George Orwell - Why I write

Jeg tar det som et tegn på kvalitet når jeg har lyst til å sitere store deler av boka jeg skal omtale. Se bare på sitatet Penguin Books har satt på forsida for eksempel:

Political language is designed to make lies sound truthful and murder respectable, and to give an appearance of solidity to pure wind. 

Kanskje er det journalisten i meg som liker mennesker som snakker, eller i dette tilfellet skriver, i siterbare setninger, men jeg velger å tro det er noe mer. For hva er egentlig en siterbar setning annet enn noen som har greid å fange inn essensen av et tema på liten plass?
Orwell gjør det igjen og igjen i denne boka, og jeg ser det ikke bare er meg som mener det. Flere av setningene har jeg nemlig lest som sitater andre steder tidligere, men først nå har jeg lest dem i sin originale sammenheng.

Why I write er ei tynn flis på bare drøye 100 sider, som består av fire essays publisert for første gang mellom 1931 og 1946. To av dem handler om å skrive (og var grunnen til at jeg kjøpte boka i utgangspunktet), ett av dem er politisk argumentasjon og det siste er en fortelling om en dødsdømt mann som blir hengt. Det er vanskelig å si noe generelt om tekstene, egentlig kunne jeg skrevet et blogginnlegg om hver, men jeg nøyer meg med å si at jeg synes alle fire er godt formulerte og har utfordret meg til å tenke videre. I resten av dette innlegget blir det mer referering og sitering enn vurdering.

I tittelessayet Why I write skriver Orwell, lite overraskende, om skriveprosessen. Han forteller om sin egen bakgrunn før han ble publisert, og begrunner det slik:

I give all this background information because I do not think one can assess a writer's motives without knowing something of his early development. His subject-matter will be determined by the age he lives in - at least this is true in tumultuous, revolutionary ages like our own - but before he ever begins to write he will have acquired an emotional attitude from which he will never completely escape. It is his job, no doubt, to discipline his temperament and avoid getting stuck at some immature stage, or in some perversive mood: but if he escapes from his early influences altogether, he will have killed his impulse to write. 

Han skriver om fire drivkrefter som motiverer en forfatter til å skrive, om hvordan disse varierer - både fra person til person og over tid - og hvordan de har påvirket ham selv. Og han er lite selvhøytidelig mens han gjør det:

Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven by some demon whom one can neither resist nor understand. For all one knows that demon is simply the same instinct that makes a baby squall for attention.

Essay nummer to, The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius, er på over 80 sider, og er dermed hoveddelen av boka.
Og Orwell sørget for å ha min fulle oppmerksomhet allerede fra første setning:

As I write, highly civilized human beings are flying overhead, trying to kill me.

Essayet ble først utgitt i 1940, og er Orwells argumentasjon for hvorfor en sosialistisk revolusjon i England er både nødvendig for å vinne krigen og mulig på grunn av krigen. Man kan være enig eller uenig i Orwells konklusjoner, men det er interessant å følge argumentasjonen. Det er også forfriskende å lese politisk argumentasjon skrevet i klartekst. Her er det lite tåkelegging eller generelle vendinger. Orwell er konkret, ærlig og lite politisk korrekt (han hevded for eksempel at på tidspunktet teksten ble skrevet var det en forutsetning å være mindre intelligent for å være med å styre landet), og det er forfriskende å lese en som faktisk mener noe.

I den tredje teksten A hanging er den sterkeste delen for meg den der noe så hverdagslig som at den dødsdømte tråkker utenom en sølepytt plutselig får stor betydning for fortelleren:

And once, in spite of the men who gripped him by each shoulder, he stepped slightly aside to avoid a puddle on the path.   It is curious, but till that moment I had never realized what it means to destroy a healthy, conscious man. When I saw the prisoner step aside to avoid the puddle, I saw the mystery, the unspeakable wrongness, of cutting a life short when it is in full tide. This man was not dying, he was alive just as we were alive. All the organs of his body were working - bowels digesting food, skin renewing itself, nails growing, tissues forming - all toiling away in solemn foolery. His nails would still be growing when he stood on the drop, when he was falling through the air with a tenth of a second to live. His eyes saw the yellow gravel and the grey walls, and his brain still remembered, foresaw, reasoned - reasoned even about puddles.

I den siste teksten, Politics and the English language, går Orwell gjennom hva han mener er galt i det engelske språket. Det er fra dette essayset hans seks kjente skriveråd er hentet. Du har sikkert lest dem før, men de tåler å gjentas en gang til:

1) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print 

2) Never use a long word were a short one will do. 

3) If it is possible to cut a word out, always cut it out. 

4) Never use the passive where you can use the active. 

5) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think og an everyday English equivalent. 

6) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

Jeg har lest dem mange ganger, men jeg merker de fikk en litt annen betydning etter å ha lest dem i sammeheng.

By popular demand!

Det er mye man får greie på når man plutselig møter andre bokbloggere live, må vite.

Som for eksempel at man er kjent som "hu med bokstavkjeksen."
Det finnes kanskje andre spiselige ting som er mer kjente merkevarer (en viss frukt for eksempel), men jeg tenker det er greit å holde seg til sin egen bakst.

