Hverdagsmagi

Etter eksamen har jeg lest med samme iver som jeg spiser sjokolade: Jeg greier ikke slutte før det er tomt. Og det er ingen hemmelighet: Selv om jeg skulle begrense meg bare til det som allerede finnes i mine egne bokhyller, vil det ta lang tid før jeg går tom for lesestoff. Dessuten er jeg ikke så god til å begrense meg, så sjansen for at det noensinne blir tomt, er omtrent den samme som sjansen for at huset jeg bor i brenner ned. Og selv da finnes biblioteket, forsikringspenger og nye Billy-bokhyller.

Heldigvis er det mindre kalorier i bøker enn i sjokolade.

Det er ikke bare det at jeg leser, det er måten jeg leser på. Det var sånn jeg leste da jeg var yngre, da hver bok var en ny verden jeg forsvant inn i mens jeg raste gjennom sidene. Etter måneder med pensumlesing der hver setning må leses nøye, settes i en sammenheng, forstås på rett måte, er det en befrielse å bare la seg forføre av fortellinger igjen. Å lese med følelsene mer enn med hodet. Kanskje er det derfor alle bøkene jeg har lest siden eksamen (og faktisk parallelt med eksamenslesingen) har vært enten science fiction eller fantasy. De er mine go-to sjangre når jeg vil fortelles for. Ingen fragmentarisk modernisme, ingen detaljorientert kjøkkenbenksrealisme; det jeg ønsker meg når jeg er i slukemodus er de virkelig store fortellingene. Og dem finner jeg i den fantastiske litteraturen. (Et begrep jeg for øbrig har diskutert i kommentarfeltet hos Knirk nylig.)

Det er deilig å lukke igjen permene på ei bok etter siste side og kjenne at verden i en liten stund kjennes litt større, som om det ligger en hemmelig betydning et sted som jeg nesten er i ferd med å finne. Så går det noen minutter, eller timer, og følelsen avtar. Verden gjenopptar sin vanlige størrelse, og jeg er igjen ubetydelig i den store sammenhengen. Men før det, i det lille øyeblikket mellom at permene lukkes og verden krymper, da er verden magisk.

Og det at denne følelsen kan oppnås ved hjelp av ord på et papir, det er hverdagsmagi så god som noen.