Tittel: Fra jorden roper blodet / Finne ly
Sjanger: Begge er romaner
Litt på samme måte har jeg hatt det med to andre norske romaner jeg har lest i høst, nemlig Aina Bassos Finne ly og Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen. Jo lenger avstand i tid fra jeg faktisk leste dem, jo tettere knyttet sammen blir bøkene i mitt minne, til tross for at jeg ikke leste dem rett etter hverandre. Det har gjort meg nysgjerrig på hva denne koblingen kommer av, for i utgangspunktet opplevde jeg ikke bøkene som spesielt like.
Finne ly er en historisk roman fra 1849 som forteller historien om Hanna, ei ung jente av reisende slekt som blir tjenestejente hos en enkemann med to sønner. Boka veksler mellom Hannas synsvinkel og synsvinkelen til Johannes, den yngste av sønnene. Fra jorden roper blodet handler om Tallak, en eldre mann som på jakt skadeskyter en reinsdyrbukk og i jakten på den selv faller om. Boka veklser mellom nåtidsplanet der Tallak får hjelp av en jeger til å finne igjen reinsdyrbukken og tilbakeblikk til Tallaks barndom og oppvekst på gården sammen med faren etter at moren har forlatt dem.
Jeg tror én av tingene som får meg til å lese bøkene i sammenheng, er konsentrasjonen. I begge bøkene foregår handlingen på et isolert sted og med et svært begrenset persongalleri, det er nesten som å lese to lange noveller heller enn romaner. Miljøene er tette, og mye av spenningen i tekstene oppstår i små forskyvninger i relasjonene mellom mennesker som lever tett på hverandre uten mulighet til å komme fra. Gjennom tilbakeblikk utvides horisontene noe, men ankeret i hver bok er disse lukkede plassene der menneskene stanger mot hverandre igjen og igjen. Begge forfatterne er språklig sterke og vare for detaljer, slik du må være for å få tekster av denne typen til å leve, Basso kanskje hakket mer poetisk enn Emanuelsen i skrivemåten.
Et fellestrekk som henger sammen med dette, er nærheten til naturen. I Bassos bok er det skogen, hos Emanuelsen gården og høyfjellet, men i begge bøkene opplevde jeg en intens tilstedeværelse som det slett ikke er alle naturskildringer som greier å vekke i meg. Kanskje er det det dempede tonefallet som gjør det, hvordan trærne og fjelllet og vannet sømløst flettes inn i setningene uten at det virker påtatt, uten at jeg føler de vil meg noe, de bare er der fordi de hører hjemme der, fordi menneskene og trærne og fjellet og vannet danner et puslespill som vises best når alle bitene er på plass.
Tematisk strekker jeg ikke strikken langt ved å si at begge bøkene handler om søken etter egen identitet, men det kan sies om altfor mange andre romaner til å telle som et fellestrekk. Kanskje er det heller nettopp her de skiller lag og opptrer som to separate enheter også hos meg. Hanna dras mellom sin bakgrunn som reisende og det å skulle være bofast på én plass, mellom den hun er oppdratt til å være og den hun forsøker å tvinge seg selv til å være av nødvendighet. Gjennom så klart og tydelig å stå frem som et helt menneske, opplever jeg også Hanna som et politisk budskap i en tid da hennes folk fremstår totalt umenneskeliggjort i den offentlige samtalen. Jeg opplever likevel ikke denne delen av tematikken som påtrengende, mer som en naturlig konsekvens av å ha lest en historie som berørte meg. Tallaks kamp er ulik på de to tidsplanene. I tilbakeblikkene møter vi ham i oppveksten der han gradivis frigjør seg fra farens grep, hvordan han nærmer seg andre personer og et annet liv enn det faren har bygd for dem. I nåtidsfortellingen handler det om en aldrende mann i kamp med seg selv og valgene han og andre har gjort som har ledet ham til den han er i dag i stedet for personene han kunne ha vært om livet hadde utspilt seg annerledes.
Relasjonene er viktige i begge tekstene, men også her skiller de lag. Jeg opplever noe utpreget maskulint når jeg leser Emanuelsens bok, det handler i stor grad om hvordan menn forholder seg til hverandre på en måte som mer enn én gang fikk meg til å tenke på Per Pettersons Ut og stjæle hester da jeg leste. I Bassos bok er hovedpersonen en kvinne, noe som gjør stor forskjell i hvilke spenninger forfatteren har å spille på. Der Emanuelsen skildrer forholdet mellom far og sønn og mellom to ukjente menn som gradivis nærmer seg hverandre, skriver Basso om hvordan en kvinne gjør inntog i nettopp et slikt lukket maskulint miljø og hvordan det totalt forandrer balansen mellom de tre som har grodd inn i faste roller.