Dermed: The kjeks is back!

Og til slutt, et lite bonusspor.
Denne skrev jeg i 2004 eller 2005. Den er en del av et knippe korte tekster som handler om samme jenta. Den gangen var det ingen som tok min assosiasjon, uten at det egentlig gjorde noe.
Når jeg har satt den inn i sammenhengen jeg har gjort her, er det nok betraktelig enklere, er det ikke?

Da hun var helt liten, var bokstaver noe som knaste mellom tennene. Noe søtt. Noe som blandet med spyttet ble en grøt. Så ble hun litt eldre, og bokstavene kunne danne ord på kjøkkenbordet. Bare på kjøkkenbordet, for da kunne hun spise dem etterpå. Bokstav for bokstav. Noen ganger når hun begynte i midten, dukket kortere ord opp, og hun tenkte at kanskje kunne hun spise fram en historie. Det var ikke før hun ble stor nok til å skjønne at de færreste bokstaver er laget for å spises, at de ble hennes fiender. Da noen ville presse dem inn på hennes hvite sider. Hun la bokstavene på gulvet og trampet dem til smuler.

Vil og skal!

Noen ganger må man bare hoppe når man ser sjansen. Så nå er billetter bestilt og jeg klar for Swecon i Uppsala neste uke! Jeg har overhodet ikke tid, men det får bare være. Kvalifiseringsoppgaver kan like gjerne gjøres på toget som ved skrivepulten, kan de ikke?

Samlesning - spørsmål

Førstkommende fredag er det meningen at vi skal blogge om Under Steinbølgjane.

Jeg har to spørsmål:

1) Hvem har planer om å være med å lese denne?

2) Er det flere enn meg som trenger mer tid?

Jeg hadde nok lest at boka var på over 800 sider, men jeg tror ikke hjernen min ville ta akkurat det innover seg. I dag er jeg så vidt over 100 sider på vei, og når jeg ser hvordan resten av uka ser ut, skjønner jeg at over 700 sider før fredag ikke kommer til å skje. Er det noen som har store motforestillinger mot å flytte bloggdato ei uke framover, altså til fredag 5. oktober?

Jeg vil, jeg vil, jeg vil

Denne helga hadde vært ei perfekt helg å være i Stavanger.
Kapittel bokfestival og Viking - Strømsgodset, for meg: to hovedinteresser samlet på ett sted.

Jeg er ikke i Stavanger.
(Kampen så jeg på TV og konkluderer med at jeg ikke hadde vært i humør til bokfestivitas etterpå uansett.)

I dag har jeg tilbragt morgenen til å surfe rund, og plutselig fant jeg et nytt sted jeg skulle vært.
Swecon 2012, og jeg siterer fra nettsida:

Kontrast 2012, årets Swecon, är en science fiction- och fantasykongress som äger rum 5-7 oktober på hotell Gillet i Uppsala. Vi lovar tre dagar fyllda av föredrag, paneldebatter, intervjuer och diskussioner om science fiction och fantasy. Kom dit!

 En av hedersgjestene. Joe Abercrombie!

Jeg er ikke flink til å dra på arrangementer, selv når jeg har veldig, veldig, veldig lyst.
Særlig ikke aleine til et sted der jeg ikke kjenner noen.
Og å oppdage dette to uker før det skjer er lovlig kort varsel.

Men åh, så lyst jeg har til dette akkurat nå!

McCrum, MacNeil & Cran - The Story of English

Jeg holdt på å skrive at jeg leser lite om dagen, men tok meg i det. Jeg leser ikke mindre enn jeg har gjort før i år, forskjellen er at nå leser jeg pensum. Og de bøkene har jeg kjent lite behov for å blogge om.

Nå har jeg omsider fullført ei bok som ikke er pensum, men den er ikke fryktelig langt unna å kunne ha vært det.
Hva den handler om sier vel egentlig tittelen alt om: fokuset er på historien til det engelske språket; hvordan det har gått fra å være et stammespråk for noen få til å bli et globalt fenomen.

Du skal nok være litt mer enn gjennomsnittlig interessert i språk for å plukke opp ei bok om engelsk språkhistorie som lystlesning. Men om du kunne tenke deg å gjøre det, er denne boka et godt valg. The Story of English er basert på en BBC-produsert TV-serie, og er en utvidet utgave av temaene serien tok for seg. Forfatterne har gjort et massivt forarbeid, og har reist rundt i store deler av den engelskspråklige verden, snakket med folk og samlet språkprøver. Boka kom ut for første gang i 1986, min utgave inneholder i tillegg et nyskrevet forord fra 2001, og begge deler fremstår på enkelte punkter som ganske utdaterte (for eksempel kommentarer om at alle nå har wap-telefoner).
Men det faktum at mye har skjedd siden 1986, gjør jo ikke observasjonene om hva som har skjedd fram til da mindre relevante å lese om.

