fredag 4. januar 2013

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Monstermenneske

Jeg tenker mye på hvordan jeg vil skrive bokomtaler. Det er som om jeg har et valg mellom å leke dagspresse eller å leke Vagant, mellom å se boka som en vare eller som en idé, men noen ganger er boka mest av alt opplevelse, og hvor begynner man da når man skal skrive om den?

Opplevelsen av Monstermenneske startet lenge før jeg faktisk hadde den fysiske boka i hendene. Først var den en tittel på ei liste over bokhøsten 2012. Jeg husker jeg tenkte det var ei sterk liste denne høsten, ei liste med mange bøker jeg hadde lyst til å lese, og av alle sammen var dette den jeg gledet meg mest til. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet at jeg likte debutromanen hennes, men nå to år etterpå husker jeg få detaljer fra den. Ikke nok til å forklare forventningen jeg plutselig møtte andreboka med.

Så var det Østmodum litteraturfestival der Skomsvold var en av de inviterte forfatterne. Dette var før hun selv hadde et fysisk eksemplar av boka, så hun leste opp fra utskrifter av manuset sitt, de første smakebitene av teksten. Og selv om jeg ikke husket detaljene fra boka om Mathea, husket jeg stemmen, og stemmen var den samme også i det hun leste opp på grendehuset i skogbrynet. Så sårt, men samtidig så morsomt at hun måtte ta stadige pauser så salen skulle få le seg ferdige. Det var så fint, og jeg hadde så lyst til å fortelle henne det, fortelle henne at det kanskje var Knausgård som var trekkplasteret den dagen, men at for meg var det hun som var høydepunktet. Men jeg turte ikke, ble bare stående i bakgrunnen og se at andre snakket med henne, så elggryta ble kald på bordet foran henne.

Det tredje møtet var anmeldelsen i K. Jeg pleier ikke lese magasinanmeldelser av bøker jeg vet jeg skal lese før etter jeg har lest boka, men dette ble et unntak. Vidar Kvalshaug skriver at starten var god, men at romanen har så store ambisjoner at det må flyte over. Stramheten, snerten og interessen forsvinner, og plutselig ble jeg helt irrasjonell og leste anmeldelsen som en personlig fornærmelse og avskrev hele mannen som en sur sokk. Det på tross av at det egentlig ikke er en gjennomgående dårlig anmeldelse, Kvalshaug har mye fint å si om boka også, men på dette forventningsstadiet er jeg tydeligvis ikke mottakelig for annet enn skamros.

Og først nå kommer boka, pakket i papir og plassert under et tre.

Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver selvbiografisk, men jeg leser ikke for å finne Kjersti. Jeg leser for å finne Elisabeth, som jeg gjør i alle bøker, og denne gangen kjennes det jeg finner farlig. Plutselig er jeg satt sammen av korthus. Jeg leser den første delen der Kjersti er ME-syk og veldig langt nede mens jeg er alene hjemme, noe som er fryktelig dumt av meg. Andre jeg kjenner er redd for øksemordere og innbruddstyver når de er alene og sover med brødkniven i nattbordsskuffen. Det er ikke jeg. I stedet blir jeg voldsomt hypokonder, blir livredd for å bli akutt syk midt på natta uten å ha noen som kan oppdage det og ringe ambulansen. Jeg leser Kjerstis sykdom på senga og bråvåkner midt på natta i panikk, overbevist om at jeg ikke får puste. Jeg må godsnakke med meg selv for å skjønne at det ikke stemmer. Heldigvis er jeg ikke alene så mange netter, og heldigvis blir tekstens Kjersti friskere, dermed slipper jeg identifisere meg med en som er så syk og kan konsentrere meg om at hun er en skrivende i stedet. Jeg blir aldri lei av å identifisere meg med mennesker som skriver, i hodet mitt vil jeg alltid være forfatter, uavhengig av hva virkeligheten måtte mene om saken. Kjerstis kamp for å skrive en roman og gjennom det bli et menneske blir min kamp. Til slutt er skillet mellom bok og virkelighet nesten visket ut og jeg er hakket unna å tro at det er jeg som har skrevet boka om Mathea. Jeg skriver hakket unna, fordi selvsagt vet jeg at det er Kjersti, jeg har bare lyst til å tro at det er meg.

