fredag 17. august 2012

Tanker om et meta-liv

"This was what was keeping me awake at night," Walter said. "This fragmentation. Because it's the same problem everywhere. It's like the internet, or cable TV - there's never any center, there's no communal agreement, there's just a trillion little bits of distracting noise. We can never sit down and have any kind of sustained conversation, it's all just cheap trash and shitty development. All the real things, the authentic things, the honest things are dying off. Intellectually and culturally, we just bounce around like random billiard balls, reacting to the latest random stimuli."           (s. 273 "Freedom", Jonathan Franzen)
Det begynte ikke her. Da jeg brettet eseløre på side 273 i Freedom, var det fordi tankene allerede var der, bare ikke like klart formulert. Å lese ordene var som å høre en bit i puslespillet klikke på plass, men jeg stoppet ikke opp, tok ikke pause, bare fortsatte videre på min ferd gjennom teksten.

Først etterpå, da jeg sluttet lese for dagen, begynte tankene å spinne videre. Ikke nødvendigvis i de samme banene som for romanens Walter, men fritt assosiert med sitatet som utgangspunkt. All the real things, the authentic things, the honest things are dying off. Og handlingen med å brette eseløre bare understreket det hele, men det skal jeg komme tilbake til.

I sommer var jeg med ei venninne til Milano. Hun hadde deltatt i en konkurranse på radioen og vunnet billetter for to personer til Madonna-konserten på San Siro. Jeg fikk være med.
Vi ventet lenge på at hovedpersonen skulle komme på scenen, men det øyeblikket det faktisk skjedde, var et av de øyeblikkene i livet da jeg plutselig kjente stemningen intenst i hele kroppen. Det plutselige mørket da flomlysene ble skrudd av, den enorme menneskemengden med all oppmerksomhet rettet i én retning, den messende musikken fra enorme høyttalere, alle italienerne rundt oss som reiste seg, skrek og danset så betongtribunen svaiet.
Der og da var jeg bare sanser. Lyd, lukt, syn, følelse. Nervøsitet for at tribunen ikke skulle tåle belastningen. Det sitret i hele meg, og i de få minuttene det varte, var det eneste jeg gjorde å suge inn stemningen.



Men sånn var det ikke for de fleste. Rundt meg ble mørket brutt av tusener på tusener av lysende mobilskjermer. Tusener på tusener av mennesker som allerede midt under opplevelsen forberedte seg på å fortelle om den.
Det er sånn hele tiden nå. Det trenger ikke en gang være noe så ekstraordinært som en påkostet stadionkonsert. Forrige helg var vi fire jenter med reker og hvitvin på terassen. Da bordet var dekket, måtte bildet knipses og legges på Facebook. iPad'en med bildet gikk på rundgang, så vi alle fikk se hvor fint bordet så ut før vi begynte å spise - bordet som stod ferdig dekket rett foran oss, men som vi heller så på skjermen...

Og det er nå jeg kommer tilbake til eseløret. For det at jeg brettet en flik på side 273 i Freedom, er et symptom på akkurat det samme. Jeg tenker blogging mens jeg leser. Jeg gjør det hver gang jeg leser ei bok nå. Det er et ekstra nivå, et metanivå som er der uansett hva jeg foretar meg. Det er en konstant iscenesettelse som ikke bare gjelder lesing, men alt jeg foretar meg. Det handler om ikke å være til stede i det en driver med. Om å gå glipp av opplevelsen fordi en står på utsiden med observatørblikk for å kunne fortelle om den.  

All the real things, the authentic things, the honest things are dying off. Jeg vil ikke at det skal være sant. Jeg vil tro på at det fremdeles finnes ekte opplevelser, sanne hendelser, mennesker som lever livet som liv, ikke som en fortelling. Jeg vil være et av de menneskene. Jeg vil tro på at det å skrive er en ærlig ting. At det å blogge ikke bare er posering.


10 kommentarer:

  1. Jeg mener at både du og Franzen setter fingeren på noe vi alle bør reflektere over. Det å leve i nuet, er dessverre ikke så enkelt lenger, kan det virke som.

    Litt på siden så må jeg få si at du skriver meget godt, Elisabeth. Det er noe med måten du formulerer deg på som griper meg, hver eneste gang jeg er inne her og leser et innlegg.

    Forresten så må jeg si at jeg sanset veldig mye da jeg var på Madonna konsert på Valle Hovin for noen år siden. Våt, kald og ganske skuffet....dessverre lite magi for vår del.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, da tror jeg jeg kjenner en som var på samme konsert som deg. Den beskrivelsen hørtes nemlig veldig kjent ut. Jeg har egentlig ikke noe forhold til Madonna, men når fly, hotell og konsertbillett var gratis, sa jeg ikke nei takk. Ironisk nok var det som gjorde aller mest inntrykk altså de første fem minuttene da Madonna ikke en gang var på scenen...

      Ellers: tusen takk for komplimentet.

      Slett
  2. Dette er et av de innleggene som gjør bloggen din til en av de beste, Elisabeth. Og veldig sant. Og ofte ikke bra i det hele tatt. Jeg husker da jeg - lenge før internett og mobil - jobbet som omviser i stavkirka i Lom. Jeg husker busslass med japanere - de kom gående inn i kirken med filmapparatet oppe hele veien. De opplevde kirka gjennom filmingen, og ikke gjennom egen erfaring.