Jeg synes det er veldig spennende hvordan språk utvikler seg over tid, og akkurat det gir denne boka et glimrende bilde av. Forfatterne viser hva som har påvirket språket gjennom historien og hva som ikke har gjort det. De forteller om nye ord som har kommet med ny innflytelse og om personer som har satt merkbare spor etter seg i språkhistorien. Boka viser for eksempel hvordan dagens britiske dialektskiller stadig i påfallende grad går langs grensene til de gamle germanske kongedømmene, og hvordan dialekten enkelte steder på amerikas vestkyst fremdeles er preget av dialekten til britene som først bosatte seg der. I tillegg er det massevis av eksempler på hva som skjer når engelsk møter andre språk og danner pidgin-språk som etterhvert går over i kreoler (f.eks. Tok Pisin).

Noen ganger blir det litt repetitivt; den samme type utvikling skjer flere steder og omtales dermed flere ganger. Men alt i alt synes jeg denne boka var både spennende og lærerik, grundig og med mange eksempler.

Nå kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å se TV-serien den er basert på. Du kan si hva du vil om å lese om språk - det slår likevel ikke å høre eksemplene uttalt!

Selvangivelse

Jeg har hatt noen runder med selvransakelse når det gjelder egen blogging tidligere (her og her), men etter helgas treff og påfølgende diskusjoner er jeg der igjen.

Det betyr ikke at jeg synes bloggen min er dårlig eller tror at andre gjør det. Det betyr heller ikke at jeg er på fisketur etter komplimenter. Det det handler om, er at jeg tror det er sunt å stikke fingeren i jorda og vurdere tingenes tilstand i blant. Stille seg selv noen spørsmål og se om man kan lære noe nytt. Som jeg skrev i går, jeg ble inspirert av å møte andre bokbloggere, det er bakgrunnen for dette innlegget.

Jeg lagde meg en liste med spørsmål som jeg hadde tenkt skulle være stikkord for å skrive et innlegg. Jeg ender opp med å publisere det som spørsmål og svar. Så, her er mitt intervju med meg selv. 
(Det er aldri for tidlig å begynne å snakke med seg selv, er det?)

Hvorfor begynte du å blogge?

Da jeg begynte var det et spark bak til meg selv. Jeg mistrivdes veldig på jobben på grunn av manglende utfordringer, og det påvirket humøret mitt også resten av dagen. Jeg måtte gjøre noe. Det var ikke så lett å forandre arbeidssituasjonen på stående fot, så forandringen måtte i første omgang skje på fritida.

Bokbloggen ble min måte å utfordre meg selv på. Den var nok også et forsøk på å komme meg inn i et miljø der bøker er noe som blir snakket om. Uten at jeg hadde helt klart for meg hva slags miljø dette skulle være. Jeg tror kanskje bare jeg håpet at noen skulle se meg og si ”hei, vil du være med i bokgjengen min?” Selv om det høres fryktelig teit ut nå når jeg sier det sånn.

Hvorfor blogger du fremdeles?
Fordi det er gøy og fordi det gir lesingen en tilleggsdimensjon jeg kanskje ikke hadde forventet meg.
Jeg vil fremdeles si at ønsket om å utfordre meg selv er det mest grunnleggende motivet jeg har for å blogge, men nå er bloggen mer et overskuddsprosjekt enn en livbøye som den kanskje var i starten.
Nå blogger jeg også for å være en del av et sosialt nettverk sammen med andre bokbloggere. Sagt litt cheezy så fant jeg bokgjengen min, noe helgas treff bekreftet.
Dessuten blogger jeg for å holde fast i det jeg har lest. Jeg er skikkelig dårlig til å huske bøker når det har gått litt tid, bloggen hjelper meg med det.
Og, jeg må jo innrømme det, det: Det er stas å få kommentarer. Om jeg aldri hadde fått kommentarer, er det ikke sikkert jeg hadde holdt på enda.

Hvem er din målgruppe?

Dette burde jeg sikkert ha tenkt på, men jeg har ikke hatt et veldig bevisst forhold til dette spørsmålet. Mennesker som leser, kan jeg være så vag?

Men når du skriver et innlegg, hvem ser du for deg at du skriver det for?

Andre bokbloggere. 
Hm, det har jeg faktisk ikke innsett før jeg fikk (eller stilte) det spørsmålet.

Hva ønsker du å oppnå med bloggen din?

Bloggen er min egotripp. Jeg ønsker å utvikle meg som et skrivende menneske, og jeg ønsker å synes. Det handler ikke om å gjøre karriere av det, men hadde jeg ikke ønsket at noen skulle lese det jeg skrev, kunne jeg like gjerne skrevet det i ei notatbok og gjemt det i en skuff.

Jeg har ambisjoner med skrivingen min. Det er en skummel ting å si offentlig, men det er jo sånn det er. Jeg prøver å legge lista lavere for det jeg publiserer på bloggen, hvis ikke hadde jeg aldri fått publisert noe, men det er ikke alltid like lett. Jeg er en prestasjonsprinsesse og kan lett ta meg selv og det jeg driver med litt for seriøst. Det er en evig balansegang akkurat det der: Å ville være god men å lære seg at det noen ganger holder å være god nok.
Hva bloggen min kan gjøre for andre må jeg ærlig innrømme at kommer i annen rekke, om det er en faktor i det hele tatt.     