Finne ly er en historisk roman fra 1849 som forteller historien om Hanna, ei ung jente av reisende slekt som blir tjenestejente hos en enkemann med to sønner. Boka veksler mellom Hannas synsvinkel og synsvinkelen til Johannes, den yngste av sønnene. Fra jorden roper blodet handler om Tallak, en eldre mann som på jakt skadeskyter en reinsdyrbukk og i jakten på den selv faller om. Boka veklser mellom nåtidsplanet der Tallak får hjelp av en jeger til å finne igjen reinsdyrbukken og tilbakeblikk til Tallaks barndom og oppvekst på gården sammen med faren etter at moren har forlatt dem.
Jeg tror én av tingene som får meg til å lese bøkene i sammenheng, er konsentrasjonen. I begge bøkene foregår handlingen på et isolert sted og med et svært begrenset persongalleri, det er nesten som å lese to lange noveller heller enn romaner. Miljøene er tette, og mye av spenningen i tekstene oppstår i små forskyvninger i relasjonene mellom mennesker som lever tett på hverandre uten mulighet til å komme fra. Gjennom tilbakeblikk utvides horisontene noe, men ankeret i hver bok er disse lukkede plassene der menneskene stanger mot hverandre igjen og igjen. Begge forfatterne er språklig sterke og vare for detaljer, slik du må være for å få tekster av denne typen til å leve, Basso kanskje hakket mer poetisk enn Emanuelsen i skrivemåten.
Et fellestrekk som henger sammen med dette, er nærheten til naturen. I Bassos bok er det skogen, hos Emanuelsen gården og høyfjellet, men i begge bøkene opplevde jeg en intens tilstedeværelse som det slett ikke er alle naturskildringer som greier å vekke i meg. Kanskje er det det dempede tonefallet som gjør det, hvordan trærne og fjelllet og vannet sømløst flettes inn i setningene uten at det virker påtatt, uten at jeg føler de vil meg noe, de bare er der fordi de hører hjemme der, fordi menneskene og trærne og fjellet og vannet danner et puslespill som vises best når alle bitene er på plass.
Tematisk strekker jeg ikke strikken langt ved å si at begge bøkene handler om søken etter egen identitet, men det kan sies om altfor mange andre romaner til å telle som et fellestrekk. Kanskje er det heller nettopp her de skiller lag og opptrer som to separate enheter også hos meg. Hanna dras mellom sin bakgrunn som reisende og det å skulle være bofast på én plass, mellom den hun er oppdratt til å være og den hun forsøker å tvinge seg selv til å være av nødvendighet. Gjennom så klart og tydelig å stå frem som et helt menneske, opplever jeg også Hanna som et politisk budskap i en tid da hennes folk fremstår totalt umenneskeliggjort i den offentlige samtalen. Jeg opplever likevel ikke denne delen av tematikken som påtrengende, mer som en naturlig konsekvens av å ha lest en historie som berørte meg. Tallaks kamp er ulik på de to tidsplanene. I tilbakeblikkene møter vi ham i oppveksten der han gradivis frigjør seg fra farens grep, hvordan han nærmer seg andre personer og et annet liv enn det faren har bygd for dem. I nåtidsfortellingen handler det om en aldrende mann i kamp med seg selv og valgene han og andre har gjort som har ledet ham til den han er i dag i stedet for personene han kunne ha vært om livet hadde utspilt seg annerledes.
Relasjonene er viktige i begge tekstene, men også her skiller de lag. Jeg opplever noe utpreget maskulint når jeg leser Emanuelsens bok, det handler i stor grad om hvordan menn forholder seg til hverandre på en måte som mer enn én gang fikk meg til å tenke på Per Pettersons Ut og stjæle hester da jeg leste. I Bassos bok er hovedpersonen en kvinne, noe som gjør stor forskjell i hvilke spenninger forfatteren har å spille på. Der Emanuelsen skildrer forholdet mellom far og sønn og mellom to ukjente menn som gradivis nærmer seg hverandre, skriver Basso om hvordan en kvinne gjør inntog i nettopp et slikt lukket maskulint miljø og hvordan det totalt forandrer balansen mellom de tre som har grodd inn i faste roller.
Kanskje kan trådene likevel samles til slutt i å si at begge bøkene i bunn og grunn handler om familieforhold. I Tallaks tilfelle de helt nære familiekonstellasjonene, mens det for Hanna er snakk om et mer utvidet familiebegrep. Hva betyr familien i en ens liv, hva betyr det å ha dem nære mot å ikke ha det, hva fører familier sammen eller driver dem fra hverandre, hvor avgjørende er familien din for den du er eller den du kan være? Begge bøkene jobber blant annet med alle disse spørsmålene, og jeg synes både Basso og Emanuelsen får mye ut av dem. Begge bøkene anbefales i hvert fall varmt fra denne leseren.
