N.K. Jemisin - The Inheritance Trilogy

Forrige uke hadde jeg ferie, og jeg hadde bare én plan: Å gjøre minst mulig og bare akkurat det jeg hadde lyst til. Noe som, lite overraskende, betydde mye lesing.

Derfor startet jeg ferien med en tur på Outland der jeg kjøpte hele The Inheritance Trilogy. Selvsagt har jeg nok av bøker jeg kunne lest i hyllene fra før, men etter å ha blitt overbevist av de to Dreamblood bøkene av samme forfatter nylig, var det dette jeg hadde lyst til å lese i ferien. Som sagt, så gjort. Ei uke med fri ga god til til å lese hele serien i et jafs, dermed blir det en form for samleomtale av hele serien.

The Hundred Thousand Kingdoms var N.K. Jemisins debutbok, og ble nominert til flere priser. Jeg har med andre ord lest de to seriene hennes i omvendt rekkefølge av det de er skrevet i, uten at det har noe å si. Dette er to helt forskjellige universer, og ingen overlapping annet enn kanskje i deler av tematikken. De er i det hele tatt overraskende forskjellige, og jeg er faktisk usikker på om jeg ville gått videre til Dreamblood-bøkene om jeg hadde lest The Inheritance Trilogy først.

Eller, det hadde jeg sikkert. Egentlig tror jeg grunnen til at jeg ble litt skuffet over denne trilogien er nettopp at jeg har lest de andre bøkene først og forventet meg mer av det samme. Men denne trilogien er altså noe helt annet, og begeistringen fra forrige gang uteblir. Det betyr ikke at jeg synes denne serien var dårlig, da hadde jeg ikke fullført tre relativt tjukke bøker på under ei uke, men i motsetning til i Dreamblood-bøkene, var det her ingenting som grep skikkelig tak i meg og hevet bøkene til mer enn en helt ordinær leseopplevelse.

Denne gangen er det også forholdsvis lett å peke på hva det er jeg ikke liker med bøkene, og det er lett å hoppe til konklusjonen at problemene skyldes at dette er bokdebuten. Det meste kan nemlig oppsummeres med at jeg synes Jemisin prøver å gjøre for mye på en gang, og jeg tenker at det er en typisk ting å gjøre før du er blitt trygg på deg selv som forfatter. Dreamblood-bøkene er langt mer jordnære og dempet, og i mine øyne fungerer det mye bedre. Men det skal litt selvtillitt til, tror jeg, å innse hva som er nok og vite når du skal holde igjen.

For i debuten går Jemisin ut i 280, og fortsetter derfra. Vi befunner oss i en verden av mennesker, guder og halvguder, og fortellingen er både veldig stor og tidvis ganske abstrakt. Allerede der faller jeg litt av lasset. I tillegg til det blir jeg møtt av en litt eksperimentell fortellerstil, med mange muntlige innskudd av typen "men før jeg forteller dette, må jeg fortelle noe annet", noe jeg heller aldri har vært særlig begeistret for i skriftlige tekster. Så fort ordene er på papiret, slutter jeg å tro på at det er en muntlig fortelling, og når forfatteren later som noe annet, synes jeg mest av alt at det er irriterende.

Dessuten er alle tre bøkene skrevet i førsteperson, med én person som historieforteller i hver bok. Av en eller annen grunn blir jeg ikke helt fortrolig med dette, kanskje fordi  jeg ikke er vant med den inngangen i fantasy. Det er store ting som skjer og mange steder, og valget å legge hele fortellingen i boka på én person, begrenser naturlig nok hva man kan fortelle. Nå er det ikke sånn at bøkene slutter med massevis av løse tråder, alt nøstes opp og avrundes på naturlig vis, så egentlig burde ikke det ha noe å si.

Okei, ingen av disse tingene er noe som er galt med boka, det er bare ting jeg personlig ikke liker og som derfor ødelegger leseopplevelsen for meg. Men det er ting jeg liker med bøkene også. For eksempel synes jeg det er kult at personen som har synsvinkelen i bok to er blind, det har naturlig nok store konsekvenser for hvordan historien kan fortelles siden alt foregår i førsteperson. Sieh, trickster-guden som har synsvinkelen i den tredje boka, er også en artig figur, og jeg liker nok denne boka som han forteller fram best.

