Ola Wikander - Orden och evigheten

Det er to standardspørsmål som stadig dukker opp når aviser lager lettskrevne spørsmål-og-svar portretter av personer i nyhetsbildet, gjerne plassert på siste side eller i et helgebilag:
- Hva ville du tatt med deg til en øde øy?
- Hvem utenfor familien ville du spist en god middag med?

Om du kombinerer de to spørsmålene og i stedet spør hvem utenfor familien jeg ville hatt med meg til en øde øy, tror jeg svaret må bli Ola Wikander. Jeg hadde i hvert fall ikke kjedet meg! (Det er fullt mulig han hadde gjort det, men det er det ingen som ber deg ta hensyn til i slike spørsmål...) Jeg mener, fyren er noen måneder yngre enn meg, men alt han har rukket å tilegne seg av kunnskap på omtrent samme tid på denne kloden, er nok til å gi hvem som helst mindreverdighetskomplekser. Men hadde vi vært på en øde øy, skulle jeg overkommet kompleksene og i stedet bedt ham lære meg alt han kan, og deretter håpet at redningen lot vente på seg lenge nok til jeg i det minste behersket halvparten av språkene han kan og jeg kunne sitere Gilgamesh på originalspråket i det jeg sprellende ble lempet opp i livbåten og tvangsflyttet tilbake til sivilisasjonen.

Jeg har tidligere lest Wikander i to norske oversettelser (her og her), men akkurat denne boka har jeg ikke funnet på norsk. Det var dermed et enkelt valg da min svenske svigerfamilie spurte om hvilke bøker jeg ønsket meg til jul - det måtte bli Orden och evigheten. Jeg oppdaget ganske raskt min manglende research. Jeg hadde kun sett at det var Wikander som har skrevet den, det holdt for meg, og jeg forventet meg mer av det samme, men denne boka er annerledes enn de to foregående jeg har lest. Dette er nemlig en essaysamling, så i stedet for å konsentrere seg om ett bestemt emne, som i de to andre, er dette en samling kortere tekster som hopper litt rundt innen temaene språk, religion og humanisme.

Om det høres tungt ut, er det min skyld. Wikander er nemlig god på å mikse høyt med lavt og siterer like gjerne Star Wars som flere tusen år gamle tekster. Han demonstrerer store kunnskaper i antikkens språk og formidler med stort engasjement - det er umulig ikke å bli revet med i gleden over semittiske verbrøtter eller latinsk kasusbøying. Seriøst! Han argumenterer for verdien av undervisning i humanistiske fag på universitetet, for hvorfor fantastikken er en viktig sjanger og i neste tekst viser han hva et vesen i bøkene om Mummitrollet har til felles med landet Spania. Det er deilig nerdete og treffer meg i mer enn ett interessefelt.

Om det ikke har skint klart nok gjennom allerede: Jeg har storkost meg med denne, som fikk æren av å bli siste bok ut i 2012. Og som en personlig liten triumf, registrerer jeg at jeg enkelte steder i teksten nå plutselig kan mer enn det som står der. De to foregående Wikander-bøkene jeg har lest var en stor inspirasjonskilde da valget ble tatt om å starte på bachelorgraden i lingvistikk som jeg påbegynte i høst. Derfor er det artig å se både at jeg faktisk har lært noe i løpet av året, og at Wikanders tekster fremdeles engasjerer der jeg faktisk kan det han skriver om. (Som strengt tatt ikke er veldig mange steder, men jeg kan jo late som.)

Jeg kan love med 99% sikkerhet at jeg kommer til å komme tilbake til denne boka i løpet av året med sitater som skal understreke poenger i noen temainnlegg jeg har planer om å skrive.