Østmodum litteraturfestival

Jeg er ikke så flink til å dra på litterære arrangementer. 

Jeg tenker stadig at jeg skal. Jeg leser programmet til Litteraturhuset, til Kapittelfestivalen i Stavanger, til Oslo bokfestival, til festivalen på Lillehammer, men når det kommer til stykket, blir jeg hjemme. Jeg har ingen å dra sammen med, ingen som ville likt den type arrangementer, og jeg føler meg så keitete når jeg er sånne steder aleine. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg når det er pause og alle andre snakker sammen. Derfor drar jeg kun når det er noe jeg har så lyst til å se at det overvinner uviljen mot å dra aleine, som for eksempel når Mircea Cartarescu besøkte Litteraturhuset i fjor.

Eller når noen betaler meg for å dra.
Når jeg var på Østmodum Litteraturfestival på lørdag, var det fordi jeg var sendt dit for å skrive om festivalen for Bygdeposten. Jeg var selvsagt ikke vond å be. Jeg var der (på jobb) da de arrangerte for første gang i fjor, og forelsket meg helt i stemningen. Det er noe med plassen. Dette huset helt nede ved Tyrifjorden omringet av høye bartrær det suser i og med bjellesau på nabotomta. Det at alle som er der kjenner hverandre. Lukta av den fantastiske maten Bygdekvinnelaget serverer. Skuldrene senkes automatisk på et sånt sted, selvhøytidligheten legges igjen hjemme og man blir mottakelig.

Bygdekvinnelaget serverte elgburger og elggryte.

Jeg er imponert over hva de har fått til på et grendehus langt ut i skogen, men ikke spesielt overrasket. Når de som arrangerer festivalen heter Thure Erik Lund, Astrid Nordang, Cathrine Knudsen og Ståle Caspersen (musiker), er det kanskje ikke så rart at de kan invitere A-laget av gjester og få ja fra alle sammen. Jeg synes arrangørene har satt sammen et program med en veldig fin balanse mellom humor og alvor. Kanskje ekstra viktig på en festival som dette der mange blant publikum er der fordi de har tilknytning til bygda mer enn til litteraturen.

Jeg fikk ikke med meg alt. Som journalist kom jeg selvsagt for seint, jeg var på et annet arrangement først og fikk ikke med meg hverken åpningen, Nordangs litterære parodi eller opplesningen til Oddmund Hagen. Det første jeg så var Aasne Linnestå som leste fra sin siste diktsamling. Så var det Jon Øystein Flink i samtale med Cathrine Knudsen, før Knudsen forlot scenen og Flink i stedet for å lese heller vartet opp med trylleshow. Stemningen i salen var god. Så var det pause før mannen som vel må sies at var det store trekkplasteret denne gangen entret scenen.

 

 

-Jeg har aldri kommet på scenen etter en tryllekunstner før, sa Karl Ove Knausgård. Her i samtale med Thure Erik Lund.

Knausgård og Lund hadde en god samtale på scenen, og da Lund etterhvert åpnet for spørsmål fra salen, var det tydelig at Min Kamp-verket engasjerte. Selv har jeg fremdeles ikke begynt. Bok en til fem står i bokhylla mi, men jeg merker en stor uvilje mot å begynne. Jeg har lest så mye om bøkene at jeg føler jeg ikke får lese dem i fred, så inntill videre er alt jeg har lest av Knausgård debutboka Ute av verden.

Etter Knausgård kom det jeg gledet meg mest til på festivalen.

Kjersti Annesdatter Skomsvoll leste fra romanen Monstermenneske som kommer i oktober.

Jeg likte Skomsvoll debutbok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg veldig godt, og hennes nye bok er ei av dem jeg gleder meg til denne bokhøsten. Jeg gleder meg ikke mindre etter å ha hørt henne lese utdrag. På tross av at hun forteller om fryktelig såre og vonde ting, ble hun mottatt med massevis av latter fra salen. Den Skomsvollske tonen jeg likte så godt i debutboka er med andre ord fremdeles på plass. Som for eksempel når hun sier at hun har hatt komplekser fordi den første boka hennes var så tynn, og forteller at hun en gang kom hjem og så at faren hennes brukte boka som bokmerke inni ei annen bok.

Etter Skomsvoll leste både Cathrine Knudsen og Thure Erik Lund egne tekster, og også Jon Øystein Flink kom tilbake på scenen for å lese lyddikt. Jeg filmet det ene. Kvaliteten er ikke all verden, men dere får et inntrykk:

Siste post på programmet var Terje Dragseth som skulle fremføre dikt fra den ekstremt kritikerroste Bella Blue, i tillegg til å fremføre musikalske innslag sammen med Ørjan Amundsen. Da gikk jeg. Litt fordi jeg hadde langt å kjøre hjem og skulle jobbe søndag på søndag også. Litt fordi jeg er mer glad i prosa enn i lyrikk. Litt fordi jeg er smålig og Terje Dragseth står for et av de mindre hyggelige minnene jeg har fra skoleåret i Bø.

Jeg vil dra på festival i Østmodum neste år også. Kanskje bare som tilskuer. Kanskje sammen med noen, så også jeg har noen å snakke med i pausene.