søndag 27. januar 2013

Haruki Murakami - Kafka på stranden

Jeg begynner dette innlegget med en innrømmelse:
Først bestemte jeg meg for at jeg skulle lese alle bøkene i Lines lesesirkel i 2013. Umiddelbart etterpå begynte jeg å grue meg til å lese denne boka. Ikke det beste utgangspunktet for en bokomtale, men nå spiller jeg i hvert fall med åpne kort.

Hvorfor denne aversjonen mot Murakami?
På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at Murakami var noe jeg måtte lese om jeg skulle ha noen som helst troverdighet som leser. Dette tidspunktet ligger forut for min tid som bokblogger, og dermed også forut for tiden jeg leste bokblogger. Jeg er derfor litt usikker på hvor ideen kom fra, men jeg vet at resultatet var at fire Murakamibøker fant veien til mine bokhyller og ble stående der.

Så, i 2009, bestemte jeg meg at tiden var inne, og leste Trekkoppfuglen, som jeg på det tidspunktet hadde lest glødende omtaler av hos mange bokbloggere. Og, i mangel av et bedre uttrykk: Min hovedreaksjon var what the fuck? Ikke på grunn av bokas skrudde univers, men fordi det for meg var komplett uforståelig hva "alle andre" så i denne boka. Så jeg avskrev Murakami som oppskrytt, og tenkte at resten av bøkene hans fikk stå i fred for meg.

Helt til jeg bestemte meg for å være med på denne lesesirkelen og lese Kafka på stranden.
Jeg forsøkte virkelig å jobbe for å møte boka på sine egne betingelser, prøvde å være postitiv da jeg begynte, men det virket ikke. Mest av alt fordi jeg har akkurat de samme problemene med denne boka som jeg hadde med Trekkoppfuglen. Jeg velger å tro at om jeg hadde lest dem i motsatt rekkefølge, ville reaksjonen uansett vært den samme.

Og på ett nivå har jeg lyst til å skrive herreguuuuuuud, det er så teeeeeeeeeeit, og avslutte omtalen av boka der.

Men akkurat dét kjennes respektløst. Ikke overfor Murakami, han føler jeg ikke trang til å ha respekt for, mest fordi jeg føler at han har null respekt for meg som leser (mer om det etterhvert).
Derimot kjennes det respektløst overfor alle de menneskene som faktisk liker bøkene hans. Jeg er litt usikker på hvorfor, men det kjennes som om jeg skylder alle dem en forklaring på hvorfor jeg synes det er teit. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i konfrontasjoner? Kanskje fordi jeg vil omvende dem?
Uansett kjennes det litt som å ta på seg stiletthæler for så å ta sikte på noens bare tær. Here it goes.

Jeg har tre hovedproblemer med Kafka på stranden, og naturlig nok henger disse tre punktene tett sammen:

1) Jeg greier ikke ta den seriøst
Det forundrer meg litt at jeg har såpass store problemer med å svelge unna de overnaturlige delene av historien. Jeg mener, jeg elsker fantasy og har null problem med å godta skoleungdom som farter rundt på sopelime, kvinner som kommer uskadet ut av bål med ferdigklekkede drageegg eller en kongefamilie som kan skifte farge og lengde på håret etter eget forgodtbefinnende. Men sleng inn en snakkende katt eller to, og jeg setter teksten i halsen. Hvorfor er det sånn?

Jeg tror det har med sjangerens kontrakt med leseren å gjøre. Enhver fantasybok har en uskreven avtale i bunnen som sier "okei, se for deg at...", og så tar man det derfra. Så lenge det som presenteres følger en intern logikk, er jeg med.

Men her er det annerledes. For det første føler jeg aldri at Murakami ber meg se for meg noe som helst. I stedet ber han meg godta snakkende katter og et regn av fisk som noe som faktisk kunne skjedd i den virkelige verden, og dét er ei pille jeg nekter å svelge.
For det andre er det ingen intern logikk i det som skjer. Jeg sitter med følelsen av at forfatteren har tenkt: Snakkende katter er kult, det må jeg ha med. Og et regn av fisk. Og et gjenferd av ei dame som ikke er død, og hva med en mystisk hendelse fra krigens dager, men aldri har tenkt over hva alt dette betyr, hvilken sammenheng elementene har med hverandre eller hvilken effekt de har på fortellingen. Som leser føler jeg meg lurt. Og undervurdert.