Hva gjør du for å oppnå dette?

For å utvikle meg som en skrivende, skriver jeg. Hva annet kan jeg gjøre? Og i de periodene der jeg ikke skriver noe annet, skriver jeg fremdeles blogginnlegg. For meg er dét bloggens viktigste funksjon.Den tvinger meg til å formulere noe på relativt jevnlig basis.

Hva jeg gjør for å synes er et annet spørsmål. Jeg har gjort lite for aktivt å tiltrekke meg lesere. Jeg synes det er kleint å markedsføre meg selv. Jeg tenker tekstene får gjøre jobben. Er de gode nok, kommer folk tilbake. (Med den åpenbare feilen at man ikke kan komme tilbake til et sted man ikke har vært fra før.) Men målet mitt er vel heller ikke å få hundrevis av treff. Jeg synes jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på ting jeg har skrevet, og da mener jeg ikke "åh så flink du er" kommentarer, men kommentarer der folk har lest, tenkt og kommentert. Det er fint. Heller fire sånne lesere enn fire tusen som ikke sier noe. Og gjerne kommentarer der noen er ravende uenig med meg.  

Hva slags blogginnlegg liker du å lese?

Aller best liker jeg innlegg som går utover enkeltbøker. Enten innlegg som sammenligner bøker/skriver om tendenser, eller som med utgangspunkt i en enkelt bok tar opp et tema. Jeg liker gjerne litt lange innlegg, velbegrunnede innlegg og innlegg som introduserer meg for nye ting eller får meg til å se noe jeg ikke har tenkt over før. Jeg liker personlige innlegg der jeg føler jeg blir kjent med den som skriver, og jeg liker samlesninger der jeg kan få ulike perspektiver på samme bok.

Dessuten liker jeg bokhylleporno og gode sitater.

Hva slags blogginnlegg liker du ikke å lese?

Jeg leser sjelden handlingsreferater, i hvert fall for bøker jeg ikke selv har lest. Da skummer jeg bare fram til der vurderingen begynner, det er den jeg synes er spennende.

Jeg hopper som regel over alle temainnlegg, selv om det hender jeg leser smakebiter hos de bloggerne jeg allerede følger – jeg liker jo gode sitater.

Jeg synes mange memer er kjedelige, men det finnes unntak.

Jeg leser sjelden innlegg om bøker i sjangre jeg ikke leser selv, for eksempel krim og serielitteratur.

Hva får deg til å følge en blogg?

For meg er en god blogg en som har flere innlegg jeg liker enn den har innlegg jeg ikke liker. Det er faktisk så enkelt og så subjektivt som det. 
Det kan være nok å lese ett veldig godt innlegg hos noen for å følge dem. Hvis det etterhvert er flere innlegg jeg ikke liker enn liker, hopper jeg av. Det er begrenset hvor mange blogger man kan lese jevnlig, så jeg prøver å oppdatere meg litt i blant og legge til og trekke fra på følgelista. Også er det jo mange andre blogger jeg leser mer sporadisk.

Hva er dine favorittblogger?

Jeg er stadig vekk innom forskjellige blogger, særlig etter at www.bokblogger.no kom på banen, men de som ligger under ”Sist oppdaterte favoritter” i høyre kolonne er de jeg leser fast. 

Skal jeg være enda mer selektiv og bare nevne tre, må det bli Knirk, Kommafeil og Sukkerrør.

Knirk fordi vi ser ut til å ha veldig lik smak når det gjelder bøker og fordi jeg synes hun skriver knakende gode omtaler. Noen ganger dyptpløyende, andre ganger litt mer overfladiske – men alltid med personlig stemme og humor. Her skumleser jeg aldri!

Kommafeil fordi hun introduserer meg for ting jeg ikke visste jeg ville vite. Hun skriver ikke nødvendigvis veldig lange innlegg, men her finner jeg linker til masse spennende ting og omtaler av gode bøker jeg får lyst til å lese. Hun skriver dessuten mye om det å skrive, det liker jeg å lese om.

Sukkerrør fordi hun har sin egen stemme og ikke er redd for å ha bastante meninger. Jeg er ikke alltid enig (jeg tror aldri jeg har gitt lyd fra meg når jeg ikke er det, det burde jeg kanskje gjøre), og noen ganger tenker jeg at jeg ikke orker lese all den teksten, men så har jeg plutselig gjort det likevel. Noen ganger leser jeg en bokomtale og tenker at ja, akkurat sånn skal en bokomtale se ut på en blogg – et sted midt imellom anmeldelse og dagbok for tida mens boka ble lest. 

Mottar du anmeldereksemplarer og hvordan håndterer du dette?
Ja, jeg har fått noen, men ikke veldig mange, og alltid presisert overfor forlaget at jeg ikke garanterer at jeg faktisk blogger om boka. Når jeg blogger om bøker jeg har fått, skriver jeg det i innlegget.
Jeg er fullt klar over at forlaget bruker meg for å få publisitet, og har lite betenkeligheter med å bruke dem tilbake for å få gratis bøker. 

