Først meg selv...

Til sommeren er det fire år siden jeg startet å blogge. Det kjennes helt uvirkelig, men på to motsatte måter. På den ene siden er det å forholde meg til bøker som noe jeg skal skrive om blitt så naturlig for meg at det er vanskelig å tenke at det ikke alltid har vært sånn. På den andre siden føler jeg fremdeles at jeg er helt i startfasen, at jeg fremdeles driver med prøving og feiling og forsøker finne en form som er min. 

Men egentlig er det vel bare naturlig. På tross av at jeg har lett for å avfeie det som noe annet, er jo bloggingen i bunn og grunn skriving. Det var derfor jeg begynte, og det er derfor jeg har fortsatt. Jeg har alltid skrevet i en eller annen form. Om det ikke har vært skjønnlitterære forsøk, har det alltid vært dagbøker, brev eller, i mange år, journalistikk som har mettet behovet for å ordlegge meg i skrift. Nå er det bloggen. Og skriving vil alltid være en prosess av prøving og feiling, jakten på en stemme, på den presise formuleringen, på noe det er vanskelig å sette ord på. Derfor vil jeg heller aldri bli fornøyd, si at dette er bra nok og gi meg med det. Hele drivkraften ligger i umuligheten av å komme i mål, i at hver gang målet kjennes som det er innen rekkevidde, flytter det seg. I akkurat dette er ikke det å aldri bli helt fornøyd en uting, tenker jeg, det er sånn det må og skal være. 

Det har jo gått noen runder med diskusjoner om hvordan bokbloggere skriver bokomtaler, senest i forbindelse med bokbloggertreffet i fjor høst. Det er et spørsmål jeg sannsynligvis har brukt altfor mye tid og energi på å tenke på, i hvert fall med tanke på hvor få som faktisk leser det jeg skriver, men jeg synes det er spennende og derfor verdt tiden uansett. Nå merker jeg at all denne tankevirksomheten, som har funnet sted i en periode der jeg ikke har blogget så mye, er i ferd med å dytte bokomtalene mine i en litt ny retning. 

Og jeg liker det. 

Bloggen min har alltid sirklet rundt bøkene, men det har gått opp for meg at egentlig skal den handle om meg. Det er ikke store greiene det er snakk om, bare et ørlite skifte av fokus, litt større grad av selvopptatthet i måten jeg møter bøkene på. Jeg har innsett at det er ikke litteraturvitenskapen som interesserer meg, det er effekten bøkene har på meg og hvorfor de påvirker meg som de gjør. Derfor er det det jeg vil utforske og skrive om. Jeg tror det er dét jeg kan gjøre i en bloggomtale, som jeg ikke kunne gjort om jeg skrev i et annet medium. Årets to første bokomtaler har vært skritt på vei i denne retningen, og ut fra tildels overveldende kommentarer på disse, er jeg også blitt tryggere på at dette er en fin vei å gå. 

Haruki Murakami - Kafka på stranden

Jeg begynner dette innlegget med en innrømmelse:
Først bestemte jeg meg for at jeg skulle lese alle bøkene i Lines lesesirkel i 2013. Umiddelbart etterpå begynte jeg å grue meg til å lese denne boka. Ikke det beste utgangspunktet for en bokomtale, men nå spiller jeg i hvert fall med åpne kort.

Hvorfor denne aversjonen mot Murakami?
På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at Murakami var noe jeg måtte lese om jeg skulle ha noen som helst troverdighet som leser. Dette tidspunktet ligger forut for min tid som bokblogger, og dermed også forut for tiden jeg leste bokblogger. Jeg er derfor litt usikker på hvor ideen kom fra, men jeg vet at resultatet var at fire Murakamibøker fant veien til mine bokhyller og ble stående der.

Så, i 2009, bestemte jeg meg at tiden var inne, og leste Trekkoppfuglen, som jeg på det tidspunktet hadde lest glødende omtaler av hos mange bokbloggere. Og, i mangel av et bedre uttrykk: Min hovedreaksjon var what the fuck? Ikke på grunn av bokas skrudde univers, men fordi det for meg var komplett uforståelig hva "alle andre" så i denne boka. Så jeg avskrev Murakami som oppskrytt, og tenkte at resten av bøkene hans fikk stå i fred for meg.