2) Jeg kjeder meg
Dette har flere årsaker. For det første fordi alt druknes i en smørje av uvesentlige detaljer av hvordan folk ser ut, hva de har på seg og hva de spiser til middag. Det er side opp og side ned med slike beskrivelser, og jeg venter på at noen av alle disse detaljene skal ha den minste innvirkning på handlingen, eller i det minste kjennes vesentlig på en eller annen måte, men det skjer aldri.

For det andre er det karakterene. Boka har to protagonister: 15-åringen Kafka Tamura og den tilbakestående Satoru Nakata. I tillegg opplever jeg lastebilsjåføren Hoshino som en tredje karakter som skal drive handlingen framover. Problemet er at jeg oppfatter alle tre som totalt tiltaksløse individer som flyttes rundt som brikker i et spill av krefter utenom seg selv. (En sannhet med modifikasjoner siden Kafka-brikken ofte flyttes av gutten som kalles Kråka, som strengt tatt er Kafkas alter-ego.) Ingen av de tre har et mål de bevisst styrer mot, de flyter litt rundt og menneskene de treffer tar de viktigste avgjørelsene for dem. Når karakterene selv ikke bryr seg om hvordan det går med dem, hvorfor skal jeg bry meg? Jeg kunne gått med på dette om jeg i slutten fikk en forklaring på hva som var poenget, hva som egentlig skjedde, hva disse navnløse kreftene utenfra egentlig ville, at i det minste noen hadde et mål, men det skjer ikke. Noe som leder meg til neste punkt på lista: 

3) Jeg skjønner ikke hva boka vil meg
Det er mulig det er meg som er dum, men det er en konklusjon jeg av forfengelige grunner ikke vil trekke. Men altså, jeg går alltid ut fra at en forfatter vil si meg noe med ei bok. Det trenger ikke være noe dypt og eksistensielt, det kan være så enkelt som hei, jeg har en kul historie til deg, hør her. Og så hører jeg etter med øynene.

Med Kafka på stranden føler jeg at Murakami sier hei, kom hit, jeg har noe viktig å fortelle deg om hvordan verden henger sammen. Og jeg kommer (om enn noe motvillig),  jeg leser og jeg oppdager at jeg er blitt løyet for! Murakami har ingen hemmelig innsikt, og enda verre: han har ikke engang bygget opp en teori om hvordan verden henger sammen som han vil vise meg. I stedet har han presentert meg for en tekst jeg mest av alt oppfatter som tomprat: Ta en dæsj realisme og en dæsj overnaturlige hendelser, tilsett litt mystikk og spørsmål uten svar, rør godt og server totalt druknet i en saus av ubetydelige detaljer. Voila, en bestselger!

Håpet er tilsynelatende at den følelsen av forvirring man sitter igjen med på slutten av boka skal narre leseren til å tro at det man har lest er dyp innsikt, for dyp til at man helt kan få fatt i det.
Men sannheten er at boka ikke formidler innsikt. I stedet lister den opp en masse elementer, situasjoner, og beskrivelser og overlater helt og holdent til leseren å skape sammenheng og finne meningen bak. Noe som kunne vært kult om jeg hadde den minste tro på at forfatteren selv hadde en idé om sammenhengen, men her spriker alt i så mange retninger at jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Som leser føler jeg meg ført bak lyset fordi teksten i starten lovet noe den ikke kunne holde. Og jeg tenker at dette er et eksempel på keiserens nye klær.


Du finner flere omtaler av denne boka her.






For øvrig:
Jeg har nå en pen bunke på fire bøker som er klar for omplassering. Gi meg et hint om nettopp din bokhylle ville vært et mer passende sted for denne gjengen.



26 kommentarer:

  1. Dette er bokblogging som jeg liker det: Personlig, morsomt og med et eget språk. Min teori er at bloggeren er viktigere enn selve boken i en bokblogg og det skal bloggeren (bokleseren) jo være.

    Murakami? Helt enig, eneste boka jeg har plass til av ham er After Dark, og det er fordi den er så tynn at den knapt tar opp plass.

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, et kjempekompliment på formiddagen. Dette blir en god dag!
      Jeg deler din teori, det er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Derfor er det ekstra morsomt at du valgte å kommentere akkurat det. Ha en strålende søndag!