Er det å intervjue seg selv første tegn på galskap?
Det får noen med rett utdannelse vurdere.

Bokbloggertreff - dagen derpå

Følelsen jeg først og fremst sitter igjen med etter gårsdagens bokbloggertreff er inspirasjon. Bloggingen har tatt plassen i baksetet den siste måneden fordi andre deler av livet mitt har måttet styre, og det er helt greit, tenker jeg. Bloggingen er et overskuddsprosjekt. Når overskuddet mangler, mangler også bloggingen. Det kommer til å snu, og i dag kjennes det som at bokbloggertreffet var et solid dytt i den retningen. 

Det viktigste jeg tar med meg fra gårsdagen er de gode samtalene jeg hadde med mennesker jeg deler en stor interesse med. Mitt «vanlige» sosiale nettverk er bygget på andre premisser, det var en av hovedgrunnene for å starte en bokblogg i utgangspunktet. Tekst, språk og litteratur er viktig for meg, men ikke nødvendigvis for menneskene jeg har rundt meg ellers. Bloggen er min arena for å formulere tankene jeg har rundt dette, og har gitt meg en form for nettverk der dette er mulig.
Likevel: Ingenting slår samtalen ansikt til ansikt, og muligheten til å møte dette noe abstrakte bloggnettverket mitt til samtale over bordet, er noe jeg satte stor pris på. 
Tusen takk til initiativtagerne for å gjort akkurat dét mulig, og ett år til neste gang kjennes akkurat nå som veldig lenge. 

Jeg har mye på hjertet i dag, men innser at jeg ikke kan si alt på en gang. Det jeg i hvert fall har lyst til å si noe om, er debatten om bokblogging som har foregått både før, under og etter bokbloggtreffet.  Så får resten komme som andre innlegg senere.

1: Jeg hadde gledet meg til gårsdagens paneldebatt, men ble litt skuffet over hvordan den utartet seg. Som mange andre også har sagt, synes jeg den først og fremst var preget av at panelet virket veldig enige, det ble noe vagt og ullent over den for min del. Unntaket var Kristine Tofte, som jeg oppfattet som klar, tydelig og som bevisst spissformulerte seg for å få frem budskapet. Jeg synes imidlertid at diskusjonen denne paneldebatten skapte både i forkant og i etterkant er veldig spennende. Dermed har den jo likevel hatt en funksjon. 

2: Det er to ord som denne debatten har gjort veldig sentrale. «God» og «dårlig». To ord som lett setter følelser i sving, men som i seg selv er ganske vage. Det har ved flere anledninger blitt sagt at det finnes gode blogger og dårlige blogger (uten at det har blitt gitt eksempler på noen av dem), men ingen av disse begrepene er objektive kriterier. 

En ting kan bare være god eller dårlig i forhold til noe annet, og i kvalitetsdiskusjonen om bokblogger har spørsmålet om hva dette premisset er, foreløpig vært fraværende. 

Hva gjør en blogg god? Hvem skal definere dette? Finnes det noen objektive kriterier, eller er svaret at hver enkelt må bestemme for seg selv? 

Denne diskusjonen har foregått omkring litteraturen så lenge litteraturen har eksistert uten at man har blitt enige av den grunn, og jeg tror vel heller ikke vi kommer til å bli enige. 

Hverken om kriteriene eller om det i det hele tatt finnes noen kriterier.

Men: Som bokbloggere påberoper vi oss en rett til å vurdere om ei bok er god eller dårlig. Vi må kunne tåle at blogginnlegg vurderes på samme måte. 

Jeg tror derimot at det er viktig å få fram at hva det måles etter vil variere. En blogger som er dårlig på én ting kan være god på noe annet og omvendt. Det er ikke svart/hvitt, og hva vi ser etter er forskjellig.

3: Debatten omkring god/dårlig ser ut til å gjøre bokbloggsfæren polarisert. For meg ser det ut som om mange plasserer seg selv og andre på den ene eller den andre siden av skråstreken, der det egentlig er en gradvis overgang. 

Jeg nekter å godta at man må være enten eller, så enkelt er det ikke!

4: For meg er det et vesentlig ord som mangler i debatten: Ambisjonsnivå. Skal man først snakke om kvalitet, er dette for meg et grunnleggende premiss som må defineres før man kan begynne.

5: Om man skal snakke om kvalitet, hvorfor må man ha et negativt fokus og si at ting er dårlig? Er det ikke mer interessant å trekke fram/peke på det man synes er bra, i hvert fall i en generell uttalelse? Da er det også lettere å være konkret, ros fornærmer sjelden. Jeg er enig i at i konkrete tilfeller kan ris være konstruktivt, og jeg sier ikke at vi bare skal være positive og pusete. Men skal man snakke om kvalitet i bokblogger generelt, hvorfor snakke om det som er dårlig? Hvorfor ikke si hva man synes er bra og hvorfor?