Jeg ler mindre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg ler ikke en gang av de passasjene jeg lo så jeg brakk på midten av da hun leste dem høyt. Faktisk tror jeg ikke at jeg ler i det hele tatt, selv der jeg synes teksten er morsom. På papiret er det som om alvoret trumfer latteren. I stedet for å le, nøyer jeg meg med å smile. Jeg liker hvordan setningene er skrudd sammen. Litt skakke på en måte.
Det står en elektriker ved siden av meg, og jeg synes jeg må si noe, folk rundt oss kysser, vi er begge alene.
"Elektrikere er kanskje mer opptatt av raketter enn andre yrkesgrupper?" sier jeg. (s. 439)
Skomsvold er mest av alt morsom på sin egen bekostning.
 
Jeg bretter eselører ved sitater jeg liker spesielt godt. Det blir mange av dem etterhvert. Her er et knippe:
Det er egentlig lurt ikke å bli sammen med noen når man har dårlig selvtillitt, for da får man en dårligere kjæreste enn man vil få når selvtillitten blir bedre. (s. 197)

Hun har ikke engang noe til felles med seg selv og burde stille seg helt rolig i en krok, glad for å kunne puste. (s. 321)

Språk er noe svært personlig. Språk er lik kropp. Der hvor de brenner bøker, vil de ende opp med å brenne mennesker.(s. 428)

Det jeg kan lære av Cornelius er ikke å være så unnskyld-meg-aktig. Det han kan lære av meg er å være litt mer unnskyld-meg-aktig. Jeg har aldri før møtt noen som står sånn på kravene som ham. Selv når det ikke er noen krav å stå på, så står han der og troner som en liten Napoleon. (. s481)
Jeg ler kanskje ikke, men to ganger gråter jeg, og det er på helt feil steder i teksten. Jeg gråter ikke der det er trist, eller der jeg skal bli rørt, men av de to punktene der teksten klarest møter mitt eget liv. Første gangen er når hun skriver om lanseringsfesten for debutboka, av setningen:
Mamma setter opp videokameraet, det er på tide å begynne, mimmi og bestefar har sittet klar på første rad i en time
Så fort jeg leser den delen av setningen som kommer etter komma, bryter jeg ut i krampegråt. Å komme til punktum var som å skru på en bryter. Jeg blir så overrasket over min egen reaksjon at gråten stopper like brått som den begynte, det varer kanskje bare i femten sekunder, og jeg lurer på hva i all verden var det der? Identifikasjonen er ikke total, jeg vet jeg ikke er Kjersti, at jeg ikke har skrevet en bok jeg er på lanseringsfest for. Jeg vet at jeg har lyst til å være der, i den situasjonen, at jeg har sett det for meg, men setningen jeg akkurat leste fikk meg til å innse at det er for sent. Om jeg noen gang skulle havne i den situasjonen, er farmor den som skulle ha sittet på første rad. Jeg har ikke innsett det før jeg leste dette, at av alle mennesker i livet mitt er hun den jeg ønsker skulle se meg lykkes i å skrive ei bok. Og det vil hun aldri få se.

