Jane Austen - Persuasion

Tittel: Persuasion

Sjanger: Roman

Forlag: Wordsworth Classics

Utgitt: 1817, denne utgaven 1998

Sidetall: 224 s.

Kilde: Gave

Språk: Engelsk

Nytt år, nye forsetter og for første gang på mange måneder deltakelse i Lines lesesirkel. Ah, januar med sine blanke ark og ennå ikke falmede ambisjoner...

Forrige gang vi leste Austen i lesesirkelen var det full klaff mellom meg og Northanger Abbey. Da var det så lenge siden jeg hade lest Austen at jeg hadde glemt hvor bra det var, og ble forført som om det var et første møte. Denne gangen er jeg ikke helt der. 

Det er ikke det at jeg synes Persuasion er gjennomført dårlig, men jeg synes den var utrolig seig å komme i gang med. Det begynner med en oppramsing av navn, famileforbindelser og eiendeler som bare varer og varer. Hadde det ikke vært for at jeg er ekstra sta når det er snakk om lesesirkelbøker, tror jeg aldri jeg hade kommet så langt som til romantikken. Ikke en gang Austens velsmidde setninger greide fange meg før jeg hadde passert halvveis i boka, og humoren jeg satte så stor pris på forrige gang, var langt mer dempet her. Joda, Austen ironiserer over de overfladiske og dumme også denne gangen, men ikke på den måten som fikk meg til å flire høyt ved forrige møte. I rettferdighetens navn. når Anne kommer seg til Uppercross og Bath og det endelig begynner å skje noe, engasjerer jeg meg i fortellingen også denne gangen. Og jeg heier på Anne og hennes utvalgte, slik jeg er ment å gjøre det, jeg gjør jo det. Men det kjennes litt som om jeg måtte klatre over en massiv murvegg av ord før jeg kom dit. En port inn hadde gjort jobben mye enklere, just saying.

Jeg kunne sikkert tvunget fram flere ord, for eksempel om at Anne sannsynligvis er den Austen-heltinna jeg mer enn noen kan identifisere meg med, men denne boka engasjerte meg altså ikke nok til å vekke skrivelysten. Altså, ikke utover dette pliktløpet som skyldes at det fremdeles er januar og jeg vil være flink-pike-lesesirkeldeltaker. 

Faktisk var noe av det jeg synes var mest spennende at min utgave avsluttet med to bortklipte kapitler som forløste kjærlighetshistorien på en annen måte enn et diskret brev. Jeg likte innblikket i hvordan en skriveprosess består av utprøving for å finne scener som funker, og likte godt å bli presentert for et alternativ der den samme dialogen var plassert i to vidt forskjellige situasjoner. 

Utover det, tror jeg det mest gledelige denne gangen er at jeg og Line endelig har funnet en lesesirkelbok å være uenige om. Så slipper jeg ligge våken om natta å bekymre meg for en særdeles selektiv partiell kloning som bare har gjort utslag innen nettbaserte lesesirkler...

Hemmelige forsetter og hvor lett de kan revideres

Før kalenderen ble bladd om til 2015, publiserte jeg en liste over årets lesemål for 2015. Det jeg ikke har gjort offentlig, er at jeg også har et skrivemål. Mest fordi det er kleint. Fordi jeg har sagt det samme så mange ganger at ikke en gang jeg selv tror på det lenger. Men det faktum at man aldri har lyktes før, er ingen grunn til ikke å prøve igjen, er det vel? So here I go again…

Årets mål er like enkelt som det er umulig: Skriv noe hver dag. Jeg har gitt meg selv all verdens slingringsmonn ved å si at alt teller. Blogginnlegg, dagbok, personlige mailer. Inspirert av Ravatns Operasjon Selvdisiplin er målet i første omgang å skape en vane. Jeg har tilbragt 2,5 år med beinhard selvdisiplin for å komme gjennom en bachelorgrad ved siden av nesten full jobb, nå skal denne disiplinen bli med meg videre.

I hvert fall var det sånn det skulle bli. Det holdt til 12. januar. Det var  tvangslesekafe etter jobb, og da jeg kom hjem ved ti-tida druknet resten av kvelden i TV. Dagen etter hadde jeg 13 timers arbeidsdag, og så vidt energi nok til å spise før jeg la meg. Det var tid for revisjon. Ikke å skrive noe hver dag, men hver dag jeg kommer hjem i normal tid. Ingenting jeg kan skrive med energinivået jeg har etter 13 timer på jobb vil være noe annet enn ren svada, det er unnskyldningen jeg gir meg selv. Prøver å si til meg selv at det er greit sånn, at poenget med målet ikke er å gi meg selv dårlig samvittighet.

