Samlesning - oppsummering bok 3

I dag var turen kommet for den tredje boka i samlesningen vår av norsk fantasy: Kristine Toftes Slaget på Vigrid, den første av to bøker som danner Song for Eirabu. Etter en heller treg start, med i beste fall lunkne omtaler av de to første bøkene i prosjektet, er tonen en helt annen i dag.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt letta over akkurat det.

Som initiativtager og diktatorisk leselistemekker, har det vært sånn at jeg nesten har følt for å be om unnskyldning for de to første bøkene på lista. Men jeg gjør det ikke, for jeg visste jo ikke hva jeg gikk til jeg heller.

Men i dag visste jeg. Song for Eirabu var med fordi jeg ville lese den om igjen. Fordi jeg vil at alle skal lese denne boka, se hvor bra den er. I dag har jeg vært misjonær, og responsen er akkurat så bra som jeg håpet (og trodde):

Karin på Karinleser:

Karin forteller at hun var skeptisk på forhånd, men innrømmer gladelig at hun tok feil. Hun roser språket og karakterene, og oppsummerer:

Den er velskrevet, engasjerende, vakker språkmessig og litt provoserende, slik som gode bøker bør være. Dette er også lesing for de som tror de ikke liker fantasy.

Astrid Terese på Betraktninger:

Dette universet er både komplekst og enkelt, det er bosatt av interessante og ulike karakterer. De ulike landene har sin egen mytologi og historie og kriger, som er uvurderlig i denne sammenhengen, er basert på gamle og nye hendelser. Jeg ga denne boken terningkast seks og la den til blant mine favoritter. Den er det beste jeg har lest av norsk fantasy og noe av det beste jeg har lest av fantasy totalt. Den er en nydelig historie også for den som ikke er så glad i fantasy og den passer for dem som liker norrøn mytologi og sagn.

Berit på Bøker og bokhyller:

Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Knirk på knirk.no:

Jeg leste boka på telttur ved Sølensjøen. I ettertid husker jeg boka bedre enn turen. For meg framstår Kristine Tofte som en av Norges mest spennende og kanskje, aller beste, forfattere. Og det etter debutromanen. Slå den! Helt uavhengig av sjanger tror jeg hun er den forfatteren i Norge pr. i dag som har det aller beste språket i en fortellende tekst. Det er helt rått.

Knirk nøyer seg forresten ikke med å skrive om boka. Hun anmelder også Cathrine Krøgers anmeldelse av boka i Dagbladet, i mindre rosende ordelag:

Det Krøger her gjør er å stappe Eirabu inn i et galehus for særinger i stedet for å se på det som litteratur og gi en norsk debutant det hun skal ha: En hederlig, profesjonell og god omtale. Uavhengig av om den er positiv eller negativ. Det er faktisk jobben hennes som litteraturkritiker. 

KindleJoy på ebokhyllami skriver:

Aldri hadde jeg trodd at nynorsk kunne være en så utrolig perfekt innramming av en fantasy-historie som språket er her. Sier jeg, som alltid(!) har proklamert at sci-fi og fantasy bøker utelukkende bør leses på engelsk... Språket er som fløyel og balsam for sjelen på en og samme tid og fanger tiden og ånden i historien fullstendig perfekt. Det blir ikke bedre enn dette!

Jeg selv skriver:

Heller ikke denne gang kommer jeg utenom språket. Kristine Toftes nynorsk er som kvalitetssjokolade som smelter på tunga. Det handler ikke bare om å ha tatt inn de gamle ordene som passer teksten så godt. Det handler minst like mye om rytme og ordvalg, om å få setninger til å flyte og om å male fram levende situasjoner med få ord.

Neste bok ut i samlesningsprosjektet er Tor Åge Bringsværd: Gobi - Barndommens måne som vi blogger om 20.juli. Denne er jeg veldig spent på selv, jeg har bare lest essays av Bringsværd før og gleder meg til å prøve meg på prosa. Heng med videre!