Den andre gangen jeg gråter, er når Kjersti i teksten er på forlagsfest hos Oktober. Det er kjærlighet ved første blikk da jeg møter Janne Marie Fatland, hun ser nesten ut som meg skriver Kjersti, men det er ikke den setningen jeg gråter av, men litt senere: Janne Marie stryker meg over kinnet da vi skal gå, holder vottehånda mi i vottehånda si. Dette er en helt annen type gråt, mer tårer i øynene fordi jeg tenker at ja, det er riktig, akkurat sånn. Jeg gikk året i Bø sammen med Janne Marie, det er snart åtte år siden jeg så henne sist, men det kjennes som at den setningen er henne på et vis, en kjærlighetserklæring til et fint menneske. Og når Kjersti litt senere i boka snakker om å tørre å slippe noen nær nok til å vrikke på kneskålene sine, smiler jeg og vet at de ordene er lånt av Janne Marie.

Å lese Monstermenneske har på noen måter vært en utmattende reise fordi jeg hele veien har forsøkt å lese meg selv inn i teksten. Og tekstens Kjersti er ofte unnskyld-meg-aktig og spurvete. Hun virker så skjør, noe som gjør meg skjør mens jeg leser. Jeg har tenkt på det samme når jeg har lest andre sykdomshistorier tidligere (Evig Søndag av Linnea Myhre for eksempel), at hvis det som stod i boka var hele sannheten, ville ikke boka eksistert. Skomsvold latterliggjør seg selv, hun viser fram sine svake sider, peker på dem og får meg til å le/smile av dem - og ved å være i stand til å gjøre dette, viser hun egentlig mer styrke enn hun viser svakhet. Jeg smelter inn i teksten fordi jeg identifiserer meg med svakhetene, men jeg overser det faktum at både bokas og virkelighetens Kjersti fremst av alt har en enorm viljestyrke som drivkraft. Hun kjempet seg ut av sykdomen, og hun bestemte seg for å skrive ei bok. Nå har hun ikke skrevet bare én bok, men to. Hun beskriver seg stadig vekk som asosial, men i boka er hun omgitt av venner som bryr seg, venner du ikke får uten å ha gitt noe tilbake selv. Hun skriver om forfattermøter og om å være en del av det litterære miljøet lenge før hun selv faktisk debuterer, noe som vitner om ambisjoner og om å være målbevisst. Bildet hun tegner av seg selv er ikke hele bildet, men hint om puslespillets resterende biter ligger i bokas bipersoner og hvordan de behandler Kjersti.

For øvrig: Etter å ha lest boka, trekker jeg tilbake sur-sokk-tankene om Vidar Kvalshaug også. Jeg er langt på vei enig i det han sier, boka er absolutt best i starten og slutten der Skomsvold skriver om seg selv og ikke om litteraturen, selv om jeg kanskje ikke ville formulert det like sterkt:  
Flere strekk i dette lange midtpartiet virker direkte overflødig. På sitt verste er det en usikker Morgenbladet-lesers utlegning om litteratur, på sitt beste er det en skattekiste på 582 sider for dem som senere vil grave i Kjersti Annesdatter Skomsvolds skrivetanker og verker.
Det har kanskje å gjøre med at jeg er mindre sikker på min litterære pondus enn Kvalshaug at jeg ikke ser en usikker Morgenbladet-leser i Skomsvold. Eller kanskje det er et utslag av snill-pike-syndromet.
Uansett er jeg glad for å ha fått grave i skrivetanker og verker. Jeg anbefaler andre å gjøre det samme.

18 kommentarer:

  1. Jeg likte så veldig godt den første boken, så jeg gleder meg til å lese denne. Det var en fantastisk omtale du ga boken. Den både fikk meg til å glede meg mer til å faktisk lese den og til å grue meg litt for sterke opplevelser :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er jo en helt annen type bok enn den første, samtidig som det var lett å kjenne igjen forfatteren fra den første. Og vi lesere vil alltid møte nye bøker litt ulikt ut fra vår egen personlighet, så du reagerer kanskje helt annerledes enn meg. Men en sterk bok er det absolutt. Og fin. Jeg synes du har mest å glede deg til.

      Slett
  2. Du har skrevet en utrolig flott beskrivelse av boka, med dine personlige opplevelser innimellom. Slike anmeldelser er sjelden, men GODE! Takk for den! Og ha en god helg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for den selv :)
      Og god helg til deg og!