Etter den reviderte regelen har jeg bare misset én dag så langt i januar. Ikke fordi jeg har skrevet, men fordi jeg har jobbet tosifret antall timer hver dag denne uka. Jeg er sliten. Jeg lover meg selv at neste uke skal bli annerledes. Jeg venter ikke til neste uke med å begynne på nytt, jeg skriver dette. Som også er noe, fordi kvalitet ikke er et krav.

God helg!

Amanda Palmer - The Art of Asking

Tittel: The Art of Asking

Sjanger: Selvbiografi

Forlag: Grand Central Publishing

Utgitt: 2014

Sidetall: 336

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

For meg var Amanda Palmer kona til 

Neil Gaiman før hun ble en person som begynte å interessere meg på sine egne premisser. Litt bakvendt, men naturlig siden jeg er clueless innen musikk, men en ivrig leser av sjangerlitteratur. 

Palmer er musiker og ble kjent gjennom duoen Dresden Dolls der hun sammen med Brian Viglione spilte musikk de selv kalte "brechtian punk cabaret". Jeg må ærlig innrømme at musikken stort sett er hakket for sær for min smak, men jeg digger estetikken. 

Og jeg digger dama! Jeg mener, what's not to like? Da Daily Mail, som den eneste omtalen av konserten hennes på Glastonbury-festivalen, publiserte et bilde av en pupp på avveie under tittelen: "Making a boob of herself! Amanda Palmer's breast escapes her bra as she performs on stage at Glastonbury" svarte Palmer på denne måten under neste konsert:

Det som er aller mest spesielt med Amanda Palmer, er imidlertid forholdet hun har til fansen. Her er det ingen livvakter som holder folk på armlengdes avstand fra showets stjerne. Med Palmer kommer du tett på, veldig tett på. Helt fra starten har hun vært bevisst på å være tilgjengelig, på at kunst skapes gjennom relasjoner med andre mennesker. Hun er ekstremt aktiv på sosiale medier, og bruker twitter til å dele hverdagslivet, annonsere spontane pop-up konserter eller annonsere hvor hun er og be folk komme og si hei eller komme backstage med mat etter et arrangement i stedet for å bestille takeaway. Hun har vært på mange fester hjemme hos fans og reiser fra sofa til sofa når hun er på turne mens crewet tar inn på hotell. Hun har til og med kledd seg naken og latt fansen dekorere kroppen sin med tusj og fingermaling. Ingen sjenert dame med andre ord.

Det hun etter hvert kanskje har blitt mest kjent for, er at hun som første musiker samlet inn over 1 million dollar på Kickstarter for å finansiere sin egenproduserte plate etter å ha brutt med et stort plateselskap. Mange var negative til henne i etterkant og mente hun ikke hadde rett til å be fansen om penger siden hun faktisk hadde vært signert av nevnte plateselskap, mens andre som ikke kjente til henne og hennes nære forhold til fansen stod på sidelinjen og klødde seg i hodet uforstående til hvordan en artist fikk folk til å ønske å betale for musikk i et samfunn der piratkopiering og Spotify finnes. Dette førte igjen til at hun ble bedt om å holde en "TED-talk", en tale som raskt passerte millionen med visninger på youtube, og som denne boka er en videreføring av.

Jeg har gledet meg til å lese The Art of Asking, men var overhodet ikke forberedt på min egen reaksjon på å lese den. Teksten traff et eller annet i meg, jeg vet ikke hva, men faktum er at jeg har sippa meg gjennom side etter side. Ikke fordi den er trist, men fordi jeg ble rørt av alle de små detaljene, av de menneskelige møtene Palmer er god på. Teksten er en lang utforskning av å tørre og be om hjelp, om hvorfor det er vanskelig og hvorfor du skal gjøre det likevel. Samtidig forteller den Palmers vei inn i musikken, om årene hun livnærte seg som en levende statue, om menneskene hun har møtt, om hvordan Dresden Dolls gradvis vokste seg relativt store på indie-scenen og om hvordan hun møtte og etter hvert ble kona til Neil Gaiman. Det oppleves nært og bånn ærlig og jeg greier ikke vurdere bokas litterære kvaliteter fordi jeg er altfor opptatt med å fangirle. 