En annen ting med Jemisin er at hun er særdeles opptatt av etnisitet, kjønn og til en viss grad seksuell legning. Det er absolutt noe jeg kan sympatisere med, men jeg synes hun lykkes i vekslende grad. I Dreamblood-bøkene synes jeg hun har fått det til fordi jeg ikke på noe tidspunkt stopper opp ved noe og tenker her har forfatteren en agenda (selv om hun har det). I The Inheritance trilogien synes jeg innimellom det blir litt påtatt, og da drar det meg ut av teksten. Som når den ene karakteren begrunner valget av shampo ut fra hårtype, eller insisteringen på at kaosguden Nahadoth kan være både mann og kvinne. Jeg har ingen problem med noen av de tingene for seg, men når det gjentas mange nok ganger tar det for stor plass i forhold til selve handlingen og virker forstyrrende, i hvert fall for meg.

Det slo meg plutselig at jeg nå har skrevet et langt innlegg uten egentlig å fortelle hva bøkene handler om. Jeg jukser litt og sier at korte handlingsteasere finner du på forfatterens blogg her.

Et språk jeg ikke kan

Det er lett å glemme at livet ikke er en fortelling, eller, at om det er det, er den fortalt på et språk vi ikke kan. Dagen i dag er fortalt meg av gudene gjennom skyformasjonene på himmelen, gjennom varmt svaberg under føttene og lyd av vann som skyller over stein. I dag er mauren som går med kilende skritt over huden min mer enn seg selv, den er en beskjed på dette språket jeg ikke kan, men som jeg håper jeg kan lære om jeg ligger her lenge nok. Denne fortellingen har ingen plott jeg kan følge, motstanden finnes likevel i bakken som ikke vil forme seg etter kroppen min, men gnager mot hodebunnen. Og, mer enn noen annen fortelling jeg kjenner, fyller denne jeg ikke kan forstå hele meg, helt ut, uten å etterlate tomrom. 

Hverdagsmagi

Etter eksamen har jeg lest med samme iver som jeg spiser sjokolade: Jeg greier ikke slutte før det er tomt. Og det er ingen hemmelighet: Selv om jeg skulle begrense meg bare til det som allerede finnes i mine egne bokhyller, vil det ta lang tid før jeg går tom for lesestoff. Dessuten er jeg ikke så god til å begrense meg, så sjansen for at det noensinne blir tomt, er omtrent den samme som sjansen for at huset jeg bor i brenner ned. Og selv da finnes biblioteket, forsikringspenger og nye Billy-bokhyller.

Heldigvis er det mindre kalorier i bøker enn i sjokolade.

Det er ikke bare det at jeg leser, det er måten jeg leser på. Det var sånn jeg leste da jeg var yngre, da hver bok var en ny verden jeg forsvant inn i mens jeg raste gjennom sidene. Etter måneder med pensumlesing der hver setning må leses nøye, settes i en sammenheng, forstås på rett måte, er det en befrielse å bare la seg forføre av fortellinger igjen. Å lese med følelsene mer enn med hodet. Kanskje er det derfor alle bøkene jeg har lest siden eksamen (og faktisk parallelt med eksamenslesingen) har vært enten science fiction eller fantasy. De er mine go-to sjangre når jeg vil fortelles for. Ingen fragmentarisk modernisme, ingen detaljorientert kjøkkenbenksrealisme; det jeg ønsker meg når jeg er i slukemodus er de virkelig store fortellingene. Og dem finner jeg i den fantastiske litteraturen. (Et begrep jeg for øbrig har diskutert i kommentarfeltet hos Knirk nylig.)

Det er deilig å lukke igjen permene på ei bok etter siste side og kjenne at verden i en liten stund kjennes litt større, som om det ligger en hemmelig betydning et sted som jeg nesten er i ferd med å finne. Så går det noen minutter, eller timer, og følelsen avtar. Verden gjenopptar sin vanlige størrelse, og jeg er igjen ubetydelig i den store sammenhengen. Men før det, i det lille øyeblikket mellom at permene lukkes og verden krymper, da er verden magisk.