Helt til jeg bestemte meg for å være med på denne lesesirkelen og lese Kafka på stranden.
Jeg forsøkte virkelig å jobbe for å møte boka på sine egne betingelser, prøvde å være postitiv da jeg begynte, men det virket ikke. Mest av alt fordi jeg har akkurat de samme problemene med denne boka som jeg hadde med Trekkoppfuglen. Jeg velger å tro at om jeg hadde lest dem i motsatt rekkefølge, ville reaksjonen uansett vært den samme.

Og på ett nivå har jeg lyst til å skrive herreguuuuuuud, det er så teeeeeeeeeeit, og avslutte omtalen av boka der.

Men akkurat dét kjennes respektløst. Ikke overfor Murakami, han føler jeg ikke trang til å ha respekt for, mest fordi jeg føler at han har null respekt for meg som leser (mer om det etterhvert).
Derimot kjennes det respektløst overfor alle de menneskene som faktisk liker bøkene hans. Jeg er litt usikker på hvorfor, men det kjennes som om jeg skylder alle dem en forklaring på hvorfor jeg synes det er teit. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i konfrontasjoner? Kanskje fordi jeg vil omvende dem?
Uansett kjennes det litt som å ta på seg stiletthæler for så å ta sikte på noens bare tær. Here it goes.

Jeg har tre hovedproblemer med Kafka på stranden, og naturlig nok henger disse tre punktene tett sammen:

1) Jeg greier ikke ta den seriøst
Det forundrer meg litt at jeg har såpass store problemer med å svelge unna de overnaturlige delene av historien. Jeg mener, jeg elsker fantasy og har null problem med å godta skoleungdom som farter rundt på sopelime, kvinner som kommer uskadet ut av bål med ferdigklekkede drageegg eller en kongefamilie som kan skifte farge og lengde på håret etter eget forgodtbefinnende. Men sleng inn en snakkende katt eller to, og jeg setter teksten i halsen. Hvorfor er det sånn?

Jeg tror det har med sjangerens kontrakt med leseren å gjøre. Enhver fantasybok har en uskreven avtale i bunnen som sier "okei, se for deg at...", og så tar man det derfra. Så lenge det som presenteres følger en intern logikk, er jeg med.

Men her er det annerledes. For det første føler jeg aldri at Murakami ber meg se for meg noe som helst. I stedet ber han meg godta snakkende katter og et regn av fisk som noe som faktisk kunne skjedd i den virkelige verden, og dét er ei pille jeg nekter å svelge.

For det andre er det ingen intern logikk i det som skjer. Jeg sitter med følelsen av at forfatteren har tenkt: Snakkende katter er kult, det må jeg ha med. Og et regn av fisk. Og et gjenferd av ei dame som ikke er død, og hva med en mystisk hendelse fra krigens dager, men aldri har tenkt over hva alt dette betyr, hvilken sammenheng elementene har med hverandre eller hvilken effekt de har på fortellingen. Som leser føler jeg meg lurt. Og undervurdert.

2) Jeg kjeder meg
Dette har flere årsaker. For det første fordi alt druknes i en smørje av uvesentlige detaljer av hvordan folk ser ut, hva de har på seg og hva de spiser til middag. Det er side opp og side ned med slike beskrivelser, og jeg venter på at noen av alle disse detaljene skal ha den minste innvirkning på handlingen, eller i det minste kjennes vesentlig på en eller annen måte, men det skjer aldri.