Jeg gir meg her. Om du ikke vil lese boka, anbefaler jeg deg i det aller minste å se hennes TED-talk på youtube, den er vel verdt 14 minutter av ditt liv. Liker du denne, bør du definitivt lese boka også.

(Og i retrospekt burde jeg kanskje ikke blitt så overrasket over min egen reaksjon da jeg enda ikke har greid se denne uten å sippe heller…)

Ann Leckie - Ancillary Justice

Tittel: Ancillary Justice

Sjanger: Science fiction - roman

Forlag: Orbit

Utgitt: 2013

Sidetall: 386

Kilde: Julegave

Språk: Engelsk

Ancillary Justice er boka det enda irriterer meg at jeg ikke husket navnet på under quizen på forrige bokbloggertreff. Boka har vunnet flere prestisjetunge science fiction/fantasy priser, og jeg har vanskelig for å fatte at dette faktisk er Ann Leckies romandebut.

Jeg synes konseptet i Ancillary Justice er smått genialt, særlig fra et fortellerteknisk ståsted. Hele boka er fortalt i førsteperson, men det er hvem denne personen er som gjør hele forskjellen. Spørsmålet er om person i det hele tatt er rett ord. Hovedkarakteren er nemlig et (rom)skip. I det galaktiske imperiet Radchaai er skipene utstyrt med kunstig intelligens og har tanker, følelser og til en viss grad personlighet. Ikke nok med det. Imperiet har også mengder av såkalte ancillaries. Dette er soldater styrt av den samme kunstige intelligensen som skipet, men plassert i menneskelige kropper som alle deler de samme tankene og sanseinntrykkene. Resultatet er en førstepersonsforteller som nesten er allvitende. Hun kan observere seg selv utenfra, se hendelser fra et utall ulike vinkler samtidig og også overvåke andres reaksjoner til alt som skjer i detalj.

Dette er i hvert fall tilfellet i deler av boka. Handlingen foregår nemlig på to tidsplan med nesten 20 års mellomrom, der nåtidsutgaven av hovedpersonen er begrenset til å eksistere i én menneskelig kropp. Gjennom fortidskapitlene nøstes det gradvis opp hvordan det har blitt slik, og hvordan dette er grunnlaget for hva hun forsøker å oppnå.

Jeg må innrømme at dette var forvirrende lesning i starten. Det tar alltid litt tid å lære en ny verden å kjenne, men det ble verre av å følge tankerekkene til en som er mange steder samtidig og gjerne også fører mange samtaler på en gang. Setninger som dette tar tid å venne seg til: When I walked the edge of the water I could see myself standing in the plaza. En annen ting som var forvirrende er at hovedpersonen ikke greier å skille menn fra kvinner. På morsmålet radchaai er det ingen grammatisk markering av kjønnene, og likestillingen har gått så langt at kjønnsskillet er opphevet. Når hovedpersonen befinner seg på planeter der dette skillet eksisterer, har hun store problemer med hvilke pronomen hun skal bruke, gjør stadig feil og kan ikke forstå hvilke kriterier som gjør at beboerne der helt intuitivt kan plassere mennesker de aldri tidligere har møtt i rett kategori. Dette blir forvirrende fordi hun i den løpende fortellingen konsekvent bruker pronomenene she/her, men gjennom dialogene kommer det frem at flere av karakterene egentlig er mannlige. For en som er vant til å se verden delt opp etter kjønn, føles det fremmed å være inne i hodet på en som ikke gjør det.

Forvirring til side, når jeg først begynte å henge med i svingene, var jeg solgt. Historien er spennende, og Leckie har kontroll på detaljene, noe som gjør hennes verden troverdig. Hovedpersonen, Breq, er menneskelig nok til at jeg sympatiserer med henne, men fremmed nok til at jeg kan tro på at hun ikke er menneskelig. Og det morsomste av alt, på tross av at hun tidvis er allvitende, oppdager jeg etterhvert at det likevel er ting hun ikke forstår, at jeg som leser vet mer enn henne. Hun er dessuten omgitt av bikarakterer som er interessante i seg selv (om enn ikke overdrevent nyanserte).

