N. K. Jemisin - The Dreamblood duology

Jeg husker veldig godt første gang jeg var på Forbidden Planet i London. Jeg gikk ned trappa til kjelleren, og ble helt lamslått av mengden av bøker og tegneserier som møtte meg der. På norsk er fantastisk litteratur fremdeles en ganske smal greie, men det er ingen hemmelighet at virkeligheten er en annen så fort du bytter språk til engelsk. Det er en jungel av titler å velge mellom, og følelsen jeg sto med i den kjelleren i London var mest av alt rådvillhet. Hvor skal man begynne, hva skal man velge når det eneste man har hørt om er Tolkien og Robert Jordan? (Under dette første besøket ble svaret australske Ian Irvine, og jeg har siden lest hele The Three World Cycle series, som per i dag består av 11 bøker.)

Det er noe sånt som 15 år siden jeg sto i den kjelleren, og jeg kan litt mer i dag enn jeg kunne den gangen. Mest fordi jeg i løpet av 15 år har rukket lese en del flere bøker. Men oversikt? Nei, jeg har aldri visst hvor jeg skulle begynne.

Derfor var det med litt samme følelse jeg kikket gjennom hyllene på Outland en dag jeg hadde en halvtime på Oslo S før toget mitt gikk. På jakt etter noe nytt, noe som ikke var langt ut i en serie, noe med et cover som ikke skremte meg bort, noe som fanget øyet.

Så viste det seg at det som fanget øyet var en hvit lapp satt opp av betjeningen foran boka The Killing Moon om at den var nominert til årets Nebula Award. Jeg tok anbefalingen og toget av gårde. Under ei uke senere var jeg tilbake og kjøpte The Shadowed Sun, på tross av at dette var midt i eksamensinnpurten og at jeg egentlig burde lese helt andre ting.

The Dreamblood er (foreløpig) en serie på to bøker, der verdenen og enkelte av karakterene går igjen i begge, men der begge bøkene er avsluttede historier i seg selv. Jemisin har skapt sin verden basert på en blanding av antikkens Egypt og freudiansk drømmeteori, og for den som tror jeg har klart å lese dette ut av teksten: Ja det har jeg, men teksten jeg leste det ut av er intervjuet Jemisin har skrevet med seg selv som bonusmateriale til den første boka.

Vi møter en verden der religion og magi er en naturlig del av hverdagen, i hvert fall for innbyggerne i bystaten Gujaareh. Presteskapet høster magien fra folks drømmer, enten via donasjoner innbyggerne gir frivillig på jevnlig basis, eller som en straff når noen er dømt å være korrupte, og de bruker denne energien til å helbrede, berolige og skape stabilitet i samfunnet.

Men det er noe som ikke stemmer, og det blir opp til Gatherer Ehiru og hans lærling Nijiri å finne ut av hva det er for å gjenopprette harmonien i Gujaareh. (En Gatherer er den delen av presteskapet som har ansvaret for å hente inn dreamblood, en prosess som tar livet av den det høstes fra. Derfor skjer dette enten med mennesker som er dømt som korrupte, eller som barmhjertighetsdrap for uhelbredelig syke.) Sentral er også Sunandi, en ambassadør fra nabostaten Kisuati i sør som er sendt til Gujaareh for å spionere. (Handlingen i The Shadowed Sun finner sted ti år etter handlingen i den første boka, men jeg vil ikke si noe mer om den fordi det vil røpe for mye av slutten av The Killing Moon.)

Jeg likte disse bøkene veldig godt, ikke minst på grunn av karakterene i dem. Jemisin har lykkes i å trylle fram mennesker jeg bryr meg om, mennesker jeg heier på og andre mennesker jeg heier litt mindre på. Ingen er perfekte, de har alle sine feil og mangler, de gjør valg som henger sammen med personligheten og valgene de gjør får konsekvenser. Plottet er spennende nok til at jeg bare måtte lese litt til og litt til, men aldri heseblesende, og avrundingen av hver bok er tilfredsstillende bittersøt i begge bøkene. Jeg var oppriktig lei meg i et par dager etter at jeg var ferdig, fordi jeg ville tilbringe mer tid sammen med disse menneskene, og jeg håper forfatteren gjør alvor av å skrive flere bøker i samme serie.

Inntil da, skal jeg definitivt lese hennes første serie The Inheritance Trilogy, også den nominert til flere priser innen sjangeren. Her er det bare å hoppe i det og kjøpe alle tre bøkene på en gang. Tålmodighet har aldri vært min sterke side.

Forfatteren har for øvrig en egen blogg som du finner her om du er interessert.