      Slett
  2. Herlig "rett fra levra" omtale! Samme Murakami-følelsen hadde jeg av boka "Elskede Sputnig", og var mer enn skeeeptisk da vi skulle lese Kafka i lesesirkelen. Men i motsetning til deg så elsket jeg denne boka, til tross for holdningen min i utgangspunktet. Det er vanskelig å si hvorfor, for boka hadde en usigelig mengde med irritasjonsmomenter. MEN, likevel så klarte jeg ikke la være å elske boka etterhvert. Med alle dens underfundigheter, løse tråder som aldri ble samlet, plagsom "dialektskriving" (Hoshino) og egentlig manglende slutt. Hva fortalte boka meg? Altfor mye på en gang. Men jeg fant en slags sær logikk i galskapen, utrolig nok. Jeg forstår likevel veldig godt hvorfor du ikke likte boka. Jeg tror dette er en enten/eller bok. Enten så elsker du det absurde sammensuriet, eller så tror jeg man misliker boka sterkt. Bøker som klarer å bringe fram sterke reaksjoner syns jeg er en berikelse. Uansett om man liker dem eller ei. Man kan ihvertfall ikke gå upåvirket fra ei Murakami-bok har jeg lært :-) Fortsett dine rett-fra-levra omtaler. De er en fornøyelse å lese !!! En god søndag til deg :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er fint å overvinne sine egne holdninger underveis og ende opp med en positiv overraskelse. For meg ble det jo annerledes, men jeg tenker at det ikke er så rart. Trekkoppfuglen og Kafka på stranden har mye felles, så det er ikke så rart at når jeg først misliker den ene, misliker jeg begge.

      Og ja, tror helt klart det er en enten/eller bok. Har gledet meg til å lese begeistrede omtaler i dag for å se hva jeg har gått glipp av.
      En god søndag til deg og!

      Slett
  3. Flott innlegg, sunt med motforestillimger i forhold til et forfatterskap som har blitt nærmest geniforklart i senere tid. Selv er jeg ikke enten/eller mht M, men både/og, dvs at noe jeg har lest av han syntes jeg var direkte dårlig (Sauejakten), noe var midt på treet (norwegian Wood), noe var ganske godt (Kafka) og en var virkelig god (Trekkoppfuglen). Og når jeg leser det du har skrevet,lurer jeg på hvorfor jeg faktisk har likt noe av Murakami, for jeg liker jo ikke noe som helst som minner om fantasy! Jeg tror det kan ha å gjøre med hva en er mottakelig for i lesesituasjonen, disse M-bøkene har jeg lest over et langt tidsspenn med høyst ulike ståsteder i livet, kombinert med i hvilken grad det spesielle universet klarer å fange meg eller ikke. I blant tenker jeg at M er en mester mht å beskkrive hvor lite logisk, målrettet og fornuftig verden faktisk er; det går over stokk og stein i bøkene hans som i verden forøvrig! Eller som John Lennon sa det:'Life is what's happening to you while you are busy making other plans'

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du er inne på noe der. Jeg har en forventning når jeg leser bøker om at ting skal "gå opp", men sånn er det jo ikke i det virkelige livet. Og det burde være greit at det ikke alltid gjør det i bøker heller. Men, altså... Jeg greide ikke det her.
      For øvrig synes jeg det er interessant at jeg som elsker det fantastiske, ikke godtar de overnaturlige elementene hos Murakami, mens det for deg er motsatt. Kjenner at det er en tanke jeg kommer til å tygge litt på utover dagen.

      Slett
  4. En flott omtale! Så ærlig og fin!
    Jeg elsker Murakami, men har likevel ikke problem med å se noen av de tingene du henger deg opp i! For eksempel slet jeg litt med gjenferd av en dame som ikke er død - delen.
    Jeg tenkte egentlig at det var fantasy delen av meg som elsket boken, men du har rett i at det ikke er det. Det var noe helt annet, uten at jeg helt klarer sette ord på det. (Forresten talende for min oppfattelse av boken - jeg får ikke til å sette ord på det jeg føler)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er noe med det, ved sterke opplevelser, den ene eller andre veien, forsvinner ordene.

      Slett
  5. Jeg kjenner at jeg er helt enig med alt du skriver, og allikevel er jeg uenig om må si jeg likte boken ... tror jeg. Med andre ord, jeg er totalt forvirret! :P

    SvarSlett
    Svar
    1. *og må si jeg... skulle det stå ;)

      Slett
    2. Hehe, tror forvirring er den vanlige reaksjonen på Murakami...

      Slett
  6. Jeg er helt enig. Jeg sliter med Murakami og har ofte brukt ord som oppskrytt, prensiøs, og korthus om bøkene hans - correction, de bøkene av han som jeg har lest. De teller nå 5, inkludert løpeboka, som forøvrig er den jeg har likt best. Mer biografi og jogging enn forfatterskap og man aner et glimt av den tilknappende mannen, fanatisme og jernvilje.

