Et språk jeg ikke kan

Det er lett å glemme at livet ikke er en fortelling, eller, at om det er det, er den fortalt på et språk vi ikke kan. Dagen i dag er fortalt meg av gudene gjennom skyformasjonene på himmelen, gjennom varmt svaberg under føttene og lyd av vann som skyller over stein. I dag er mauren som går med kilende skritt over huden min mer enn seg selv, den er en beskjed på dette språket jeg ikke kan, men som jeg håper jeg kan lære om jeg ligger her lenge nok. Denne fortellingen har ingen plott jeg kan følge, motstanden finnes likevel i bakken som ikke vil forme seg etter kroppen min, men gnager mot hodebunnen. Og, mer enn noen annen fortelling jeg kjenner, fyller denne jeg ikke kan forstå hele meg, helt ut, uten å etterlate tomrom.