6: Tommel opp for debatt omkring blogging. At noen stiller spørsmålene tvinger hver og en av oss til å ta stilling til det vi driver med. Bevisstgjøring er bra, blå tær går over. Jeg er enig med Kristine Tofte i at det er fint om bokbloggene kan være en flik av nettet der atmosfæren er hyggelig. Men man trenger ikke alltid være enige for at det skal være hyggelig. Jeg synes ofte de beste samtalene oppstår nettopp når man ikke er det.

Det får være dagens bidrag fra meg.

Neil Gaiman - American Gods

"One describes the tale best by telling the tale. You see? The way one describes a story, to oneself or to the world, is by telling the story. It is a balancing act and it is a dream. The more accurate the map, the more it resembles the territory. The most accurate map possible would be the territory, and thus would be perfectly accurate and perfectly useless.
     The tale is the map which is the territory.
     You must remember this.
                                            - From the Notebooks of Mr Ibis  (s. 589)"

Det finnes noen bøker jeg føler jeg kjenner uten å ha lest dem. Eller i dette tilfellet et helt forfatterskap mer enn ei enkelt bok.
Jeg har nemlig aldri lest Neil Gaiman, bare tenkt at det burde jeg gjøre. Jeg mener, alt jeg har lest om fyren tilsier at jeg burde ha løpt og kjøpt for lenge siden. I stedet har han blitt plassert i en helt egendefinert kategori av favorittforfatter jeg ikke har kommet så langt som til å lese ennå...

Vel, nå har jeg lest American Gods. Jeg leste den ferdig på søndag, og har gått noen dager og tygget på hva jeg egentlig har å si om den. Jeg mener, dette er ei bok jeg var helt overbevist om at skulle ta meg med storm. Hvordan kunne den leve opp til den forventningen?

Faktum er, det gjorde den ikke. Et klassisk tilfelle av at skyhøye forventninger på forhånd kan ødelegge noe av leseopplevelsen av ei bok kanskje? Jeg er nemlig ganske sikker på at om jeg hadde plukket opp denne uten å ha hørt noe om den fra før, hadde jeg syntes den var dødskul. Det er så mange elementer her som jeg digger, og for all del, jeg synes boka er både underholdende og fascinerende. Men den begeistret meg ikke på samme måte som jeg trodde den skulle gjøre

Bokas premiss er at når folk fra alle verdens hjørner har emigrert til Amerika, har gudene de tilba fulgt med på lasset. Disse gudene er avhengig av tilbedelse og ofringer fra menneskene, og når de nå ikke får det, sier det seg selv at Amerika er fullt av mer eller mindre desillusjonerte guder som skraper seg sammen et liv som best de kan. Ofte synes jeg bøker som så tydelig er bygget på en fiks ide føles konstruerte og kunstige når jeg leser dem, men ikke her. Jeg morer meg stort over å lese hvordan disse gudene har funnet seg til rette i yrker som på et vis passer dem. Jeg husker så veldig godt starten på forfatterstudiet i Bø da vi gikk gjennom noen av tekstene vi hadde sendt inn som opptaksprøve, og beskjeden jeg fikk var å slutte prøve skrive så symbolsk. Det funker ikke, var beskjeden. Det er veldig mulig det ikke funka i teksten jeg hadde levert inn, jeg skal gå med på det nå, men det funker for Neil Gaiman, ingen tvil om det.

I tillegg til å være ei bok med masser av mytologisk materiale, er den også som en road movie. Hovedpersonen Shadow kommer ut av fengsel, møter Wednesday og sammen reiser de USA på kryss og tvers. Det er morsomt og det er alvorlig, men mest av alt er det underholdende. Og jeg tror kanskje at det er det som gjør at begeistringen min uteblir. Det er selvsagt ingenting i veien med å være underholdende, og jeg har satt pris på å bli underholdt. Jeg tror bare jeg hadde ventet meg noe i tillegg, og at dette mystiske noe fant jeg ikke denne gangen.

Jeg har uansett planer om å lese mer Neil Gaiman. Kanskje er jeg mer mottakelig neste gang?

Samlesning - Oppsummering bok 7

I dag skulle jeg blogget om Ingar Knudtsens Våpensøstrene i forbindelse med samlesningen.

Men siden jeg ikke har fått den fra biblioteket i tide, har jeg ikke en gang begynt. For å være helt ærlig tviler jeg på at det hadde hjulpet om boka faktisk befant seg hjemme hos meg denne uka, jeg hadde neppe fått lest den likevel. Men jeg skal lese den når jeg får den, så får jeg heller skrive innlegg og linke det inn her da.

Siden jeg da altså ikke har noe å si om boka foreløpig, hopper jeg rett på oppsummeringen denne gangen. (Jeg oppdaterer på slutten av dagen om flere kommer med innlegg.)