      Slett
  3. Enestående Elisabeth, og i mine øyne er du forfatter; det er bare en forfatter som kan skrive bokomtale på denne måten!

    SvarSlett
  4. Dette er en av de mest fantastiske blogg-bokomtalene jeg noen gang har lest! Jeg er ikke i tvil om at du har en forfatter i deg!

    SvarSlett
  5. Slenger meg på all rosen over; glitrende omtale! Og jeg fikk også "Monstermenneske" til jul, og jeg klør etter å begynne på den - og det ble ikke akkurat mindre etter å ha lest ordene dine:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Les les les! Spent på å lese din omtale :)

      Slett
  6. Eg lurte litt på om eg skulle ønske meg denne boka, men forfattaren er for meg heilt ukjent, så eg strauk ho av julelista. Men denne omtalen gjer at eg både har lyst til å lese ho og til å la det vere. Hm. Startar med å notere ho på boklista igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan anbefale den første boka hennes også, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Denne andre boka er så mye bygget opp rundt debuten, at jeg tror jeg uansett ville anbefale å lese den først. Eller etterpå, tror det funker det også.

      Slett
  7. Eg ønska meg denne til jul, men fekk ho ikkje. Heldigvis kom ho i posten frå bokhandelen min rett før helga. Nå ligg ho på stovebordet og ventar på at eg skal lese ho. Eg gleder meg.

    Og dette, Elisabeth, kvalifiserer til årets beste bokomtale! Eg lar meg rive med av korleis du skriv, så ekte og så inderleg om korleis du opplevde å lese boka. Du er flink!

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, årets beste bokomtale unnagjort 4. januar. Da kan jeg ta bloggferie resten av året! ;)
      (Neida, skal selvsagt ikke det.)

      Noen bøker kryper under huden på en, og dette var definitivt ei sånn bok. Da må nødvendigvis det jeg skriver om den bli litt intenst også, i hvert fall er det jo det jeg ønsker å få til. Derfor har det vært veldig hyggelig med tilbakemeldingene på dette innlegget. Det er jo litt skummelt, det å være fryktelig subjektiv og personlig, men jeg tror at det er der en bloggomtale kan skille seg fra en mer profesjonell omtale (hva man nå enn legger i det begrepet).

      Håper du leser og skriver om Monstermenneske også, er spent på å lese andre omtaler. Jeg er ikke så glad i å lese for mye om bøker på forhånd, men etterpå vil jeg lese masse, masse om dem. I hvert fall om bøker jeg enten har likt eller mislikt sterkt.

      Slett
  8. Har hentet denne på biblioteket i dag. Kan ikke lese din omtale før jeg har lest den. Er litt sånn...

    SvarSlett
    Svar
    1. Sånn er jeg også, vanligvis. Spent på å lese din omtale av boka.

      Slett
  9. Har ikke kommentert her før, men kom sånn tilfeldigvis over denne anmeldelsen nå og syns det er en av de fineste bokanmeldelsene jeg har lest noensinne. Elsker når ting blir så personlige, det løfter en anmeldelse opp til et høyere nivå der det ikke bare er en anmeldelse, men noe mer også på samme tid. Og jeg husker at jeg leste meg selv inn i Kjersti da jeg leste "Monstermenneske" jeg og, jeg tror det i grunnen skjer automatisk nærmest hvis man er en bibliofil forfatterspire og leser denne boka :) Takk for en fin anmeldelse, nå skal jeg lese bloggen din oftere :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! :) Dette er nok den klart mest personlige omtalen jeg har skrevet, og skulle ønske alle omtalene mine var sånn. Men det har noe med bøkene som omtales å gjøre også. Det er bare bøkene som virkelig tar en man kan skrive sånn om. Glad du leste, glad du la igjen en kommentar.

      Slett