For det andre er det karakterene. Boka har to protagonister: 15-åringen Kafka Tamura og den tilbakestående Satoru Nakata. I tillegg opplever jeg lastebilsjåføren Hoshino som en tredje karakter som skal drive handlingen framover. Problemet er at jeg oppfatter alle tre som totalt tiltaksløse individer som flyttes rundt som brikker i et spill av krefter utenom seg selv. (En sannhet med modifikasjoner siden Kafka-brikken ofte flyttes av gutten som kalles Kråka, som strengt tatt er Kafkas alter-ego.) Ingen av de tre har et mål de bevisst styrer mot, de flyter litt rundt og menneskene de treffer tar de viktigste avgjørelsene for dem. Når karakterene selv ikke bryr seg om hvordan det går med dem, hvorfor skal jeg bry meg? Jeg kunne gått med på dette om jeg i slutten fikk en forklaring på hva som var poenget, hva som egentlig skjedde, hva disse navnløse kreftene utenfra egentlig ville, at i det minste noen hadde et mål, men det skjer ikke. Noe som leder meg til neste punkt på lista: 

3) Jeg skjønner ikke hva boka vil meg
Det er mulig det er meg som er dum, men det er en konklusjon jeg av forfengelige grunner ikke vil trekke. Men altså, jeg går alltid ut fra at en forfatter vil si meg noe med ei bok. Det trenger ikke være noe dypt og eksistensielt, det kan være så enkelt som hei, jeg har en kul historie til deg, hør her. Og så hører jeg etter med øynene.

Med Kafka på stranden føler jeg at Murakami sier hei, kom hit, jeg har noe viktig å fortelle deg om hvordan verden henger sammen. Og jeg kommer (om enn noe motvillig),  jeg leser og jeg oppdager at jeg er blitt løyet for! Murakami har ingen hemmelig innsikt, og enda verre: han har ikke engang bygget opp en teori om hvordan verden henger sammen som han vil vise meg. I stedet har han presentert meg for en tekst jeg mest av alt oppfatter som tomprat: Ta en dæsj realisme og en dæsj overnaturlige hendelser, tilsett litt mystikk og spørsmål uten svar, rør godt og server totalt druknet i en saus av ubetydelige detaljer. Voila, en bestselger!

Håpet er tilsynelatende at den følelsen av forvirring man sitter igjen med på slutten av boka skal narre leseren til å tro at det man har lest er dyp innsikt, for dyp til at man helt kan få fatt i det.
Men sannheten er at boka ikke formidler innsikt. I stedet lister den opp en masse elementer, situasjoner, og beskrivelser og overlater helt og holdent til leseren å skape sammenheng og finne meningen bak. Noe som kunne vært kult om jeg hadde den minste tro på at forfatteren selv hadde en idé om sammenhengen, men her spriker alt i så mange retninger at jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Som leser føler jeg meg ført bak lyset fordi teksten i starten lovet noe den ikke kunne holde. Og jeg tenker at dette er et eksempel på keiserens nye klær.


Du finner flere omtaler av denne boka her.






For øvrig:
Jeg har nå en pen bunke på fire bøker som er klar for omplassering. Gi meg et hint om nettopp din bokhylle ville vært et mer passende sted for denne gjengen.

Haruki Murakami - teaserinnlegg

I morgen skal jeg blogge om Haruki Murakamis Kafka på stranden. 

Hvis jeg får det til.

Jeg har nemlig for n'te gang slettet hele innlegget jeg hadde skrevet ferdig. Jeg har aldri skrevet en bokomtale så  mange ganger som jeg har skrevet denne. Det er tre hovedgrunner til dette:

1) Datoblogging - Jeg har sagt jeg skal blogge om denne boka til en bestemt dato, og for en gangs skyld var jeg tidlig ute. Dermed har jeg hatt tre uker på meg til å skrive et blogginnlegg. Eller i dette tilfellet - tre uker til å forkaste blogginnlegg og skrive nye.

2) Forfengelighet - Dette er første gang jeg er med i Lines lesesirkel, og jeg vil at min første omtale skal være usannsynlig velskrevet. Så får andre vurdere hva slags tvangstanker som ligger bak det motivet, eller forklare meg hva jeg synes er så skummelt med Line og hennes lesere.

3) Saklighet - Jeg skriver side opp og side ned, men greier ikke komme til poenget, greier ikke være sakelig og bruker altfor mange sarkastiske vokaler. (Jeg mener, det er en dyyyyyyyp bok, det her...)

