Ann Leckie - Ancillary Justice

Tittel: Ancillary Justice

Sjanger: Science fiction - roman

Forlag: Orbit

Utgitt: 2013

Sidetall: 386

Kilde: Julegave

Språk: Engelsk

Ancillary Justice er boka det enda irriterer meg at jeg ikke husket navnet på under quizen på forrige bokbloggertreff. Boka har vunnet flere prestisjetunge science fiction/fantasy priser, og jeg har vanskelig for å fatte at dette faktisk er Ann Leckies romandebut.

Jeg synes konseptet i Ancillary Justice er smått genialt, særlig fra et fortellerteknisk ståsted. Hele boka er fortalt i førsteperson, men det er hvem denne personen er som gjør hele forskjellen. Spørsmålet er om person i det hele tatt er rett ord. Hovedkarakteren er nemlig et (rom)skip. I det galaktiske imperiet Radchaai er skipene utstyrt med kunstig intelligens og har tanker, følelser og til en viss grad personlighet. Ikke nok med det. Imperiet har også mengder av såkalte ancillaries. Dette er soldater styrt av den samme kunstige intelligensen som skipet, men plassert i menneskelige kropper som alle deler de samme tankene og sanseinntrykkene. Resultatet er en førstepersonsforteller som nesten er allvitende. Hun kan observere seg selv utenfra, se hendelser fra et utall ulike vinkler samtidig og også overvåke andres reaksjoner til alt som skjer i detalj.

Dette er i hvert fall tilfellet i deler av boka. Handlingen foregår nemlig på to tidsplan med nesten 20 års mellomrom, der nåtidsutgaven av hovedpersonen er begrenset til å eksistere i én menneskelig kropp. Gjennom fortidskapitlene nøstes det gradvis opp hvordan det har blitt slik, og hvordan dette er grunnlaget for hva hun forsøker å oppnå.

Jeg må innrømme at dette var forvirrende lesning i starten. Det tar alltid litt tid å lære en ny verden å kjenne, men det ble verre av å følge tankerekkene til en som er mange steder samtidig og gjerne også fører mange samtaler på en gang. Setninger som dette tar tid å venne seg til: When I walked the edge of the water I could see myself standing in the plaza. En annen ting som var forvirrende er at hovedpersonen ikke greier å skille menn fra kvinner. På morsmålet radchaai er det ingen grammatisk markering av kjønnene, og likestillingen har gått så langt at kjønnsskillet er opphevet. Når hovedpersonen befinner seg på planeter der dette skillet eksisterer, har hun store problemer med hvilke pronomen hun skal bruke, gjør stadig feil og kan ikke forstå hvilke kriterier som gjør at beboerne der helt intuitivt kan plassere mennesker de aldri tidligere har møtt i rett kategori. Dette blir forvirrende fordi hun i den løpende fortellingen konsekvent bruker pronomenene she/her, men gjennom dialogene kommer det frem at flere av karakterene egentlig er mannlige. For en som er vant til å se verden delt opp etter kjønn, føles det fremmed å være inne i hodet på en som ikke gjør det.

Forvirring til side, når jeg først begynte å henge med i svingene, var jeg solgt. Historien er spennende, og Leckie har kontroll på detaljene, noe som gjør hennes verden troverdig. Hovedpersonen, Breq, er menneskelig nok til at jeg sympatiserer med henne, men fremmed nok til at jeg kan tro på at hun ikke er menneskelig. Og det morsomste av alt, på tross av at hun tidvis er allvitende, oppdager jeg etterhvert at det likevel er ting hun ikke forstår, at jeg som leser vet mer enn henne. Hun er dessuten omgitt av bikarakterer som er interessante i seg selv (om enn ikke overdrevent nyanserte).

Og deiligst av alt: Å lese science fiction er å lese bøker som ikke er redd for å jobbe med de virkelig store etiske dilemmaene og som tar tankeeksperimenter helt ut. Etter flere måneder med ganske ensidig fokus på norsk samtidsrealisme, kjentes akkurat det helt perfekt nå. Jeg vil faktisk driste meg til å oppfordre noen av dere som ikke leser science fiction til vanlig til å ta et skritt ut av komfortsonen og gi denne boka en sjanse, om ikke annet for å lese en synsvinkel du aldri vil møte i realismens verden. Selv med mange fremmede elementer, er dette i all hovedsak en veldig menneskelig fortelling om en som vil skape sin egen rettferdighet. At hovedpersonen som vil oppnå dette altså er et to tusen år gammelt romskip som nå er redusert til å eksistere i én enkelt menneskelig kropp, er bare en bonus.

Denne boka er den første i det som skal være en løst sammenhengende trilogi, og jeg er fornøyd med at jeg også fikk bok to, Ancillary Sword, til jul så jeg kan fortsette der jeg slapp. Men om man skulle ønske det, er denne første boka avrundet nok til at det fint går an å slutte her også.