N.K. Jemisin - The Inheritance Trilogy

Forrige uke hadde jeg ferie, og jeg hadde bare én plan: Å gjøre minst mulig og bare akkurat det jeg hadde lyst til. Noe som, lite overraskende, betydde mye lesing.

Derfor startet jeg ferien med en tur på Outland der jeg kjøpte hele The Inheritance Trilogy. Selvsagt har jeg nok av bøker jeg kunne lest i hyllene fra før, men etter å ha blitt overbevist av de to Dreamblood bøkene av samme forfatter nylig, var det dette jeg hadde lyst til å lese i ferien. Som sagt, så gjort. Ei uke med fri ga god til til å lese hele serien i et jafs, dermed blir det en form for samleomtale av hele serien.

The Hundred Thousand Kingdoms var N.K. Jemisins debutbok, og ble nominert til flere priser. Jeg har med andre ord lest de to seriene hennes i omvendt rekkefølge av det de er skrevet i, uten at det har noe å si. Dette er to helt forskjellige universer, og ingen overlapping annet enn kanskje i deler av tematikken. De er i det hele tatt overraskende forskjellige, og jeg er faktisk usikker på om jeg ville gått videre til Dreamblood-bøkene om jeg hadde lest The Inheritance Trilogy først.

Eller, det hadde jeg sikkert. Egentlig tror jeg grunnen til at jeg ble litt skuffet over denne trilogien er nettopp at jeg har lest de andre bøkene først og forventet meg mer av det samme. Men denne trilogien er altså noe helt annet, og begeistringen fra forrige gang uteblir. Det betyr ikke at jeg synes denne serien var dårlig, da hadde jeg ikke fullført tre relativt tjukke bøker på under ei uke, men i motsetning til i Dreamblood-bøkene, var det her ingenting som grep skikkelig tak i meg og hevet bøkene til mer enn en helt ordinær leseopplevelse.

Denne gangen er det også forholdsvis lett å peke på hva det er jeg ikke liker med bøkene, og det er lett å hoppe til konklusjonen at problemene skyldes at dette er bokdebuten. Det meste kan nemlig oppsummeres med at jeg synes Jemisin prøver å gjøre for mye på en gang, og jeg tenker at det er en typisk ting å gjøre før du er blitt trygg på deg selv som forfatter. Dreamblood-bøkene er langt mer jordnære og dempet, og i mine øyne fungerer det mye bedre. Men det skal litt selvtillitt til, tror jeg, å innse hva som er nok og vite når du skal holde igjen.

For i debuten går Jemisin ut i 280, og fortsetter derfra. Vi befunner oss i en verden av mennesker, guder og halvguder, og fortellingen er både veldig stor og tidvis ganske abstrakt. Allerede der faller jeg litt av lasset. I tillegg til det blir jeg møtt av en litt eksperimentell fortellerstil, med mange muntlige innskudd av typen "men før jeg forteller dette, må jeg fortelle noe annet", noe jeg heller aldri har vært særlig begeistret for i skriftlige tekster. Så fort ordene er på papiret, slutter jeg å tro på at det er en muntlig fortelling, og når forfatteren later som noe annet, synes jeg mest av alt at det er irriterende.

Dessuten er alle tre bøkene skrevet i førsteperson, med én person som historieforteller i hver bok. Av en eller annen grunn blir jeg ikke helt fortrolig med dette, kanskje fordi  jeg ikke er vant med den inngangen i fantasy. Det er store ting som skjer og mange steder, og valget å legge hele fortellingen i boka på én person, begrenser naturlig nok hva man kan fortelle. Nå er det ikke sånn at bøkene slutter med massevis av løse tråder, alt nøstes opp og avrundes på naturlig vis, så egentlig burde ikke det ha noe å si.

Okei, ingen av disse tingene er noe som er galt med boka, det er bare ting jeg personlig ikke liker og som derfor ødelegger leseopplevelsen for meg. Men det er ting jeg liker med bøkene også. For eksempel synes jeg det er kult at personen som har synsvinkelen i bok to er blind, det har naturlig nok store konsekvenser for hvordan historien kan fortelles siden alt foregår i førsteperson. Sieh, trickster-guden som har synsvinkelen i den tredje boka, er også en artig figur, og jeg liker nok denne boka som han forteller fram best.

En annen ting med Jemisin er at hun er særdeles opptatt av etnisitet, kjønn og til en viss grad seksuell legning. Det er absolutt noe jeg kan sympatisere med, men jeg synes hun lykkes i vekslende grad. I Dreamblood-bøkene synes jeg hun har fått det til fordi jeg ikke på noe tidspunkt stopper opp ved noe og tenker her har forfatteren en agenda (selv om hun har det). I The Inheritance trilogien synes jeg innimellom det blir litt påtatt, og da drar det meg ut av teksten. Som når den ene karakteren begrunner valget av shampo ut fra hårtype, eller insisteringen på at kaosguden Nahadoth kan være både mann og kvinne. Jeg har ingen problem med noen av de tingene for seg, men når det gjentas mange nok ganger tar det for stor plass i forhold til selve handlingen og virker forstyrrende, i hvert fall for meg.

Det slo meg plutselig at jeg nå har skrevet et langt innlegg uten egentlig å fortelle hva bøkene handler om. Jeg jukser litt og sier at korte handlingsteasere finner du på forfatterens blogg her.