Nå gleder jeg mest av alt til omtalen er publisert. Da kan jeg kanskje få til å skrive blogginnlegg om noe annet igjen. Stay tuned.

Plikt or pleasure?

Akkurat nå har jeg to bunker med bøker jeg har planer om å lese. Den første ser sånn ut (og må kunnes innen mai):

Den andre ser sånn ut og har ingen deadline:

Noen som kan gjette hvilken av bunkene jeg har mest lyst til å begynne på?

Ut og møte verden

Dette er en setning jeg har skrevet flere ganger på bloggen allerede:
Jeg er ikke så flink til å gå på litterære arrangementer.

Den er sann, men strengt tatt en kraftig underdrivelse. Sannheten er at jeg ikke er så flink til å gå på arrangementer av noe slag - fritida tilbringes stort sett hjemme i leiligheten med ei bok, en TV-serie eller et dataspill. Jeg trives med det. Eller, vi trives med det - vi er to om det valget - men noen ganger tenker jeg at verden der ute har mye og by på også.

Som for eksempel da jeg bladde gjennom Litteraturhusets program for årets tre første måneder. Nå har jeg notert meg flere kvelder jeg kunne tenke meg å dra dit, jeg må bare se hvordan det passer inn med skole og jobb (oversatt: jeg kommer ikke til å dra).

Men én ting bestemte jeg meg for at jeg bare er nødt til å få med meg.
Kjersti Annesdatter Skomsvold og Agnes Ravatn sammen på scenen den 20. februar. Det er mulig at jeg akkurat nå er i en monstermenneske-boble, men det får så være. Billett er bestilt og betalt før jeg rekker lage meg en unnskyldning for å la være.

Jeg er hun med "jeg reiser alene"-skilt rundt halsen ;)

Skomsvold forrige gang jeg så henne "live".

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Monstermenneske

Jeg tenker mye på hvordan jeg vil skrive bokomtaler. Det er som om jeg har et valg mellom å leke dagspresse eller å leke Vagant, mellom å se boka som en vare eller som en idé, men noen ganger er boka mest av alt opplevelse, og hvor begynner man da når man skal skrive om den?

Opplevelsen av Monstermenneske startet lenge før jeg faktisk hadde den fysiske boka i hendene. Først var den en tittel på ei liste over bokhøsten 2012. Jeg husker jeg tenkte det var ei sterk liste denne høsten, ei liste med mange bøker jeg hadde lyst til å lese, og av alle sammen var dette den jeg gledet meg mest til. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet at jeg likte debutromanen hennes, men nå to år etterpå husker jeg få detaljer fra den. Ikke nok til å forklare forventningen jeg plutselig møtte andreboka med.

Så var det Østmodum litteraturfestival der Skomsvold var en av de inviterte forfatterne. Dette var før hun selv hadde et fysisk eksemplar av boka, så hun leste opp fra utskrifter av manuset sitt, de første smakebitene av teksten. Og selv om jeg ikke husket detaljene fra boka om Mathea, husket jeg stemmen, og stemmen var den samme også i det hun leste opp på grendehuset i skogbrynet. Så sårt, men samtidig så morsomt at hun måtte ta stadige pauser så salen skulle få le seg ferdige. Det var så fint, og jeg hadde så lyst til å fortelle henne det, fortelle henne at det kanskje var Knausgård som var trekkplasteret den dagen, men at for meg var det hun som var høydepunktet. Men jeg turte ikke, ble bare stående i bakgrunnen og se at andre snakket med henne, så elggryta ble kald på bordet foran henne.

Det tredje møtet var anmeldelsen i K. Jeg pleier ikke lese magasinanmeldelser av bøker jeg vet jeg skal lese før etter jeg har lest boka, men dette ble et unntak. Vidar Kvalshaug skriver at starten var god, men at romanen har så store ambisjoner at det må flyte over. Stramheten, snerten og interessen forsvinner, og plutselig ble jeg helt irrasjonell og leste anmeldelsen som en personlig fornærmelse og avskrev hele mannen som en sur sokk. Det på tross av at det egentlig ikke er en gjennomgående dårlig anmeldelse, Kvalshaug har mye fint å si om boka også, men på dette forventningsstadiet er jeg tydeligvis ikke mottakelig for annet enn skamros.