Og det at denne følelsen kan oppnås ved hjelp av ord på et papir, det er hverdagsmagi så god som noen.

N. K. Jemisin - The Dreamblood duology

Jeg husker veldig godt første gang jeg var på Forbidden Planet i London. Jeg gikk ned trappa til kjelleren, og ble helt lamslått av mengden av bøker og tegneserier som møtte meg der. På norsk er fantastisk litteratur fremdeles en ganske smal greie, men det er ingen hemmelighet at virkeligheten er en annen så fort du bytter språk til engelsk. Det er en jungel av titler å velge mellom, og følelsen jeg sto med i den kjelleren i London var mest av alt rådvillhet. Hvor skal man begynne, hva skal man velge når det eneste man har hørt om er Tolkien og Robert Jordan? (Under dette første besøket ble svaret australske Ian Irvine, og jeg har siden lest hele The Three World Cycle series, som per i dag består av 11 bøker.)

Det er noe sånt som 15 år siden jeg sto i den kjelleren, og jeg kan litt mer i dag enn jeg kunne den gangen. Mest fordi jeg i løpet av 15 år har rukket lese en del flere bøker. Men oversikt? Nei, jeg har aldri visst hvor jeg skulle begynne.

Derfor var det med litt samme følelse jeg kikket gjennom hyllene på Outland en dag jeg hadde en halvtime på Oslo S før toget mitt gikk. På jakt etter noe nytt, noe som ikke var langt ut i en serie, noe med et cover som ikke skremte meg bort, noe som fanget øyet.

Så viste det seg at det som fanget øyet var en hvit lapp satt opp av betjeningen foran boka The Killing Moon om at den var nominert til årets Nebula Award. Jeg tok anbefalingen og toget av gårde. Under ei uke senere var jeg tilbake og kjøpte The Shadowed Sun, på tross av at dette var midt i eksamensinnpurten og at jeg egentlig burde lese helt andre ting.

The Dreamblood er (foreløpig) en serie på to bøker, der verdenen og enkelte av karakterene går igjen i begge, men der begge bøkene er avsluttede historier i seg selv. Jemisin har skapt sin verden basert på en blanding av antikkens Egypt og freudiansk drømmeteori, og for den som tror jeg har klart å lese dette ut av teksten: Ja det har jeg, men teksten jeg leste det ut av er intervjuet Jemisin har skrevet med seg selv som bonusmateriale til den første boka.

Vi møter en verden der religion og magi er en naturlig del av hverdagen, i hvert fall for innbyggerne i bystaten Gujaareh. Presteskapet høster magien fra folks drømmer, enten via donasjoner innbyggerne gir frivillig på jevnlig basis, eller som en straff når noen er dømt å være korrupte, og de bruker denne energien til å helbrede, berolige og skape stabilitet i samfunnet.

Men det er noe som ikke stemmer, og det blir opp til Gatherer Ehiru og hans lærling Nijiri å finne ut av hva det er for å gjenopprette harmonien i Gujaareh. (En Gatherer er den delen av presteskapet som har ansvaret for å hente inn dreamblood, en prosess som tar livet av den det høstes fra. Derfor skjer dette enten med mennesker som er dømt som korrupte, eller som barmhjertighetsdrap for uhelbredelig syke.) Sentral er også Sunandi, en ambassadør fra nabostaten Kisuati i sør som er sendt til Gujaareh for å spionere. (Handlingen i The Shadowed Sun finner sted ti år etter handlingen i den første boka, men jeg vil ikke si noe mer om den fordi det vil røpe for mye av slutten av The Killing Moon.)

Jeg likte disse bøkene veldig godt, ikke minst på grunn av karakterene i dem. Jemisin har lykkes i å trylle fram mennesker jeg bryr meg om, mennesker jeg heier på og andre mennesker jeg heier litt mindre på. Ingen er perfekte, de har alle sine feil og mangler, de gjør valg som henger sammen med personligheten og valgene de gjør får konsekvenser. Plottet er spennende nok til at jeg bare måtte lese litt til og litt til, men aldri heseblesende, og avrundingen av hver bok er tilfredsstillende bittersøt i begge bøkene. Jeg var oppriktig lei meg i et par dager etter at jeg var ferdig, fordi jeg ville tilbringe mer tid sammen med disse menneskene, og jeg håper forfatteren gjør alvor av å skrive flere bøker i samme serie.

