Kjersti Annesdatter Skomsvold - Monstermenneske

Jeg tenker mye på hvordan jeg vil skrive bokomtaler. Det er som om jeg har et valg mellom å leke dagspresse eller å leke Vagant, mellom å se boka som en vare eller som en idé, men noen ganger er boka mest av alt opplevelse, og hvor begynner man da når man skal skrive om den?

Opplevelsen av Monstermenneske startet lenge før jeg faktisk hadde den fysiske boka i hendene. Først var den en tittel på ei liste over bokhøsten 2012. Jeg husker jeg tenkte det var ei sterk liste denne høsten, ei liste med mange bøker jeg hadde lyst til å lese, og av alle sammen var dette den jeg gledet meg mest til. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet at jeg likte debutromanen hennes, men nå to år etterpå husker jeg få detaljer fra den. Ikke nok til å forklare forventningen jeg plutselig møtte andreboka med.

Så var det Østmodum litteraturfestival der Skomsvold var en av de inviterte forfatterne. Dette var før hun selv hadde et fysisk eksemplar av boka, så hun leste opp fra utskrifter av manuset sitt, de første smakebitene av teksten. Og selv om jeg ikke husket detaljene fra boka om Mathea, husket jeg stemmen, og stemmen var den samme også i det hun leste opp på grendehuset i skogbrynet. Så sårt, men samtidig så morsomt at hun måtte ta stadige pauser så salen skulle få le seg ferdige. Det var så fint, og jeg hadde så lyst til å fortelle henne det, fortelle henne at det kanskje var Knausgård som var trekkplasteret den dagen, men at for meg var det hun som var høydepunktet. Men jeg turte ikke, ble bare stående i bakgrunnen og se at andre snakket med henne, så elggryta ble kald på bordet foran henne.

Det tredje møtet var anmeldelsen i K. Jeg pleier ikke lese magasinanmeldelser av bøker jeg vet jeg skal lese før etter jeg har lest boka, men dette ble et unntak. Vidar Kvalshaug skriver at starten var god, men at romanen har så store ambisjoner at det må flyte over. Stramheten, snerten og interessen forsvinner, og plutselig ble jeg helt irrasjonell og leste anmeldelsen som en personlig fornærmelse og avskrev hele mannen som en sur sokk. Det på tross av at det egentlig ikke er en gjennomgående dårlig anmeldelse, Kvalshaug har mye fint å si om boka også, men på dette forventningsstadiet er jeg tydeligvis ikke mottakelig for annet enn skamros.

Og først nå kommer boka, pakket i papir og plassert under et tre.

Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver selvbiografisk, men jeg leser ikke for å finne Kjersti. Jeg leser for å finne Elisabeth, som jeg gjør i alle bøker, og denne gangen kjennes det jeg finner farlig. Plutselig er jeg satt sammen av korthus. Jeg leser den første delen der Kjersti er ME-syk og veldig langt nede mens jeg er alene hjemme, noe som er fryktelig dumt av meg. Andre jeg kjenner er redd for øksemordere og innbruddstyver når de er alene og sover med brødkniven i nattbordsskuffen. Det er ikke jeg. I stedet blir jeg voldsomt hypokonder, blir livredd for å bli akutt syk midt på natta uten å ha noen som kan oppdage det og ringe ambulansen. Jeg leser Kjerstis sykdom på senga og bråvåkner midt på natta i panikk, overbevist om at jeg ikke får puste. Jeg må godsnakke med meg selv for å skjønne at det ikke stemmer. Heldigvis er jeg ikke alene så mange netter, og heldigvis blir tekstens Kjersti friskere, dermed slipper jeg identifisere meg med en som er så syk og kan konsentrere meg om at hun er en skrivende i stedet. Jeg blir aldri lei av å identifisere meg med mennesker som skriver, i hodet mitt vil jeg alltid være forfatter, uavhengig av hva virkeligheten måtte mene om saken. Kjerstis kamp for å skrive en roman og gjennom det bli et menneske blir min kamp. Til slutt er skillet mellom bok og virkelighet nesten visket ut og jeg er hakket unna å tro at det er jeg som har skrevet boka om Mathea. Jeg skriver hakket unna, fordi selvsagt vet jeg at det er Kjersti, jeg har bare lyst til å tro at det er meg.

Jeg ler mindre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg ler ikke en gang av de passasjene jeg lo så jeg brakk på midten av da hun leste dem høyt. Faktisk tror jeg ikke at jeg ler i det hele tatt, selv der jeg synes teksten er morsom. På papiret er det som om alvoret trumfer latteren. I stedet for å le, nøyer jeg meg med å smile. Jeg liker hvordan setningene er skrudd sammen. Litt skakke på en måte.

Det står en elektriker ved siden av meg, og jeg synes jeg må si noe, folk rundt oss kysser, vi er begge alene.
"Elektrikere er kanskje mer opptatt av raketter enn andre yrkesgrupper?" sier jeg. (s. 439)

Skomsvold er mest av alt morsom på sin egen bekostning.
 