Og først nå kommer boka, pakket i papir og plassert under et tre.

Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver selvbiografisk, men jeg leser ikke for å finne Kjersti. Jeg leser for å finne Elisabeth, som jeg gjør i alle bøker, og denne gangen kjennes det jeg finner farlig. Plutselig er jeg satt sammen av korthus. Jeg leser den første delen der Kjersti er ME-syk og veldig langt nede mens jeg er alene hjemme, noe som er fryktelig dumt av meg. Andre jeg kjenner er redd for øksemordere og innbruddstyver når de er alene og sover med brødkniven i nattbordsskuffen. Det er ikke jeg. I stedet blir jeg voldsomt hypokonder, blir livredd for å bli akutt syk midt på natta uten å ha noen som kan oppdage det og ringe ambulansen. Jeg leser Kjerstis sykdom på senga og bråvåkner midt på natta i panikk, overbevist om at jeg ikke får puste. Jeg må godsnakke med meg selv for å skjønne at det ikke stemmer. Heldigvis er jeg ikke alene så mange netter, og heldigvis blir tekstens Kjersti friskere, dermed slipper jeg identifisere meg med en som er så syk og kan konsentrere meg om at hun er en skrivende i stedet. Jeg blir aldri lei av å identifisere meg med mennesker som skriver, i hodet mitt vil jeg alltid være forfatter, uavhengig av hva virkeligheten måtte mene om saken. Kjerstis kamp for å skrive en roman og gjennom det bli et menneske blir min kamp. Til slutt er skillet mellom bok og virkelighet nesten visket ut og jeg er hakket unna å tro at det er jeg som har skrevet boka om Mathea. Jeg skriver hakket unna, fordi selvsagt vet jeg at det er Kjersti, jeg har bare lyst til å tro at det er meg.

Jeg ler mindre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg ler ikke en gang av de passasjene jeg lo så jeg brakk på midten av da hun leste dem høyt. Faktisk tror jeg ikke at jeg ler i det hele tatt, selv der jeg synes teksten er morsom. På papiret er det som om alvoret trumfer latteren. I stedet for å le, nøyer jeg meg med å smile. Jeg liker hvordan setningene er skrudd sammen. Litt skakke på en måte.

Det står en elektriker ved siden av meg, og jeg synes jeg må si noe, folk rundt oss kysser, vi er begge alene.
"Elektrikere er kanskje mer opptatt av raketter enn andre yrkesgrupper?" sier jeg. (s. 439)

Skomsvold er mest av alt morsom på sin egen bekostning.
 
Jeg bretter eselører ved sitater jeg liker spesielt godt. Det blir mange av dem etterhvert. Her er et knippe:

Det er egentlig lurt ikke å bli sammen med noen når man har dårlig selvtillitt, for da får man en dårligere kjæreste enn man vil få når selvtillitten blir bedre. (s. 197)

Hun har ikke engang noe til felles med seg selv og burde stille seg helt rolig i en krok, glad for å kunne puste. (s. 321)

Språk er noe svært personlig. Språk er lik kropp. Der hvor de brenner bøker, vil de ende opp med å brenne mennesker.(s. 428)

Det jeg kan lære av Cornelius er ikke å være så unnskyld-meg-aktig. Det han kan lære av meg er å være litt mer unnskyld-meg-aktig. Jeg har aldri før møtt noen som står sånn på kravene som ham. Selv når det ikke er noen krav å stå på, så står han der og troner som en liten Napoleon. (. s481)

Jeg ler kanskje ikke, men to ganger gråter jeg, og det er på helt feil steder i teksten. Jeg gråter ikke der det er trist, eller der jeg skal bli rørt, men av de to punktene der teksten klarest møter mitt eget liv. Første gangen er når hun skriver om lanseringsfesten for debutboka, av setningen:

Mamma setter opp videokameraet, det er på tide å begynne, mimmi og bestefar har sittet klar på første rad i en time. 