    Nå er jeg ikke ikke sikker på om jeg er ambivalent av de samme grunnene som deg, bortsett kanskje fra det punktet der han tror vi er idioter -)
    , men vi ender opp på samme konklusjonen og det er godt, for jeg begynte å tro at jeg var alene i surekoret.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er mest imponert over at du faktisk har lest fem bøker av mannen. Jeg kjenner at jeg har fått mer enn min dose etter to.

      Korthus var for øvrig et ord jeg tenkte på å bruke i denne omtalen også, men kom på at jeg brukte det i forrige bokomtale og tenkte det var et ord med rasjoneringspålegg. Burde kalt boka en sufflé: pirk litt for hardt borti den med fingeren og se hva som skjer...

      Slett
  7. Herlig omtale, Elisabeth! Jeg likte boka veldig godt, men jeg kan se hvor innvendingene dine kommer fra. Jeg tror kanskje jeg har sett for mye Lynch - jeg bare åpner meg opp for merkelige og uforståelige ting ;-) Dette ble altså en ny favorittbok for meg, og jeg har allerede kjøpt 1Q84.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint for deg at du fikk en god leseopplevelse. Selv må jeg innrømme litt Lynch eller Murakami stemning av å lese ditt innlegg. Føles inmari mystisk hvordan akkurat de samme tingene kan se helt annerledes ut for et annet menneske ;)

      Slett
  8. Å jeg kjente at jeg ble litt letta når jeg leste anmeldelsen din.. Jeg har hørt så mye bra om denne boka og gledet meg stort til å lese den. Fikk et utrolig kjedelig virus på øynene før jul og kunne ikke lese på 3 uker, bare høre lydbok, og ble hoppende glad da jeg så denne var ledig på biblioteket.. og for en skuffelse! Herregud jeg må nesten le når jeg tenker på det nå.. noen av uttrykka til han Hoshino..."du Goffa"... Nei huff. Du har satt ord på hva jeg tenkte når jeg var ferdig med lydboka, men jeg vil i tillegg si at irritasjon var en følelse som stadig dukket opp. Og et håp om at "nå må den vel snart gi mening" eller "nå må den vel snart vende om og bli bra" eller "nå må den vel snart begynne på ordentlig". Kjedelig å bruke så lang tid (lydbok går jo fryktelig tregt...) på en så "hypa" bok, men glad for å se at andre leser litt sånn som meg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Yes, det er flere av oss! :)
      Jeg synes den var en tålmidighetsprøve når jeg leste selv. Kan bare tenke meg hvordan den var som lydbok....

      Slett
  9. Dette var forfriskende og interessant lesning! Jeg er enig med Torbjørn, det er bare sunt å ha motforestillinger mot genierklærte forfattere.

    Jeg er heller ikke positivt innstilt til boken, men av helt andre grunner enn deg. Jeg synes f.eks. at bokens univers henger helt på greip. Og bare sånn at du får enda mer å fundere på: Jeg liker ikke fantasy. Go figure.

    Men altså, i innlegget mitt skriver jeg bl.a. om hvilken logikk det er jeg finner i bokens univers, og jeg tviler sterkt på at Murakami bare har slengt inn rare elementer uten baktanker. Jeg har i alle fall ikke hatt vanskeligheter med å se sammenhenger, selv om de ikke kan forklares ut fra virkelighetens verden. Noe som for min del forklarer ditt punkt to, hva alle detaljene gjør der og at det er skjebnebegrepet fra de greske tragediene som styrer karakterene. Men kjede meg, det gjør jeg også, for det er ingenting som engasjerer meg her.

    Uansett er jeg helt med på ditt punkt tre, for jeg klarer ikke å skjønne hvorfor denne boken føltes viktig å skrive for Murakami. Jeg skjønner overhodet ikke hva jeg skal kunne få ut av boken, annet enn at jeg for en gangs skyld kunne skrive et innlegg om dekonstruksjon. Noen dypere innsikt finner jeg ikke, og med mindre noen kan forklare meg nøyaktig hvilken innsikt det er boken legger opp til, tviler jeg på at den er der. Null dybde, bare litterært fiksfakseri.

    SvarSlett
    Svar
    1. Etter at du har forklart meg hvordan alt henger sammen i ditt innlegg, henger universet på greip for meg også. Uten at det får meg til å like boka bedre.