Inntil da, skal jeg definitivt lese hennes første serie The Inheritance Trilogy, også den nominert til flere priser innen sjangeren. Her er det bare å hoppe i det og kjøpe alle tre bøkene på en gang. Tålmodighet har aldri vært min sterke side.

Forfatteren har for øvrig en egen blogg som du finner her om du er interessert.

Bente Lohne - Julias reise

Da jeg skulle lage liste over norske fantasybøker, var det vanskelig å unngå barneavdelingen. Lista over fantasybøker skrevet for voksne er nemlig langt, langt kortere enn tilsvarende liste for barn.

I den første samlesingsrunden forsøkte jeg holde meg til den voksne delen av sjangeren (med ett unntak), men denne gangen ombestemte jeg meg. Siden barnelitteraturen er den som inneholder klart flest eksempler på fantastisk litteratur skrevet på norsk, blir det feil å holde den utenfor. Julias reise har jeg sett nevnt flere steder som den første fantasyserien skrevet for barn i Norge, så første bok ut kjentes som et naturlig valg å ta med.

Selv har jeg ikke lest mye barne- og ungdomslitteratur siden jeg selv var i målgruppa, og jeg må innrømme jeg ble positivt overrasket over Julias reise. Ja, den er kanskje litt enklere både i språk og oppbygging enn bøkene jeg pleier å lese, men jeg synes ikke det går på bekostning av fortellingen. Denne boka hadde jeg glede av å lese også som voksen, og det er jo et bra tegn.

I boka møter vi Julia den dagen Vokterne kommer og bortfører foreldrene hennes. Vi befinner oss i Dinaria, et land som ligner på vårt eget, men noe har skjedd som gjør at klimaet har endret seg, og ressursene er knappe. Landet styres av Rottekongen og hans dronning i sitt underjordiske palass, og det er et klart skille mellom dem som har og dem som ikke har i landet. Med foreldrene borte, må Julia ta ansvar for lillebroren Putte, og legger ut på en reise som etterhvert fører dem ned i en underjordisk labyrint og inn i selve Rottekongens palass.

Det er en spennende reise, og boka byr også på mer politiske emner. Her har du et diktatur som belønner de lojale og straffer dem som ikke er det, som forbyr musikk og som styres av en mystisk gruppe mennesker kalt Rottefolket - og du har motstandsfolket som kjemper for frihet. I tillegg ligger en del overnaturlige elementer og ulmer i bakgrunnen, men foreløpig holder det seg mest der. (Jeg har en mistanke om at dette vil bli mer fremtredende i de påfølgende bøkene.) Det er i det hele tatt mye som ikke blir avklart i løpet av boka, noe som er naturlig siden det er tre bøker til i serien før fortellingen skal endelig avsluttes.

For meg var det ett lite irritasjonsmoment i løpet av lesingen: Den Stadige Insisteringen På å Skrive Så Mange Ord Med Store Bokstaver. Jeg skjønner hvorfor - det handler om å gjøre begrepene det er snakk om til egennavn, men for meg ble det forstyrrende fordi det var så mange av dem at det gjorde lesingen hakkete. Men i det store og det hele er dette pirk, og Julias reise var en reise det var fint å få være med på. Denne første boka har også greid å gjøre meg så nysgjerrig på hva som skjer videre, at jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å lese resten av serien også.

Fjerde samlesningsbok

Det er klart for fjerde samlesningsbok, og denne gangen har turen kommet til Bente Lohnes Julias reise.

Dette er den første boka i en serie på fire, som i følge Wikipedia er regnet som den første fantasyserien for barn skrevet i Norge. Boka handler om Julias reise gjennom landet Dinaria etter at foreldrene blir hentet av Vokterne, og hun og lillebroren Putte må greie seg på egenhånd.