Så fort jeg leser den delen av setningen som kommer etter komma, bryter jeg ut i krampegråt. Å komme til punktum var som å skru på en bryter. Jeg blir så overrasket over min egen reaksjon at gråten stopper like brått som den begynte, det varer kanskje bare i femten sekunder, og jeg lurer på hva i all verden var det der? Identifikasjonen er ikke total, jeg vet jeg ikke er Kjersti, at jeg ikke har skrevet en bok jeg er på lanseringsfest for. Jeg vet at jeg har lyst til å være der, i den situasjonen, at jeg har sett det for meg, men setningen jeg akkurat leste fikk meg til å innse at det er for sent. Om jeg noen gang skulle havne i den situasjonen, er farmor den som skulle ha sittet på første rad. Jeg har ikke innsett det før jeg leste dette, at av alle mennesker i livet mitt er hun den jeg ønsker skulle se meg lykkes i å skrive ei bok. Og det vil hun aldri få se.

Den andre gangen jeg gråter, er når Kjersti i teksten er på forlagsfest hos Oktober. Det er kjærlighet ved første blikk da jeg møter Janne Marie Fatland, hun ser nesten ut som meg skriver Kjersti, men det er ikke den setningen jeg gråter av, men litt senere: Janne Marie stryker meg over kinnet da vi skal gå, holder vottehånda mi i vottehånda si. Dette er en helt annen type gråt, mer tårer i øynene fordi jeg tenker at ja, det er riktig, akkurat sånn. Jeg gikk året i Bø sammen med Janne Marie, det er snart åtte år siden jeg så henne sist, men det kjennes som at den setningen er henne på et vis, en kjærlighetserklæring til et fint menneske. Og når Kjersti litt senere i boka snakker om å tørre å slippe noen nær nok til å vrikke på kneskålene sine, smiler jeg og vet at de ordene er lånt av Janne Marie.

Å lese Monstermenneske har på noen måter vært en utmattende reise fordi jeg hele veien har forsøkt å lese meg selv inn i teksten. Og tekstens Kjersti er ofte unnskyld-meg-aktig og spurvete. Hun virker så skjør, noe som gjør meg skjør mens jeg leser. Jeg har tenkt på det samme når jeg har lest andre sykdomshistorier tidligere (Evig Søndag av Linnea Myhre for eksempel), at hvis det som stod i boka var hele sannheten, ville ikke boka eksistert. Skomsvold latterliggjør seg selv, hun viser fram sine svake sider, peker på dem og får meg til å le/smile av dem - og ved å være i stand til å gjøre dette, viser hun egentlig mer styrke enn hun viser svakhet. Jeg smelter inn i teksten fordi jeg identifiserer meg med svakhetene, men jeg overser det faktum at både bokas og virkelighetens Kjersti fremst av alt har en enorm viljestyrke som drivkraft. Hun kjempet seg ut av sykdomen, og hun bestemte seg for å skrive ei bok. Nå har hun ikke skrevet bare én bok, men to. Hun beskriver seg stadig vekk som asosial, men i boka er hun omgitt av venner som bryr seg, venner du ikke får uten å ha gitt noe tilbake selv. Hun skriver om forfattermøter og om å være en del av det litterære miljøet lenge før hun selv faktisk debuterer, noe som vitner om ambisjoner og om å være målbevisst. Bildet hun tegner av seg selv er ikke hele bildet, men hint om puslespillets resterende biter ligger i bokas bipersoner og hvordan de behandler Kjersti.

For øvrig: Etter å ha lest boka, trekker jeg tilbake sur-sokk-tankene om Vidar Kvalshaug også. Jeg er langt på vei enig i det han sier, boka er absolutt best i starten og slutten der Skomsvold skriver om seg selv og ikke om litteraturen, selv om jeg kanskje ikke ville formulert det like sterkt:  

Flere strekk i dette lange midtpartiet virker direkte overflødig. På sitt verste er det en usikker Morgenbladet-lesers utlegning om litteratur, på sitt beste er det en skattekiste på 582 sider for dem som senere vil grave i Kjersti Annesdatter Skomsvolds skrivetanker og verker.

