George Orwell - Why I write

Jeg tar det som et tegn på kvalitet når jeg har lyst til å sitere store deler av boka jeg skal omtale. Se bare på sitatet Penguin Books har satt på forsida for eksempel:

Political language is designed to make lies sound truthful and murder respectable, and to give an appearance of solidity to pure wind. 

Kanskje er det journalisten i meg som liker mennesker som snakker, eller i dette tilfellet skriver, i siterbare setninger, men jeg velger å tro det er noe mer. For hva er egentlig en siterbar setning annet enn noen som har greid å fange inn essensen av et tema på liten plass?
Orwell gjør det igjen og igjen i denne boka, og jeg ser det ikke bare er meg som mener det. Flere av setningene har jeg nemlig lest som sitater andre steder tidligere, men først nå har jeg lest dem i sin originale sammenheng.

Why I write er ei tynn flis på bare drøye 100 sider, som består av fire essays publisert for første gang mellom 1931 og 1946. To av dem handler om å skrive (og var grunnen til at jeg kjøpte boka i utgangspunktet), ett av dem er politisk argumentasjon og det siste er en fortelling om en dødsdømt mann som blir hengt. Det er vanskelig å si noe generelt om tekstene, egentlig kunne jeg skrevet et blogginnlegg om hver, men jeg nøyer meg med å si at jeg synes alle fire er godt formulerte og har utfordret meg til å tenke videre. I resten av dette innlegget blir det mer referering og sitering enn vurdering.

I tittelessayet Why I write skriver Orwell, lite overraskende, om skriveprosessen. Han forteller om sin egen bakgrunn før han ble publisert, og begrunner det slik:

I give all this background information because I do not think one can assess a writer's motives without knowing something of his early development. His subject-matter will be determined by the age he lives in - at least this is true in tumultuous, revolutionary ages like our own - but before he ever begins to write he will have acquired an emotional attitude from which he will never completely escape. It is his job, no doubt, to discipline his temperament and avoid getting stuck at some immature stage, or in some perversive mood: but if he escapes from his early influences altogether, he will have killed his impulse to write. 

Han skriver om fire drivkrefter som motiverer en forfatter til å skrive, om hvordan disse varierer - både fra person til person og over tid - og hvordan de har påvirket ham selv. Og han er lite selvhøytidelig mens han gjør det:

Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven by some demon whom one can neither resist nor understand. For all one knows that demon is simply the same instinct that makes a baby squall for attention.

Essay nummer to, The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius, er på over 80 sider, og er dermed hoveddelen av boka.
Og Orwell sørget for å ha min fulle oppmerksomhet allerede fra første setning:

As I write, highly civilized human beings are flying overhead, trying to kill me.

Essayet ble først utgitt i 1940, og er Orwells argumentasjon for hvorfor en sosialistisk revolusjon i England er både nødvendig for å vinne krigen og mulig på grunn av krigen. Man kan være enig eller uenig i Orwells konklusjoner, men det er interessant å følge argumentasjonen. Det er også forfriskende å lese politisk argumentasjon skrevet i klartekst. Her er det lite tåkelegging eller generelle vendinger. Orwell er konkret, ærlig og lite politisk korrekt (han hevded for eksempel at på tidspunktet teksten ble skrevet var det en forutsetning å være mindre intelligent for å være med å styre landet), og det er forfriskende å lese en som faktisk mener noe.

I den tredje teksten A hanging er den sterkeste delen for meg den der noe så hverdagslig som at den dødsdømte tråkker utenom en sølepytt plutselig får stor betydning for fortelleren:

And once, in spite of the men who gripped him by each shoulder, he stepped slightly aside to avoid a puddle on the path.   It is curious, but till that moment I had never realized what it means to destroy a healthy, conscious man. When I saw the prisoner step aside to avoid the puddle, I saw the mystery, the unspeakable wrongness, of cutting a life short when it is in full tide. This man was not dying, he was alive just as we were alive. All the organs of his body were working - bowels digesting food, skin renewing itself, nails growing, tissues forming - all toiling away in solemn foolery. His nails would still be growing when he stood on the drop, when he was falling through the air with a tenth of a second to live. His eyes saw the yellow gravel and the grey walls, and his brain still remembered, foresaw, reasoned - reasoned even about puddles.

I den siste teksten, Politics and the English language, går Orwell gjennom hva han mener er galt i det engelske språket. Det er fra dette essayset hans seks kjente skriveråd er hentet. Du har sikkert lest dem før, men de tåler å gjentas en gang til:

1) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print 

2) Never use a long word were a short one will do. 

3) If it is possible to cut a word out, always cut it out. 

4) Never use the passive where you can use the active. 

5) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think og an everyday English equivalent. 

6) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

Jeg har lest dem mange ganger, men jeg merker de fikk en litt annen betydning etter å ha lest dem i sammeheng.