Og deiligst av alt: Å lese science fiction er å lese bøker som ikke er redd for å jobbe med de virkelig store etiske dilemmaene og som tar tankeeksperimenter helt ut. Etter flere måneder med ganske ensidig fokus på norsk samtidsrealisme, kjentes akkurat det helt perfekt nå. Jeg vil faktisk driste meg til å oppfordre noen av dere som ikke leser science fiction til vanlig til å ta et skritt ut av komfortsonen og gi denne boka en sjanse, om ikke annet for å lese en synsvinkel du aldri vil møte i realismens verden. Selv med mange fremmede elementer, er dette i all hovedsak en veldig menneskelig fortelling om en som vil skape sin egen rettferdighet. At hovedpersonen som vil oppnå dette altså er et to tusen år gammelt romskip som nå er redusert til å eksistere i én enkelt menneskelig kropp, er bare en bonus.

Denne boka er den første i det som skal være en løst sammenhengende trilogi, og jeg er fornøyd med at jeg også fikk bok to, Ancillary Sword, til jul så jeg kan fortsette der jeg slapp. Men om man skulle ønske det, er denne første boka avrundet nok til at det fint går an å slutte her også.

Aina Basso - Finne ly & Birger Emanuelsen - Fra jorden roper blodet

Tittel: Fra jorden roper blodet    /    Finne ly

Sjanger: Begge er romaner

Forlag: Tiden    /    Samlaget

Utgitt: Begge 2014

Sidetall: 222 s.    /    252 s.

Kilde: Begge er anmeldereksemplarer

Språk: Bokmål    /    Nynorsk

Når jeg leser flere bøker parallelt, er det alltid ulike typer bøker for at jeg ikke skal blande dem underveis. Med bøkene jeg leser etter hverandre er det annerledes, der tar jeg ikke samme hensyn. Resultatet blir ofte at jeg setter ting i sammenheng som egentlig ikke hører sammen. Nå sist et persisk teppe som ble omtalt i Kristine Næss sin Bare et menneske som tilsynelatende dukket opp igjen i Brit Bildøens Sju dagar i august. Selvsagt er det ikke snakk om det samme teppet, men det krevde tankevirksomhet å komme til den konklusjonen.

Litt på samme måte har jeg hatt det med to andre norske romaner jeg har lest i høst, nemlig Aina Bassos Finne ly og Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen. Jo lenger avstand i tid fra jeg faktisk leste dem, jo tettere knyttet sammen blir bøkene i mitt minne, til tross for at jeg ikke leste dem rett etter hverandre. Det har gjort meg nysgjerrig på hva denne koblingen kommer av, for i utgangspunktet opplevde jeg ikke bøkene som spesielt like.

Finne ly er en historisk roman fra 1849 som forteller historien om Hanna, ei ung jente av reisende slekt som blir tjenestejente hos en enkemann med to sønner. Boka veksler mellom Hannas synsvinkel og synsvinkelen til Johannes, den yngste av sønnene. Fra jorden roper blodet handler om Tallak, en eldre mann som på jakt skadeskyter en reinsdyrbukk og i jakten på den selv faller om. Boka veklser mellom nåtidsplanet der Tallak får hjelp av en jeger til å finne igjen reinsdyrbukken og tilbakeblikk til Tallaks barndom og oppvekst på gården sammen med faren etter at moren har forlatt dem.

Jeg tror én av tingene som får meg til å lese bøkene i sammenheng, er konsentrasjonen. I begge bøkene foregår handlingen på et isolert sted og med et svært begrenset persongalleri, det er nesten som å lese to lange noveller heller enn romaner. Miljøene er tette, og mye av spenningen i tekstene oppstår i små forskyvninger i relasjonene mellom mennesker som lever tett på hverandre uten mulighet til å komme fra. Gjennom tilbakeblikk utvides horisontene noe, men ankeret i hver bok er disse lukkede plassene der menneskene stanger mot hverandre igjen og igjen. Begge forfatterne er språklig sterke og vare for detaljer, slik du må være for å få tekster av denne typen til å leve, Basso kanskje hakket mer poetisk enn Emanuelsen i skrivemåten.

Et fellestrekk som henger sammen med dette, er nærheten til naturen. I Bassos bok er det skogen, hos Emanuelsen gården og høyfjellet, men i begge bøkene opplevde jeg en intens tilstedeværelse som det slett ikke er alle naturskildringer som greier å vekke i meg. Kanskje er det det dempede tonefallet som gjør det, hvordan trærne og fjelllet og vannet sømløst flettes inn i setningene uten at det virker påtatt, uten at jeg føler de vil meg noe, de bare er der fordi de hører hjemme der, fordi menneskene og trærne og fjellet og vannet danner et puslespill som vises best når alle bitene er på plass.

