette som gjør at jeg kommer til å huske boka lenge. (Hva ville vel Romeo og Julie vært om de fikk hverandre og levde lykkelige alle sine dager?) Og selve slutten? Jeg skal selvsagt ikke røpe den her, vil bare si at for meg kunne det ikke sluttet på noen annen måte. Det var den perfekte blandingen av surt og søtt.

Og da har jeg ikke en gang nevnt språket, som fremdeles er helt i toppsjiktet av det jeg har lest av norsk samtidslitteratur. 

Jeg skrev sist at jeg ikke hadde skrubbsår på knærne av nesegrus beundring. 

Jeg lurer på om ikke tida er kommet for å kjøpe meg knebeskyttere…