Tor Åge Bringsværd: Gobi - Barndommens Måne

Etter å ha lest denne boka, føler jeg tankene mine drar i tre ulike retninger når jeg skal skrive om den. Derfor blir dette en tredelt omtale.

1) Utvelgelsen
Hvorfor har vi lest denne boka i et samlesningsprosjekt der vi skal lese fantasy på norsk? Det hadde jeg sannsynligvis lurt på om det var noen andre enn meg selv som hadde laget leselista. Jeg mener, hadde jeg lest denne boka uten den konteksten, ville jeg aldri ha kalt det ei fantasybok. Jeg gjør det ikke nå heller. I mitt hode er to kjennetegn ved fantasysjangeren at vi befinner oss i en annen verden enn vår egen og/eller at det foregår noe overnaturlig. Ingen av de kravene oppfylles i Barndommens Måne. Vi befinner oss riktignok langt tilbake i tid, men det er vår egen verden og både hendelser og personer som nevnes i boka er historisk belagte. (Det er for øvrig et kontroversielt emne om de såkalte Barnekorstogene, som boka tar utgangspunkt i, egentlig bestod av barn, eller om det heller var snakk om et korstog av fattige bønder, men uansett er det snakk om en tolkning av virkelige hendelser.) Det er heller ingen magi eller overnaturlige hendelser her, annet enn i hovedpersonens forestilligsverden.

Siden det denne gangen er meg som har laget leselista, kan jeg faktisk svare på hvorfor denne boka likevel er med. Er det snakk om fantastisk litteratur på norsk, er ikke Tor Åge Bringsværd til å komme utenom. Han skulle med! Men Bringsværd har skrevet mye, og hva jeg skulle velge var et åpent spørsmål. Jeg ville ikke at det skulle være en barnebok, og jeg ville ikke at det skulle være science fiction. Det luket vekk mye. Og denne boka, som er den første i en serie på fire, var klassifisert som fantastisk hos mitt bibliotek - så det ble det den.

Når dette er sagt: Det er selvsagt ikke en manko hos boka at jeg ikke vil klistre merkelappen "fantasy" på den, boka står aldeles utmerket på egne ben. Bringsværd bruker for øvrig ikke selv begrepene fantasy eller fantastisk litteratur. Han foretrekker sitt eget uttrykk fabelprosa, et ord jeg liker veldig godt. Han har også skrevet ei bok om fantastisk litteratur/fabelprosa som heter Det eventyrlige, og som har et av mine favorittsitater som svar på hvorfor man skal lese og skrive denne typen litteratur. Jeg benytter anledningen til å dele det med dere:

For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring. For hvis virkeligheten er en skog som vi har gått oss vill i – og det har vi nok, de fleste av oss – så hjelper det lite å sette seg på huk og detaljgranske stener og strå. Sannsynligvis har vi en bedre sjanse til å orientere oss hvis vi finner et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre man kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet. (s. 191)

2) Hva jeg liker
Det var mye jeg likte med denne boka, men best av alt liker jeg den følelsen jeg får av en forteller som har en enorm respekt for kraften i alle verdens myter og muntlige fortellinger. Ikke bare respekt, forresten, det handler også om kunnskap. Det er helt tydelig at denne boka skrives med begge beina godt forankret i en tradisjon. Samtidig gir den meg følelsen av å sniktitte bak sløret - at jeg stadig får et hint om de virkelige hendelsene som ligger i bunnen for mytene, hendelsene som er blitt forvrengt til det nesten ugjenkjennelige før de får sitt langvarige liv som symbolske fortellinger. At historien om Rottefangeren i Hameln skal være basert på Barnekorstoget er et eksempel på dette. Jeg sier ikke at fortelleren nødvendigvis har rett i alle sine antakelser, men jeg synes det er spennende å være med på spekulasjonen.

I tillegg er det i boka massevis av både enkeltformuleringer og hele avsnitt som jeg forelsker meg fullstendig i. Jeg liker den muntlige og litt naive måten det fortelles på. Særlig det aller første avsnittet, det står som et eksempel på alt jeg liker med boka:

Jeg vet at jeg snakker med hånden, ikke med munnen. Og at du lytter med øynene, ikke med ørene. Men for meg har det talte ord alltid vært det viktigste. Jeg vet ikke om det rekker med tusj og silke. Jeg vet ikke om jeg kan få mennesker til å le og gråte av bokstaver. Derfor sier jeg heller: Kan du høre at jeg hvisker til deg? 

3) Hva jeg ikke liker
Jeg ble etterhvert lei av fortellerstemmen.
Lei av at han stadig vekk hopper fra sted til sted, noe som blir litt forvirrende i lengden.
Mest av alt lei av at han hele tiden skal kommentere det han har skrevet og måten det er skrevet på. Jeg skjønner tanken bak, at dette skal være med på å understreke det muntlige, det umiddelbare ved fortellingen, men etterhvert opplever jeg det bare som masete og rotete. Og jeg liker heller ikke at det helt på slutten dukker opp en leser av teksten som drar fortellingen ut av den sammenhengen jeg har lest den i hele veien. Likevel kan det godt være jeg fortsetter gjennom de neste tre bøkene. Det er såpass lettlest det her, at det ikke krever store innsatsen å komme i mål.