Tematisk strekker jeg ikke strikken langt ved å si at begge bøkene handler om søken etter egen identitet, men det kan sies om altfor mange andre romaner til å telle som et fellestrekk. Kanskje er det heller nettopp her de skiller lag og opptrer som to separate enheter også hos meg. Hanna dras mellom sin bakgrunn som reisende og det å skulle være bofast på én plass, mellom den hun er oppdratt til å være og den hun forsøker å tvinge seg selv til å være av nødvendighet. Gjennom så klart og tydelig å stå frem som et helt menneske, opplever jeg også Hanna som et politisk budskap i en tid da hennes folk fremstår totalt umenneskeliggjort i den offentlige samtalen. Jeg opplever likevel ikke denne delen av tematikken som påtrengende, mer som en naturlig konsekvens av å ha lest en historie som berørte meg. Tallaks kamp er ulik på de to tidsplanene. I tilbakeblikkene møter vi ham i oppveksten der han gradivis frigjør seg fra farens grep, hvordan han nærmer seg andre personer og et annet liv enn det faren har bygd for dem. I nåtidsfortellingen handler det om en aldrende mann i kamp med seg selv og valgene han og andre har gjort som har ledet ham til den han er i dag i stedet for personene han kunne ha vært om livet hadde utspilt seg annerledes.

Relasjonene er viktige i begge tekstene, men også her skiller de lag. Jeg opplever noe utpreget maskulint når jeg leser Emanuelsens bok, det handler i stor grad om hvordan menn forholder seg til hverandre på en måte som mer enn én gang fikk meg til å tenke på Per Pettersons Ut og stjæle hester da jeg leste. I Bassos bok er hovedpersonen en kvinne, noe som gjør stor forskjell i hvilke spenninger forfatteren har å spille på. Der Emanuelsen skildrer forholdet mellom far og sønn og mellom to ukjente menn som gradivis nærmer seg hverandre, skriver Basso om hvordan en kvinne gjør inntog i nettopp et slikt lukket maskulint miljø og hvordan det totalt forandrer balansen mellom de tre som har grodd inn i faste roller. 

Kanskje kan trådene likevel samles til slutt i å si at begge bøkene i bunn og grunn handler om familieforhold. I Tallaks tilfelle de helt nære familiekonstellasjonene, mens det for Hanna er snakk om et mer utvidet familiebegrep. Hva betyr familien i en ens liv, hva betyr det å ha dem nære mot å ikke ha det, hva fører familier sammen eller driver dem fra hverandre, hvor avgjørende er familien din for den du er eller den du kan være? Begge bøkene jobber blant annet med alle disse spørsmålene, og jeg synes både Basso og Emanuelsen får mye ut av dem. Begge bøkene anbefales i hvert fall varmt fra denne leseren.

Listemani

Å starte bokblogg har vist seg å være perfekt for en person med sans for lister. Her har jeg funnet et sted å føre lister over hva jeg leser, hva jeg kjøper og hva jeg har kjøpt men ikke lest. Så ble det lister over hva jeg har planer om å lese i året som kommer, månedelige lister over hva jeg faktisk har lest, lister over gaver til jul eller bursdag for ikke å snakke om ønskelister i forkant.

Det jeg imidlertid ikke har vært så flink til det siste året, er å faktisk skrive om bøker. I går oppdaterte jeg alle listene mine for at de skulle være klar for 2015. Det vil si at store deler av "Anskaffet 2014" ble flyttet over til "Ulest i bokhylla" og at "Leste bøker" fikk et nytt årstall og tellingen begynte på nytt fra en. Det var da det slo meg: Av de 77 bøkene jeg leste i 2014, skrev jeg bare om 13. Det er nødt til å være den dårligste prosentandelen siden jeg begynte å blogge om bøker. Houston, do we have a problem?