Jeg bretter eselører ved sitater jeg liker spesielt godt. Det blir mange av dem etterhvert. Her er et knippe:

Det er egentlig lurt ikke å bli sammen med noen når man har dårlig selvtillitt, for da får man en dårligere kjæreste enn man vil få når selvtillitten blir bedre. (s. 197)

Hun har ikke engang noe til felles med seg selv og burde stille seg helt rolig i en krok, glad for å kunne puste. (s. 321)

Språk er noe svært personlig. Språk er lik kropp. Der hvor de brenner bøker, vil de ende opp med å brenne mennesker.(s. 428)

Det jeg kan lære av Cornelius er ikke å være så unnskyld-meg-aktig. Det han kan lære av meg er å være litt mer unnskyld-meg-aktig. Jeg har aldri før møtt noen som står sånn på kravene som ham. Selv når det ikke er noen krav å stå på, så står han der og troner som en liten Napoleon. (. s481)

Jeg ler kanskje ikke, men to ganger gråter jeg, og det er på helt feil steder i teksten. Jeg gråter ikke der det er trist, eller der jeg skal bli rørt, men av de to punktene der teksten klarest møter mitt eget liv. Første gangen er når hun skriver om lanseringsfesten for debutboka, av setningen:

Mamma setter opp videokameraet, det er på tide å begynne, mimmi og bestefar har sittet klar på første rad i en time. 

Så fort jeg leser den delen av setningen som kommer etter komma, bryter jeg ut i krampegråt. Å komme til punktum var som å skru på en bryter. Jeg blir så overrasket over min egen reaksjon at gråten stopper like brått som den begynte, det varer kanskje bare i femten sekunder, og jeg lurer på hva i all verden var det der? Identifikasjonen er ikke total, jeg vet jeg ikke er Kjersti, at jeg ikke har skrevet en bok jeg er på lanseringsfest for. Jeg vet at jeg har lyst til å være der, i den situasjonen, at jeg har sett det for meg, men setningen jeg akkurat leste fikk meg til å innse at det er for sent. Om jeg noen gang skulle havne i den situasjonen, er farmor den som skulle ha sittet på første rad. Jeg har ikke innsett det før jeg leste dette, at av alle mennesker i livet mitt er hun den jeg ønsker skulle se meg lykkes i å skrive ei bok. Og det vil hun aldri få se.

Den andre gangen jeg gråter, er når Kjersti i teksten er på forlagsfest hos Oktober. Det er kjærlighet ved første blikk da jeg møter Janne Marie Fatland, hun ser nesten ut som meg skriver Kjersti, men det er ikke den setningen jeg gråter av, men litt senere: Janne Marie stryker meg over kinnet da vi skal gå, holder vottehånda mi i vottehånda si. Dette er en helt annen type gråt, mer tårer i øynene fordi jeg tenker at ja, det er riktig, akkurat sånn. Jeg gikk året i Bø sammen med Janne Marie, det er snart åtte år siden jeg så henne sist, men det kjennes som at den setningen er henne på et vis, en kjærlighetserklæring til et fint menneske. Og når Kjersti litt senere i boka snakker om å tørre å slippe noen nær nok til å vrikke på kneskålene sine, smiler jeg og vet at de ordene er lånt av Janne Marie.

Å lese Monstermenneske har på noen måter vært en utmattende reise fordi jeg hele veien har forsøkt å lese meg selv inn i teksten. Og tekstens Kjersti er ofte unnskyld-meg-aktig og spurvete. Hun virker så skjør, noe som gjør meg skjør mens jeg leser. Jeg har tenkt på det samme når jeg har lest andre sykdomshistorier tidligere (Evig Søndag av Linnea Myhre for eksempel), at hvis det som stod i boka var hele sannheten, ville ikke boka eksistert. Skomsvold latterliggjør seg selv, hun viser fram sine svake sider, peker på dem og får meg til å le/smile av dem - og ved å være i stand til å gjøre dette, viser hun egentlig mer styrke enn hun viser svakhet. Jeg smelter inn i teksten fordi jeg identifiserer meg med svakhetene, men jeg overser det faktum at både bokas og virkelighetens Kjersti fremst av alt har en enorm viljestyrke som drivkraft. Hun kjempet seg ut av sykdomen, og hun bestemte seg for å skrive ei bok. Nå har hun ikke skrevet bare én bok, men to. Hun beskriver seg stadig vekk som asosial, men i boka er hun omgitt av venner som bryr seg, venner du ikke får uten å ha gitt noe tilbake selv. Hun skriver om forfattermøter og om å være en del av det litterære miljøet lenge før hun selv faktisk debuterer, noe som vitner om ambisjoner og om å være målbevisst. Bildet hun tegner av seg selv er ikke hele bildet, men hint om puslespillets resterende biter ligger i bokas bipersoner og hvordan de behandler Kjersti.

For øvrig: Etter å ha lest boka, trekker jeg tilbake sur-sokk-tankene om Vidar Kvalshaug også. Jeg er langt på vei enig i det han sier, boka er absolutt best i starten og slutten der Skomsvold skriver om seg selv og ikke om litteraturen, selv om jeg kanskje ikke ville formulert det like sterkt:  

Flere strekk i dette lange midtpartiet virker direkte overflødig. På sitt verste er det en usikker Morgenbladet-lesers utlegning om litteratur, på sitt beste er det en skattekiste på 582 sider for dem som senere vil grave i Kjersti Annesdatter Skomsvolds skrivetanker og verker.

Det har kanskje å gjøre med at jeg er mindre sikker på min litterære pondus enn Kvalshaug at jeg ikke ser en usikker Morgenbladet-leser i Skomsvold. Eller kanskje det er et utslag av snill-pike-syndromet.
Uansett er jeg glad for å ha fått grave i skrivetanker og verker. Jeg anbefaler andre å gjøre det samme.