Haruki Murakami - Kafka på stranden

Jeg begynner dette innlegget med en innrømmelse:
Først bestemte jeg meg for at jeg skulle lese alle bøkene i Lines lesesirkel i 2013. Umiddelbart etterpå begynte jeg å grue meg til å lese denne boka. Ikke det beste utgangspunktet for en bokomtale, men nå spiller jeg i hvert fall med åpne kort.

Hvorfor denne aversjonen mot Murakami?
På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at Murakami var noe jeg måtte lese om jeg skulle ha noen som helst troverdighet som leser. Dette tidspunktet ligger forut for min tid som bokblogger, og dermed også forut for tiden jeg leste bokblogger. Jeg er derfor litt usikker på hvor ideen kom fra, men jeg vet at resultatet var at fire Murakamibøker fant veien til mine bokhyller og ble stående der.

Så, i 2009, bestemte jeg meg at tiden var inne, og leste Trekkoppfuglen, som jeg på det tidspunktet hadde lest glødende omtaler av hos mange bokbloggere. Og, i mangel av et bedre uttrykk: Min hovedreaksjon var what the fuck? Ikke på grunn av bokas skrudde univers, men fordi det for meg var komplett uforståelig hva "alle andre" så i denne boka. Så jeg avskrev Murakami som oppskrytt, og tenkte at resten av bøkene hans fikk stå i fred for meg.

Helt til jeg bestemte meg for å være med på denne lesesirkelen og lese Kafka på stranden.
Jeg forsøkte virkelig å jobbe for å møte boka på sine egne betingelser, prøvde å være postitiv da jeg begynte, men det virket ikke. Mest av alt fordi jeg har akkurat de samme problemene med denne boka som jeg hadde med Trekkoppfuglen. Jeg velger å tro at om jeg hadde lest dem i motsatt rekkefølge, ville reaksjonen uansett vært den samme.

Og på ett nivå har jeg lyst til å skrive herreguuuuuuud, det er så teeeeeeeeeeit, og avslutte omtalen av boka der.

Men akkurat dét kjennes respektløst. Ikke overfor Murakami, han føler jeg ikke trang til å ha respekt for, mest fordi jeg føler at han har null respekt for meg som leser (mer om det etterhvert).
Derimot kjennes det respektløst overfor alle de menneskene som faktisk liker bøkene hans. Jeg er litt usikker på hvorfor, men det kjennes som om jeg skylder alle dem en forklaring på hvorfor jeg synes det er teit. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i konfrontasjoner? Kanskje fordi jeg vil omvende dem?
Uansett kjennes det litt som å ta på seg stiletthæler for så å ta sikte på noens bare tær. Here it goes.

Jeg har tre hovedproblemer med Kafka på stranden, og naturlig nok henger disse tre punktene tett sammen:

1) Jeg greier ikke ta den seriøst
Det forundrer meg litt at jeg har såpass store problemer med å svelge unna de overnaturlige delene av historien. Jeg mener, jeg elsker fantasy og har null problem med å godta skoleungdom som farter rundt på sopelime, kvinner som kommer uskadet ut av bål med ferdigklekkede drageegg eller en kongefamilie som kan skifte farge og lengde på håret etter eget forgodtbefinnende. Men sleng inn en snakkende katt eller to, og jeg setter teksten i halsen. Hvorfor er det sånn?

Jeg tror det har med sjangerens kontrakt med leseren å gjøre. Enhver fantasybok har en uskreven avtale i bunnen som sier "okei, se for deg at...", og så tar man det derfra. Så lenge det som presenteres følger en intern logikk, er jeg med.

Men her er det annerledes. For det første føler jeg aldri at Murakami ber meg se for meg noe som helst. I stedet ber han meg godta snakkende katter og et regn av fisk som noe som faktisk kunne skjedd i den virkelige verden, og dét er ei pille jeg nekter å svelge.