Tja… Hovedårsaken til at jeg ikke har skrevet mer, er at jeg har hatt mer enn nok å gjøre med kombinasjonen av fulltidsjobb ved siden av fulltidsstudier. Sånn sett er jeg egentlig greit fornøyd med å ha greid å skrive om litt over ei bok i måneden i snitt. Jeg hadde langt større ambisjoner for høsten, og trodde jeg skulle skrive om alle de norske 2014-bøkene jeg leste, men sånn ble det ikke. Jeg har lest mange, men skrivetiden gikk med til kvalifiseringsoppgaver og mappeeksamen. Jeg trøster meg med at jeg har et godt grunnlag for nominering til bokbloggerprisen (og A på eksamen*skrytemodus*), og tenker at manglende innlegg bare gjør min stemme mindre forutsigbar. Og det er fremdeles ikke for seint å skrive om noen av bøkene, tekst er som kjent ikke ferskvare.

Jeg har heller ikke et uttalt mål om å skrive om alle bøker jeg leser. Egentlig vil jeg bare skrive om bøker som engasjerer meg i den ene eller andre retningen, selv om manglende innlegg ikke alltid betyr manglende engasjement. Og målet for året er heller å skrive bedre innlegg om bøker enn flere av dem. Bruke litt lenger tid på tekstene enn jeg pleier, la dem modne. Ikke i et krampeaktig forsøk på å tekkes kritikere som likevel aldri vil finne veien til denne uopplyste kroken av internett, men fordi jeg liker hvordan langsom skriving utvikler tankeprosessen underveis. Jeg har satt pris på det når jeg har skrevet akademiske tekster i 2014, i år har jeg lyst til å utfordre meg selv til å oppleve det samme i en annen type tekst.

Og noen ganger er bloggen fin når man bare vil øse ut av seg monologer ingen i ens offline liv gidder å høre på. Som i dag.

Men alle ordene til tross, jeg narrer egentlig ingen. For meg er den aller vitkigste delen av bloggen listene. De har vært oppdaterte uansett hvor opptatt jeg har vært av andre ting.
Så får det heller være at det sannsynligvis er den delen som er minst interessant for alle andre enn meg.

Leseåret 2014

2014 er forbi, og det er på tide med den obligatoriske oppsummeringen av leseåret. På tross av et til tider svært hektisk år, har jeg faktisk lest flere bøker enn jeg har gjort noe år siden jeg startet å blogge i 2009. Det er faktisk litt overraskende.


Høsten har vært sterkt preget av fokus på norske bøker med tanke på neste års bokbloggerpris, og jeg rakk faktisk å bikke 20 leste titler innen året var omme. Det er jeg fornøyd med. Jeg synes også jeg har lest veldig mange gode bøker i år, både norske og utenlandske, så jeg kjenner på at nominasjonen faktisk kan bli en utfordring. 
Jeg pleier å kåre årets favoritt, eller i hvert fall topp tre. På tross av at jeg har lest mange norske bøker jeg har likt godt i høst, tror jeg likevel at ingen av dem får være med i årets trio. Jeg er også litt usikker på den interne rangeringen her, så tror jeg nøyer meg med å si at årets topp tre, i ikke rangert rekkefølge, er Hilary Mantels to bøker om Oliver Cromwell, nemlig  Bring up the bodies og Wolf Hall, samt Lena Anderssons Egenmäktigt förfaranda. 

Da gjenstår bare tallenes klare tale:
I 2014 har jeg lest totalt 77 bøker
Dette gjør at jeg kun nådde tre av lesemålene jeg hadde satt meg for 2014:

• 6/15 av bøkene på 1001 lista

• 11/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)

• 4/5 novellesamlinger

• 11/8 fagbøker som ikke er pensumbøker

• 20/15 norske bøker utgitt i 2014

• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)

• 5/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction

• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)

• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)

• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

… av disse er 33 skrevet av kvinnelige og 42 av mannlige forfattere, de resterende to er antologier
… 35 var på norsk, 39 på engelsk, 2 på svensk og 1 på fransk
… 53 er skjønnlitterære, 1 grafisk roman, 23 faglitterære
… 17 er science fiction/fantasy
… 50 har jeg kjøpt selv, 13 var anmeldereksemplarer, 2 har jeg både fått anmeldereksemplar av og kjøpt, 6 lånt og 6 gaver

De to nederste målene ble oppgitt allerede i mars, da tanken var å ha lest dette før Norcon. Å lese 4 bøker på fransk ble nedprioritert da jeg valgte bort franskemner for å gjøre høstsemesteret levelig. 1001-bøker og off the shelf tapte stand etter at norske 2014-bøker havnet ubestridt på toppen av leselista etter bokbloggertreffet i september. At jeg endte på 4/5 novellesamlinger må ses på som slurv, mens 5/10 norskskrevet fantasy/SF er manglende fokus.