    Jeg kjenner igjen det med lesning også. At man tenker man skal blogge om boka, at man leser med de brillene på. Men samtidig så glemmer jeg det hvis jeg leser virkelige gode bøker, da leser jeg mange og lange passasjer uten å være andre steder enn akkurat DER. Og så er det også samtidig gøy å lese med bloggbriller på. Jeg synes det virker motiverende i seg selv ofte - så det er ikke bare negativt heller. Men det er annerledes.

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, takk!

      En historie til fra mitt liv. Jeg er fotballjente og har vært fast inventar på Marienlyst stadion på alle Strømsgodsets hjemmekamper siden barneskolen. Da jeg studerte journalistikk, hadde jeg praksis i sporten i Dagbladet, og gjennom det fikk jeg jobben med å lage spillerbørsen fra samtlige Godsets hjemmekamper en sesong, den gang i 1.divisjon. Jeg trodde jeg hadde fått drømmejobben. Ikke bare gratis inngang, men faktisk å få betalt for å se fotball? Men nei. Det å skulle lage spillerbørsen, gjorde at jeg så kampen på en helt annen måte. Det analytiske blikket ødela den spontane opplevelsen. Så det er ikke noe nytt med smarttelefoner og nettbrett, det er bare mer utbredt.

      Når det er sagt: Jeg ser ikke på det som bare negativt at jeg tenker på blogging mens jeg leser. Det kommer veldig an på hva slags bok det er. Det er som du sier det: De virkelig gode bøkene drar meg inn så jeg glemmer alt annet. Men jeg tror faktisk bloggingen gjør at jeg irriterer meg mer over bøker jeg ellers bare ville trukket på skuldrene over. Når jeg ikke er begeistret, leter jeg etter grunnene, og når jeg finner dem forsterker det bare følelsen av ikke å like boka.

      Og innlegg av den typen jeg har skrevet her, er egentlig det stikk motsatte. Da jeg begynte å blogge, var det mer som dette jeg trodde jeg skulle skrive. Ikke rene bokomtaler, men å ta tankene som oppstår i møtet med en tekst og følge dem videre. Utfordre meg selv litt. Men det kjennes skumlere, mer utleverende å skrive sånn. Og ikke alle bøker inspirerer til det.

      Slett
  3. Veldig, veldig godt tenkt. Noe jeg av og til reflekterer over selv også, men formuleringen din om "meta-liv" traff spot on.

    Dette var mitt første møte med bloggen din, og gjett om jeg kommer tilbake!

    SvarSlett
    Svar
    1. Velkommen skal du være!

      Jeg tror ikke på originale tanker. Det beste vi kan håpe på er å finne en formulering som treffer noen.

      Slett
    2. Du får veldig godt fram et tankekors ved livet i det moderne samfunnet, var det ikke Kodak som i sin tid hadde reklameplakater på utvalgte steder med teksten:'Kodak tells you: Take a picture here'. Paradoksalt nok har som kjent denne tidligere fotogiganten bukket under pga den digitale revolusjonen. Mitt svar på dette er å ikke ta bilder hele tiden, selv om jeg er interessert i fotografering, eller kanskje nettopp derfor. Mht til dette og bokblogging, kan en jo f.eks ta pauser (?) Så langt har bloggingen faktisk virket skjerpende og ikke forstyrrende på min lesning, uten med det å ville gjøre dine poenger mindre holdbare.

      Slett
    3. Jeg synes selvsagt ikke det er bare negativt at jeg leser på en annen måte etter at jeg begynte å blogge. Da hadde jeg sluttet, eller ihvertfall tatt pause, som du sier. Jeg opplever dette utenpå-blikket mindre plagsomt når jeg leser enn når jeg gjør andre ting, mest fordi jeg tror det er sunt å tenke over og analysere det jeg leser. Men noen ganger savner jeg det å bare falle inn i teksten. Eller bare det å riste av meg ei dårlig bok uten å irritere meg så voldsomt over den.

      Slett
  4. Dette var veldig godt skrive. Eg kjende mykje på mange av dei same tankane, i fjor haust, før eg tok ei pause i blogginga. Eg mista litt lesegleda, fordi eg heile tida tenkte på kva eg kunne skrive om det eg las, istadenfor å bare vere tilstade i teksten. Eigentleg eit paradoks, i og med at eg alltid har vore veldig opptatt av å lese for opplevinga si skuld og nettopp det å få tak i nærværet i teksten. Men eg kom til eit punkt der det å formulere nokre tankar om nærværet i tekstane eg las blei mykje viktigare enn å oppleve dette nærværet. For meg har det vore veldig godt med ein pause, for å finne tilbake til den gode lesinga. (Ikkje at eg oppmoder alle andre til å ta ein pause, då ville det blitt veldig stusseleg her på internettet).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en balanse, og noen ganger tipper det over. Da kan det være fint å ta en pause. Men er veldig glad du er tilbake igjen. Du havnet rett ignn på favorittlista igjen :)

      Slett