Merete Lindstrøm - Barnejegeren

Det står en gjennomsiktig plastmugge på benken, jeg har presset sitron og blandet opp i vannet, noen ganger liker hun isbiter i. Hvis hun hadde vært hjemme ville jeg spurt henne hva hun ville ha. På bunnen av vannet ligger sitronsteinene, jeg reiser meg opp, heller ut vannet og kaster steinene i søpla, når jeg løfter dem opp, er de glatte, omgitt av en hinne av gelé. Kjøkkenbordet, bordet, stolene rundt. Sitronsteinene. Hvordan det er å stå her om kvelden, bare å gjøre det. Legge hånden der, henge kluten opp. Det som er bak dagen og som den også handler om, men ikke vil handle om. Motstanden i det. Alt som ikke heter noe. Det kjennes likevel. (side 156)

Merethe Lindstrøms prosa er av den typen jeg forventet meg etter å ha lest om henne. Den typen som gir meg følelsen av at alt har betydning når jeg legger fra meg teksten. Det er søndag og jeg har lest på senga i morgentimene, den er blitt halv elleve før jeg har lest ferdig boka og står opp. Jeg slenger beina over sengekanten, planter føttene på gulvet, klør meg på kneet og tenker at den lyden - lyden av fingrene som rasper mot huden - har en betydning, en vekt, og at jeg er bare sekunder unna å forstå hva som egentlig ligger bak. Så forsvinner følelsen uten at jeg har forstått noe som helst, annet enn at jeg vet at det er teksten jeg akkurat har lest som gjør dette med meg. 

Den forvirret meg i starten, Barnejegeren, men det var mest min egen skyld. Jeg kjøpte to bøker av Lindstrøm samtidig, en roman og ei novellesamling, og jeg trodde jeg hadde tatt med meg novellesamlinga. Men jeg fikk det ikke til å stemme. Det fikk være måte på hvor uavklarte og gåtefulle novellene skulle være, liksom, og jeg tenkte at jeg hadde tatt feil, Lindstrøm var ikke noe for meg likevel. Helt til det plutselig gikk opp for meg et stykke inn i det tredje kapittelet at dette handlet om samme person, det hang sammen, at dette var romanen. Da tok det ikke lang tid før jeg var sugd inn i språket, i stemningen, i karakteren Ida.

I starten, da jeg enda var forvirret, tenkte jeg ånei, dette er enda en av de bøkene som bare konsentrerer seg om det bittelille, som drukner i sine egne detaljer, som egentlig ikke handler om noen ting. Det er en del av dem i norsk samtidslitteratur, bøker jeg har glemt dagen etter at jeg leste dem ferdig. Et handlingsreferat av Barnejegeren vil nok gi det samme inntrykket. Ei åtte år gammel jente blir meldt savnet på skoletur. Vi følger tankene til barnepsykologen Ida under tiden leteaksjonen pågår, Ida som selv har opplevd at datteren har forsvunnet inn i rusavhengigheten. 

Men: Jeg tok feil. Boka handler om noe, den handler om noe viktig, noe som ikke helt kan gripes, noe som er vanskelig å uttrykke med ord. Det er nettopp det som er bokas styrke, det at den greier å sirkle inn dette man ikke kan sette ord på, viser hvordan språket noen ganger kommer til kort når mennesker skal forholde seg til hverandre, viser hvordan det finnes ting vi ikke har ord for. Selv Ida, hun som har gjort det til et yrke å få andre til å sette ord på ting, selv hun sliter med ordene. Kanskje heller: spesielt hun sliter med ordene. 

Jeg har lest lignende tekster før. Tekster der akademisk anlagte mennesker opplever en uvirkelighetsfølelse i møte med hverdagen, at ordene er tomme for betydning, at det burde finnes en mening som ikke er der eller at språket rett og slett ikke strekker til for å fylle tomrommet i avstanden mellom mennesker. Sånn sett er det kanskje ikke originalt, men det er godt utført og gjenkjennelig, det kjennes ekte på et vis, og da bryr jeg meg ikke om at det ligner ting jeg har lest før.