Knirk var først ute, og selv om hun finner noe positivt å si om boka også, er hun i hovedsak ikke særlig beigeistret:
Likevel så når ikke denne boka opp hos meg som roman og opplevelse. Jeg synes han skriver ganske dårlig, jeg synes dramaturgi og handling er veldig lite komplekst og boka byr på få overraskelser. Når jeg leser er det som å oppleve et slags tablå, det er som å lese Sølvpilen – de episodiske handlingene er så enkle og rett fram, og jeg savner noe å gripe fatt i, en tøtsj av noe som beveger grunnen under meg, noe som sitrer. Relasjonene, personene, handlingen – alt er papir og papp.

Astrid Terese er mer positiv:
Dette er en anderledes fatasy i det at det er kvinnene som er hovedpersoner, det er de som styrer og det er de som er krigere. Men når en ser bort fra det minner boken meg om andre fantasy-romaner jeg har lest. Med oppbyggingen av et samfunn, kriger mot fiender og innbyrdes kjekling og uenighet. Boken er likevel fin, den fenger og jeg synes den er godt skrevet.

Også Berit er positiv, og har sporenstreks lagt inn bibliotekbestilling på fortsettelsen:
Dette er kanskje ikke stor litteratur, men da jeg leste den (med kunnskap om hva slags reaksjoner den skapte), fant jeg den likevel svært fornøyelig! Her fikk jeg alt jeg ønsker meg av lettfordøyelig underholdning: vakre, smarte og sterke kvinner, tufsete, svake- og ondskapsfulle menn. Svik, vennskap og kjærlighet. Blod, taktikk og dramatikk. Magi, en tam snøleopard og en bortgjemt by...
Jeg tviler på om det var forfatterens hensikt, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest hittil i år!

Etter denne er det nå bare ei bok igjen av samlesningsprosjektet, nemlig Under Steinbølgene av Øyvind Drange som skal blogges om 28. september.

Østmodum litteraturfestival

Jeg er ikke så flink til å dra på litterære arrangementer. 

Jeg tenker stadig at jeg skal. Jeg leser programmet til Litteraturhuset, til Kapittelfestivalen i Stavanger, til Oslo bokfestival, til festivalen på Lillehammer, men når det kommer til stykket, blir jeg hjemme. Jeg har ingen å dra sammen med, ingen som ville likt den type arrangementer, og jeg føler meg så keitete når jeg er sånne steder aleine. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg når det er pause og alle andre snakker sammen. Derfor drar jeg kun når det er noe jeg har så lyst til å se at det overvinner uviljen mot å dra aleine, som for eksempel når Mircea Cartarescu besøkte Litteraturhuset i fjor.

Eller når noen betaler meg for å dra.
Når jeg var på Østmodum Litteraturfestival på lørdag, var det fordi jeg var sendt dit for å skrive om festivalen for Bygdeposten. Jeg var selvsagt ikke vond å be. Jeg var der (på jobb) da de arrangerte for første gang i fjor, og forelsket meg helt i stemningen. Det er noe med plassen. Dette huset helt nede ved Tyrifjorden omringet av høye bartrær det suser i og med bjellesau på nabotomta. Det at alle som er der kjenner hverandre. Lukta av den fantastiske maten Bygdekvinnelaget serverer. Skuldrene senkes automatisk på et sånt sted, selvhøytidligheten legges igjen hjemme og man blir mottakelig.

Bygdekvinnelaget serverte elgburger og elggryte.

Jeg er imponert over hva de har fått til på et grendehus langt ut i skogen, men ikke spesielt overrasket. Når de som arrangerer festivalen heter Thure Erik Lund, Astrid Nordang, Cathrine Knudsen og Ståle Caspersen (musiker), er det kanskje ikke så rart at de kan invitere A-laget av gjester og få ja fra alle sammen. Jeg synes arrangørene har satt sammen et program med en veldig fin balanse mellom humor og alvor. Kanskje ekstra viktig på en festival som dette der mange blant publikum er der fordi de har tilknytning til bygda mer enn til litteraturen.

Jeg fikk ikke med meg alt. Som journalist kom jeg selvsagt for seint, jeg var på et annet arrangement først og fikk ikke med meg hverken åpningen, Nordangs litterære parodi eller opplesningen til Oddmund Hagen. Det første jeg så var Aasne Linnestå som leste fra sin siste diktsamling. Så var det Jon Øystein Flink i samtale med Cathrine Knudsen, før Knudsen forlot scenen og Flink i stedet for å lese heller vartet opp med trylleshow. Stemningen i salen var god. Så var det pause før mannen som vel må sies at var det store trekkplasteret denne gangen entret scenen.

 

 

-Jeg har aldri kommet på scenen etter en tryllekunstner før, sa Karl Ove Knausgård. Her i samtale med Thure Erik Lund.

Knausgård og Lund hadde en god samtale på scenen, og da Lund etterhvert åpnet for spørsmål fra salen, var det tydelig at Min Kamp-verket engasjerte. Selv har jeg fremdeles ikke begynt. Bok en til fem står i bokhylla mi, men jeg merker en stor uvilje mot å begynne. Jeg har lest så mye om bøkene at jeg føler jeg ikke får lese dem i fred, så inntill videre er alt jeg har lest av Knausgård debutboka Ute av verden.

Etter Knausgård kom det jeg gledet meg mest til på festivalen.