Det har kanskje å gjøre med at jeg er mindre sikker på min litterære pondus enn Kvalshaug at jeg ikke ser en usikker Morgenbladet-leser i Skomsvold. Eller kanskje det er et utslag av snill-pike-syndromet.
Uansett er jeg glad for å ha fått grave i skrivetanker og verker. Jeg anbefaler andre å gjøre det samme.

Ola Wikander - Orden och evigheten

Det er to standardspørsmål som stadig dukker opp når aviser lager lettskrevne spørsmål-og-svar portretter av personer i nyhetsbildet, gjerne plassert på siste side eller i et helgebilag:
- Hva ville du tatt med deg til en øde øy?
- Hvem utenfor familien ville du spist en god middag med?

Om du kombinerer de to spørsmålene og i stedet spør hvem utenfor familien jeg ville hatt med meg til en øde øy, tror jeg svaret må bli Ola Wikander. Jeg hadde i hvert fall ikke kjedet meg! (Det er fullt mulig han hadde gjort det, men det er det ingen som ber deg ta hensyn til i slike spørsmål...) Jeg mener, fyren er noen måneder yngre enn meg, men alt han har rukket å tilegne seg av kunnskap på omtrent samme tid på denne kloden, er nok til å gi hvem som helst mindreverdighetskomplekser. Men hadde vi vært på en øde øy, skulle jeg overkommet kompleksene og i stedet bedt ham lære meg alt han kan, og deretter håpet at redningen lot vente på seg lenge nok til jeg i det minste behersket halvparten av språkene han kan og jeg kunne sitere Gilgamesh på originalspråket i det jeg sprellende ble lempet opp i livbåten og tvangsflyttet tilbake til sivilisasjonen.

Jeg har tidligere lest Wikander i to norske oversettelser (her og her), men akkurat denne boka har jeg ikke funnet på norsk. Det var dermed et enkelt valg da min svenske svigerfamilie spurte om hvilke bøker jeg ønsket meg til jul - det måtte bli Orden och evigheten. Jeg oppdaget ganske raskt min manglende research. Jeg hadde kun sett at det var Wikander som har skrevet den, det holdt for meg, og jeg forventet meg mer av det samme, men denne boka er annerledes enn de to foregående jeg har lest. Dette er nemlig en essaysamling, så i stedet for å konsentrere seg om ett bestemt emne, som i de to andre, er dette en samling kortere tekster som hopper litt rundt innen temaene språk, religion og humanisme.

Om det høres tungt ut, er det min skyld. Wikander er nemlig god på å mikse høyt med lavt og siterer like gjerne Star Wars som flere tusen år gamle tekster. Han demonstrerer store kunnskaper i antikkens språk og formidler med stort engasjement - det er umulig ikke å bli revet med i gleden over semittiske verbrøtter eller latinsk kasusbøying. Seriøst! Han argumenterer for verdien av undervisning i humanistiske fag på universitetet, for hvorfor fantastikken er en viktig sjanger og i neste tekst viser han hva et vesen i bøkene om Mummitrollet har til felles med landet Spania. Det er deilig nerdete og treffer meg i mer enn ett interessefelt.

Om det ikke har skint klart nok gjennom allerede: Jeg har storkost meg med denne, som fikk æren av å bli siste bok ut i 2012. Og som en personlig liten triumf, registrerer jeg at jeg enkelte steder i teksten nå plutselig kan mer enn det som står der. De to foregående Wikander-bøkene jeg har lest var en stor inspirasjonskilde da valget ble tatt om å starte på bachelorgraden i lingvistikk som jeg påbegynte i høst. Derfor er det artig å se både at jeg faktisk har lært noe i løpet av året, og at Wikanders tekster fremdeles engasjerer der jeg faktisk kan det han skriver om. (Som strengt tatt ikke er veldig mange steder, men jeg kan jo late som.)

Jeg kan love med 99% sikkerhet at jeg kommer til å komme tilbake til denne boka i løpet av året med sitater som skal understreke poenger i noen temainnlegg jeg har planer om å skrive.