Listemani

Å starte bokblogg har vist seg å være perfekt for en person med sans for lister. Her har jeg funnet et sted å føre lister over hva jeg leser, hva jeg kjøper og hva jeg har kjøpt men ikke lest. Så ble det lister over hva jeg har planer om å lese i året som kommer, månedelige lister over hva jeg faktisk har lest, lister over gaver til jul eller bursdag for ikke å snakke om ønskelister i forkant.

Det jeg imidlertid ikke har vært så flink til det siste året, er å faktisk skrive om bøker. I går oppdaterte jeg alle listene mine for at de skulle være klar for 2015. Det vil si at store deler av "Anskaffet 2014" ble flyttet over til "Ulest i bokhylla" og at "Leste bøker" fikk et nytt årstall og tellingen begynte på nytt fra en. Det var da det slo meg: Av de 77 bøkene jeg leste i 2014, skrev jeg bare om 13. Det er nødt til å være den dårligste prosentandelen siden jeg begynte å blogge om bøker. Houston, do we have a problem?

Tja… Hovedårsaken til at jeg ikke har skrevet mer, er at jeg har hatt mer enn nok å gjøre med kombinasjonen av fulltidsjobb ved siden av fulltidsstudier. Sånn sett er jeg egentlig greit fornøyd med å ha greid å skrive om litt over ei bok i måneden i snitt. Jeg hadde langt større ambisjoner for høsten, og trodde jeg skulle skrive om alle de norske 2014-bøkene jeg leste, men sånn ble det ikke. Jeg har lest mange, men skrivetiden gikk med til kvalifiseringsoppgaver og mappeeksamen. Jeg trøster meg med at jeg har et godt grunnlag for nominering til bokbloggerprisen (og A på eksamen*skrytemodus*), og tenker at manglende innlegg bare gjør min stemme mindre forutsigbar. Og det er fremdeles ikke for seint å skrive om noen av bøkene, tekst er som kjent ikke ferskvare.

Jeg har heller ikke et uttalt mål om å skrive om alle bøker jeg leser. Egentlig vil jeg bare skrive om bøker som engasjerer meg i den ene eller andre retningen, selv om manglende innlegg ikke alltid betyr manglende engasjement. Og målet for året er heller å skrive bedre innlegg om bøker enn flere av dem. Bruke litt lenger tid på tekstene enn jeg pleier, la dem modne. Ikke i et krampeaktig forsøk på å tekkes kritikere som likevel aldri vil finne veien til denne uopplyste kroken av internett, men fordi jeg liker hvordan langsom skriving utvikler tankeprosessen underveis. Jeg har satt pris på det når jeg har skrevet akademiske tekster i 2014, i år har jeg lyst til å utfordre meg selv til å oppleve det samme i en annen type tekst.

Og noen ganger er bloggen fin når man bare vil øse ut av seg monologer ingen i ens offline liv gidder å høre på. Som i dag.

Men alle ordene til tross, jeg narrer egentlig ingen. For meg er den aller vitkigste delen av bloggen listene. De har vært oppdaterte uansett hvor opptatt jeg har vært av andre ting.
Så får det heller være at det sannsynligvis er den delen som er minst interessant for alle andre enn meg.