      Det hjalp imidlertid godt på irritasjonen som har ligget og murret i meg siden jeg leste den ferdig. Nå trenger jeg nemlig ikke lenger se for meg Murakami som en sadistisk tulling som bare hiver inn en masse tilfeldige ingredienser for å se hvor forvirret han kan greie å gjøre sine stakkars lesere. Nå kan jeg se han for meg som en overintellektuell flinkis i stedet, og det kjennes bedre. Liker konklusjonen din: Null dybde, bare litterært fiksfakseri - det var noe sånt jeg kom fram til og, bare uten å skjønne det litterære fiksfakseriet.

      For øvrig: Jeg må ha blitt avstumpet av å lese for mye fantasybøker. Makabre kattemord er tydeligvis ikke nok til å frastøte meg. Jeg reagerte mer med facepalm enn avsky da jeg leste om et kjøleskap fullt av kattehoder. Neste punkt på leselista: Gule sider under p for psykolog.....?

      Slett
  10. For en flott omtale. Det er så bra at du deler alle de gode tankene dine så grundig - og jeg tror mange lesere vil kjenne seg igjen i det du skriver. Det er så bra at noen sier "hvor er den gode historien?" .
    I motsetning til deg, tok jeg denne boken seriøst ganske lenge. Jeg ble ganske fascinert og dradd inn, og det er virkelig noe med Murakami og alle de herlige setningene... Men jeg opplevde det som en ganske negativ opplevelse å pirke i overflaten, fordi jeg fant ingenting interessant under. Jeg endte bare opp med å bli irritert og føle meg litt snytt!!!
    Deler av boken opplevde jeg også som kjedelig, uten tvil. Boken er ganske ujevn? Og ditt siste punkt er jeg 100% enig med deg : hva i all verden er poenget med å skrive dette? Konklusjon: alt som glitrer er ikke gull.

    SvarSlett
    Svar
    1. Snytt er et stikkord for meg også. Men syntes det var spennende å lese omtalen din, fordi du så så mye annet som jeg ikke så.

      Slett
  11. Takk for at du delte dine meningen om romanen! Valget av Kafka på stranden var nok en genistrek når det kommer til lesesirkel-bok, for her er meningene jammen delte! Det gir et godt utgangspunkt for diskusjon og refleksjon, og kanskje nettopp denne diskusjonen, selv om boka ikke falt i smak, likevel sier noen om bokas kvaliteter? Herlig! Jeg likte boka kjempegodt, og er begeistret for forfatterens 1Q84 som jeg leser for øyeblikket. Det jeg likte så godt ved omtalen din er at den er personlig og at du gir en god begrunnelse for hvorfor boka ikke var noe for deg. Selv om jeg ikke er enig betyr det ikke at du har feil og jeg rett (eller omvendt). En leseopplevelse er og blir personlig, og det er nettopp det som er så fint med litteratur! Takk for velfundert omtale! Og ja, jeg adopterer gjerne Trekkoppfuglen dersom du ikke orker å ha den i hus :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg er enig i at det var en god lesesirkelbok nettopp fordi folk har hatt så mye forskjellig å si om den. Har vært spennende å lese så mange ulike omtaler, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i de aller fleste av dem.

      Og send meg adressen din på mail elisabeth_bakken[at]hotmail.com så skal du se at det ikke dukker opp en trekkoppfugl i postkassa om ikke så lenge.

      Slett
    2. Tusen takk, det er jo helt strålende! Jeg sender deg adressen min til deg på e-post :) Ha en fortsatt fin lese-uke!

      Slett
  12. Ja, det er fascinerende hvor forskjellig man kan oppfatte en tekst! Jeg likte jo boken veldig godt. Selv har Murakami sagt at han skriver for å oppdage noe nytt selv, og ikke for å formidle et bestemt budskap til leseren. Det interessante er at han skriver det som ramler ham inn mens han holder på. Alle de mystiske og gåtefulle hendelsene uten løsning er noe han mener vil være forskjellig for den enkelte leser. Med dette i tankene leste jeg uten å forvente å få en fiks ferdig løsning, og uten å forvente at boken skulle gi meg noe. Men så gjorde den det likevel :)

    SvarSlett
  13. Så du har problemer med å tro på regn av fisk, sier du:

    http://wtamu.edu/~cbaird/sq/mobile/2013/04/30/can-it-rain-fish/
    https://www.youtube.com/watch?v=MKWfNSFXzqw

    SvarSlett