For det andre er det ingen intern logikk i det som skjer. Jeg sitter med følelsen av at forfatteren har tenkt: Snakkende katter er kult, det må jeg ha med. Og et regn av fisk. Og et gjenferd av ei dame som ikke er død, og hva med en mystisk hendelse fra krigens dager, men aldri har tenkt over hva alt dette betyr, hvilken sammenheng elementene har med hverandre eller hvilken effekt de har på fortellingen. Som leser føler jeg meg lurt. Og undervurdert.

2) Jeg kjeder meg
Dette har flere årsaker. For det første fordi alt druknes i en smørje av uvesentlige detaljer av hvordan folk ser ut, hva de har på seg og hva de spiser til middag. Det er side opp og side ned med slike beskrivelser, og jeg venter på at noen av alle disse detaljene skal ha den minste innvirkning på handlingen, eller i det minste kjennes vesentlig på en eller annen måte, men det skjer aldri.

For det andre er det karakterene. Boka har to protagonister: 15-åringen Kafka Tamura og den tilbakestående Satoru Nakata. I tillegg opplever jeg lastebilsjåføren Hoshino som en tredje karakter som skal drive handlingen framover. Problemet er at jeg oppfatter alle tre som totalt tiltaksløse individer som flyttes rundt som brikker i et spill av krefter utenom seg selv. (En sannhet med modifikasjoner siden Kafka-brikken ofte flyttes av gutten som kalles Kråka, som strengt tatt er Kafkas alter-ego.) Ingen av de tre har et mål de bevisst styrer mot, de flyter litt rundt og menneskene de treffer tar de viktigste avgjørelsene for dem. Når karakterene selv ikke bryr seg om hvordan det går med dem, hvorfor skal jeg bry meg? Jeg kunne gått med på dette om jeg i slutten fikk en forklaring på hva som var poenget, hva som egentlig skjedde, hva disse navnløse kreftene utenfra egentlig ville, at i det minste noen hadde et mål, men det skjer ikke. Noe som leder meg til neste punkt på lista: 

3) Jeg skjønner ikke hva boka vil meg
Det er mulig det er meg som er dum, men det er en konklusjon jeg av forfengelige grunner ikke vil trekke. Men altså, jeg går alltid ut fra at en forfatter vil si meg noe med ei bok. Det trenger ikke være noe dypt og eksistensielt, det kan være så enkelt som hei, jeg har en kul historie til deg, hør her. Og så hører jeg etter med øynene.

Med Kafka på stranden føler jeg at Murakami sier hei, kom hit, jeg har noe viktig å fortelle deg om hvordan verden henger sammen. Og jeg kommer (om enn noe motvillig),  jeg leser og jeg oppdager at jeg er blitt løyet for! Murakami har ingen hemmelig innsikt, og enda verre: han har ikke engang bygget opp en teori om hvordan verden henger sammen som han vil vise meg. I stedet har han presentert meg for en tekst jeg mest av alt oppfatter som tomprat: Ta en dæsj realisme og en dæsj overnaturlige hendelser, tilsett litt mystikk og spørsmål uten svar, rør godt og server totalt druknet i en saus av ubetydelige detaljer. Voila, en bestselger!

Håpet er tilsynelatende at den følelsen av forvirring man sitter igjen med på slutten av boka skal narre leseren til å tro at det man har lest er dyp innsikt, for dyp til at man helt kan få fatt i det.
Men sannheten er at boka ikke formidler innsikt. I stedet lister den opp en masse elementer, situasjoner, og beskrivelser og overlater helt og holdent til leseren å skape sammenheng og finne meningen bak. Noe som kunne vært kult om jeg hadde den minste tro på at forfatteren selv hadde en idé om sammenhengen, men her spriker alt i så mange retninger at jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Som leser føler jeg meg ført bak lyset fordi teksten i starten lovet noe den ikke kunne holde. Og jeg tenker at dette er et eksempel på keiserens nye klær.


Du finner flere omtaler av denne boka her.






For øvrig:
Jeg har nå en pen bunke på fire bøker som er klar for omplassering. Gi meg et hint om nettopp din bokhylle ville vært et mer passende sted for denne gjengen.