Først meg selv...

Til sommeren er det fire år siden jeg startet å blogge. Det kjennes helt uvirkelig, men på to motsatte måter. På den ene siden er det å forholde meg til bøker som noe jeg skal skrive om blitt så naturlig for meg at det er vanskelig å tenke at det ikke alltid har vært sånn. På den andre siden føler jeg fremdeles at jeg er helt i startfasen, at jeg fremdeles driver med prøving og feiling og forsøker finne en form som er min. 

Men egentlig er det vel bare naturlig. På tross av at jeg har lett for å avfeie det som noe annet, er jo bloggingen i bunn og grunn skriving. Det var derfor jeg begynte, og det er derfor jeg har fortsatt. Jeg har alltid skrevet i en eller annen form. Om det ikke har vært skjønnlitterære forsøk, har det alltid vært dagbøker, brev eller, i mange år, journalistikk som har mettet behovet for å ordlegge meg i skrift. Nå er det bloggen. Og skriving vil alltid være en prosess av prøving og feiling, jakten på en stemme, på den presise formuleringen, på noe det er vanskelig å sette ord på. Derfor vil jeg heller aldri bli fornøyd, si at dette er bra nok og gi meg med det. Hele drivkraften ligger i umuligheten av å komme i mål, i at hver gang målet kjennes som det er innen rekkevidde, flytter det seg. I akkurat dette er ikke det å aldri bli helt fornøyd en uting, tenker jeg, det er sånn det må og skal være. 

Det har jo gått noen runder med diskusjoner om hvordan bokbloggere skriver bokomtaler, senest i forbindelse med bokbloggertreffet i fjor høst. Det er et spørsmål jeg sannsynligvis har brukt altfor mye tid og energi på å tenke på, i hvert fall med tanke på hvor få som faktisk leser det jeg skriver, men jeg synes det er spennende og derfor verdt tiden uansett. Nå merker jeg at all denne tankevirksomheten, som har funnet sted i en periode der jeg ikke har blogget så mye, er i ferd med å dytte bokomtalene mine i en litt ny retning. 

Og jeg liker det. 

Bloggen min har alltid sirklet rundt bøkene, men det har gått opp for meg at egentlig skal den handle om meg. Det er ikke store greiene det er snakk om, bare et ørlite skifte av fokus, litt større grad av selvopptatthet i måten jeg møter bøkene på. Jeg har innsett at det er ikke litteraturvitenskapen som interesserer meg, det er effekten bøkene har på meg og hvorfor de påvirker meg som de gjør. Derfor er det det jeg vil utforske og skrive om. Jeg tror det er dét jeg kan gjøre i en bloggomtale, som jeg ikke kunne gjort om jeg skrev i et annet medium. Årets to første bokomtaler har vært skritt på vei i denne retningen, og ut fra tildels overveldende kommentarer på disse, er jeg også blitt tryggere på at dette er en fin vei å gå.