Slike sammenligninger er interessante, så ja til flere! Jeg leser Hustvedts romaner i kronologisk rekkefølge og ser sammenhenger hele tiden ;-)
SvarSlettSå bra du likte. Det var gøy å skrive fordi jeg oppdaget hva jeg tenkte underveis. Har lurt på om jeg skal jobbe meg kronologisk gjennom et forfatterskap jeg også, men litt usikker på hvilket i så fall. Tror ikke det blir Hustvedt for min del, selv om jeg skjønner jeg bør gi henne en ny sjanse.
Slettinteressante refleksjoner her. Jeg leser også litt overlappende, men ikke slik at jeg sammenligner. Helst to helt ulike bøker.
SvarSlettNår jeg leser ovelappende, er det nesten utelukkende ikke overlappende bøker. Nå har jeg for eksempel holdt på med en sakprosabok og en science fiction roman samtidig.
SlettDisse to bøkene leste jeg med noen ukers mellomrom, men merker at de har blitt tidvis overlappene når jeg tenker på dem i etterkant. Så da ble det naturlig å skrive om dem sammen også.
Fin omtale av to bøker. Veldig interessant at du leser to samtidig og i tillegg holder dem adskilt. Det synes jeg er godt gjort. Interessante tanker og refleksjoner Elisabeth :)
SvarSlettTakk for det. Leste dem ikke helt samtidig, men de slo seg liksom sammen underveis. Og noen ganger synes jeg det kommer mer ut av å sette bøker opp mot hverandre enn å skrive om dem hver for seg.
SlettJeg oppdaget noe lignenede i en serie bøker nettopp, hvor jeg synes et tema i en bok gikk igjen i den neste jeg leste, feks så var de lesbiske i Tina Åmots roman Det blir aldri lyst her. Helt tilfeldog var det også snakk om et lebisk forhold i den neste boka jeg leste av Gunhild Øyehaug; Undis Brekke. I boka før Tina Åmodst leste jeg Emanuelsens, og i begge de bøkene var det mye natur, hagle, ville dyr, skudd… osv.. Jeg skrev vel også noe om det i et innlegg, men ikke så sammenlignende som du har gjort her, mer som en refleksjon jeg fikk.. Interessant slike innlegg som du har skrevet, og det rare er at før jeg oppdaget innlegget ditt, la Finne Ly i veska mi for å starte lesing av den i morra i ledige stunder.. :;) Godt nyttår!
SvarSlettJeg finner også stadig sånne koblinger, og synes det er gøy hvordan bøkene fletter seg sammen på den måten. Samtidig som de fletter seg sammen med andre ting som skjer i livet mitt akkurat når jeg leser dem. En stadig påminnelse om at akkurat den boka jeg leser, eksisterer bare for meg for alle andre leser teksten på sin måte.
SlettJeg havner ofte i situasjonen - at alt er likt eller handler om det samme, og skylder som regel på meg selv, at jeg trekker de samme tankene og alt jeg normalt tenker på og/eller sliter med til alle bøkene - og så leser alt inn i min egen kontekst. Det gjelder både når jeg leser bøker parallellt eller etter hverandre. Så leste jeg for kort tid siden innledningen til Vigdis Hjorths essaysamling Fryd og Fare, der hun også bekymres over at hun blander sammen og synes forfatterskap er like, med de samme tema og referanser - lar sine egne følelser overstyre vesentligheter - men konkluderer med
SvarSlett(ikke så ulikt det jeg selv tidligere har skrevet)
- Men ettersom jeg tenkte over det kom jeg til at slik er vell all pasjonert lesing. Uløselig forbundet med den lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleve og forstå mer av seg selv og av verden, intet mindre -
Ikke småtterier altså. Pasjon.
Vigdis er så klok.....
(nesten like kloke som oss -)
(kommer disse to bøkene på kortlista skal jeg lese, ihvertfall Basso, litt usikker på om jeg er klar for døde dyr og menn i skogen.)
Døde dyr og menn i skogen kan kanskje overraske deg, jeg likte den godt, mest av alt på grunn av språket. Likevel, gun to my head, må velge én av dem å anbefale, velger jeg nok Basso.
SlettDen lesendes sinn som finner det det har behov for, ja det tror jeg på. Og også en sterk tendens til å se sammenhenger, både der de finnes og der de ikke gjør det fordi vi stadig er p jakt etter en helhet.