Det var bare en av oss som fullførte forrige bok.
Selv kom jeg vel bare omtrent 80 sider inn før jeg kastet inn håndklet, men denne gangen har jeg kommet i mål, og omtale av boka kommer i morgen.

Som vanlig lager jeg en liste over alle omtaler som kommer i dette innlegget.

Knirks omtale
Bokstavelig Talts omtale

Måneden som forsvant...

Mai måned er over før jeg egentlig rakk registrere at den begynte.
Det kjennes som om jeg tok et skikkelig magadrag med frisk luft under snøsmeltinga i april, dukket under, og først nå har hatt tid til å komme opp igjen for å puste.

Okei, jeg overdriver, selvsagt har det ikke vært så dramatisk. Det har vært hektisk og jeg har vært stressa, men det har gått greit. Jeg har vært flink og prioritert én ting om gangen, vært strukturert og delt mai inn i mindre biter:

Bit 1:
Klasseromseksamen i særspråk 3. mai. Har aldri følt meg så lite forberedt til en eksamen før, men det var mest fordi jeg ikke forstod hva det var meningen jeg skulle kunne. Da oppgavene ble delt ut, ble jeg veldig letta, for de var relativt snille, og jeg tror det gikk bra.

Bit 2:
Kjøkkenoppussing. 4. mai kom hele svigerfamilien fra Sverige for å hjelpe til og bodde hos oss ei uke. Uvurderlig hjelp og jeg er kjempefornøyd med resultatet! Men pensumbøkene lå urørte i ei hylle hele uka.

Bit 3:
Eksamen i morfologi og syntaks 23. mai. Var veldig takknemlig for 17.mai og pinsehelg som ga meg fire hele lesedager. Uten dem hadde jeg ikke kommet gjennom. Det er bare så mange timer igjen av døgnet når jeg kommer hjem fra jobb, og energinivået tilsier ikke alltid at konsentrasjonen er på topp.

Bit 4:
Eksamen i sosiolingvistikk og psykolingvistikk 24. mai. Jeg hater å ha eksamen to dager på rad, det ødelegger "en ting om gangen" mantraet mitt. Derfor var jeg mye bedre forberedt til den forrige eksamenen enn denne (og det hjelper ikke at jeg knapt har møtt opp på forelesninger i dette faget), men jeg tror det gikk greit nok likevel.

(pause)
Helga 24. og 25. mai unnet jeg meg sommerferie. Leste 1,5 fantasybok og lå timesvis som potetsekk foran TVen med "charging..." blinkende i panna.

Bit 5:
Mappeinnlevering i særspråk. Klasseromseksamen var bare del 1 av vurderingsgrunnlaget for dette faget, i tillegg skulle vi levere en oppgave. Den har jeg levert i dag, og nå er dette skoleåret offisielt over for min del!

Jeg visste det kom til å bli tøft å ta et studium på heltid ved siden av 80-100% jobbing, og det er helt klart tøffest i eksamensmånedene. Jeg prøver lese jevnt gjennom semesteret, men når eksamenstida kommer, oppdager jeg at det jeg leste tidlig i semesteret allerede er glemt. Dermed blir det litt krampeaktig i-siste-liten-lesing likevel. Jeg har hele tida sagt til meg selv at dette bare er for moro skyld, det er lov å gi seg om det blir for tøft, men jeg er ikke satt sammen på den måten. Jeg tror ikke jeg greier gi meg før bacheloren er i boks - uansett hvor lite den kan brukes til.
Dessuten: Det går jo bra - det er ikke sånn at jeg ikke henger med og akkurat karrer meg til ståkarakterer. Så hvorfor skal man gi seg da?

Uansett - prioritering betyr også at noe blir nedprioritert. For eksempel blogging. Greide hverken følge min egen eller Lines lesesirkel i mai, og har ikke skrevet en bokomtale hele måneden. Men på tross av pensum-fokus, har jeg faktisk lest noen andre bøker også, og noen av dem har jeg lyst til å skrive litt om. De neste tre månedene burde jeg ha masse tid til sånt.

Med mindre vi får tidenes knallsommer, da stikker jeg på stranda og kommer tilbake når det snør!