Kjersti Annesdatter Skomsvoll leste fra romanen Monstermenneske som kommer i oktober.

Jeg likte Skomsvoll debutbok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg veldig godt, og hennes nye bok er ei av dem jeg gleder meg til denne bokhøsten. Jeg gleder meg ikke mindre etter å ha hørt henne lese utdrag. På tross av at hun forteller om fryktelig såre og vonde ting, ble hun mottatt med massevis av latter fra salen. Den Skomsvollske tonen jeg likte så godt i debutboka er med andre ord fremdeles på plass. Som for eksempel når hun sier at hun har hatt komplekser fordi den første boka hennes var så tynn, og forteller at hun en gang kom hjem og så at faren hennes brukte boka som bokmerke inni ei annen bok.

Etter Skomsvoll leste både Cathrine Knudsen og Thure Erik Lund egne tekster, og også Jon Øystein Flink kom tilbake på scenen for å lese lyddikt. Jeg filmet det ene. Kvaliteten er ikke all verden, men dere får et inntrykk:

Siste post på programmet var Terje Dragseth som skulle fremføre dikt fra den ekstremt kritikerroste Bella Blue, i tillegg til å fremføre musikalske innslag sammen med Ørjan Amundsen. Da gikk jeg. Litt fordi jeg hadde langt å kjøre hjem og skulle jobbe søndag på søndag også. Litt fordi jeg er mer glad i prosa enn i lyrikk. Litt fordi jeg er smålig og Terje Dragseth står for et av de mindre hyggelige minnene jeg har fra skoleåret i Bø.

Jeg vil dra på festival i Østmodum neste år også. Kanskje bare som tilskuer. Kanskje sammen med noen, så også jeg har noen å snakke med i pausene.

Samlesning - Oppsummering bok 6

Bedre seint enn aldri, er det ikke det det heter?
Forrige uke var veldig hektisk, så selv noe så lite tidkrevende som å skrive oppsummeringsinnlegg for samlesningsprosjektet, druknet i andre gjøremål.

Boka vi leste var Drømmer, lengsler og mørke skoger av Thore Hansen.
Der jeg i andre serier vi har lest har plukket ut første bok, har jeg her valgt den siste. Grunnen var først og fremst at denne boka er frittstående: Den er fra samme univers som de andre i Skogland-serien, men handlingen avhenger ikke av de andre for å gi mening.

Vi var tre stykker som blogget om boka på bloggdatoen, og av oss var Astrid Terese den som var mest begeistret. Hun ga boka terningkast 6 og skriver blant annet:
Denne boken er vakker. Selv om en blir litt lei seg på Smyrls vegne og ønsker at han skal få lov til å dø, er det viktigste inntrykket hvor trivelig, varmt, koselig og allikevel spennende livet i Skogland er. En føler en lengsel tilbake mot det opprinnelige, det enkle og det rene gjennom Hansens saga.

Berit er mindre positiv:
Bortsett fra siste kapittel, synes jeg ikke den var verken spesielt vakker eller poetisk, og jeg synes faktisk ikke den verden som ble beskrevet var særlig fantastisk. Melankolsk; ja, men likevel.. 

Mest av alt lot jeg meg irritere (og forstyrre!) av at trær, blomster og skapninger måtte ha (krampaktige/ fantasifulle) navn  med altfor mange z´er, h´er, w´er og dobbelvokaler, og det tok nok bort litt av fokuset.

Selv plasserer jeg meg nok et sted i miden.
Noen av fortellingene er ganske dramatiske, men alt fortelles i den samme litt neddempede tonen. Det det fortelles om skjedde for lenge siden, og mens jeg leser tenker jeg at tiden som har gått har skyllet over minnene og skurt bort alle skarpe kanter. Det som hele tiden oppleves som mest fremtredende, er den alltid nærværende skogen. Jeg ser den for meg, jeg kjenner lukta av den, godt hjulpet av Hansens illustrasjoner.

Neste bok ut er Våpensøstrene skrevet av Ingar Knudtsen som skal blogges om 7. september. Selv venter jeg fremdeles på å få denne fra biblioteket, og tviler på at jeg rekker den fristen. Hvordan ligger det an for dere andre?

Shopping og frampek

Jeg skal skrive et samleinnlegg til siste samlesningsbok, men det må bli litt seinere i kveld eller i morgen. Jeg kan også varsle at det kommer et innlegg om en litteraturfestival jeg var på i går, men det kommer ikke før artikkelen jeg skrev om den har stått på trykk i avisa på tirsdag.

Men før jeg var på litteraturfestival, gikk jeg forbi dette bordet i handlegata i Vikersund.
Skjønt, gikk forbi? Med 20 kroner per bok, må man jo stoppe opp å kikke. Og jeg synes følgende liste var vel verdt hundrelappen den kostet meg:

Truman Capote: Andre stemmer, andre rom
Maria Børja: voksenting (noveller)
Geir Gulliksen: Forenkling
Kristian S. Hæggernes: Kassadamer jeg har elsket
J.M. Coetzee: Ungdom