Tittel: The Art of Asking
Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Grand Central Publishing
Utgitt: 2014
Sidetall: 336
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk
For meg var Amanda Palmer kona til
Neil Gaiman før hun ble en person som begynte å interessere meg på sine egne premisser. Litt bakvendt, men naturlig siden jeg er clueless innen musikk, men en ivrig leser av sjangerlitteratur.
Palmer er musiker og ble kjent gjennom duoen Dresden Dolls der hun sammen med Brian Viglione spilte musikk de selv kalte "brechtian punk cabaret". Jeg må ærlig innrømme at musikken stort sett er hakket for sær for min smak, men jeg digger estetikken.
Og jeg digger dama! Jeg mener, what's not to like? Da Daily Mail, som den eneste omtalen av konserten hennes på Glastonbury-festivalen, publiserte et bilde av en pupp på avveie under tittelen: "Making a boob of herself! Amanda Palmer's breast escapes her bra as she performs on stage at Glastonbury" svarte Palmer på denne måten under neste konsert:
Det som er aller mest spesielt med Amanda Palmer, er imidlertid forholdet hun har til fansen. Her er det ingen livvakter som holder folk på armlengdes avstand fra showets stjerne. Med Palmer kommer du tett på, veldig tett på. Helt fra starten har hun vært bevisst på å være tilgjengelig, på at kunst skapes gjennom relasjoner med andre mennesker. Hun er ekstremt aktiv på sosiale medier, og bruker twitter til å dele hverdagslivet, annonsere spontane pop-up konserter eller annonsere hvor hun er og be folk komme og si hei eller komme backstage med mat etter et arrangement i stedet for å bestille takeaway. Hun har vært på mange fester hjemme hos fans og reiser fra sofa til sofa når hun er på turne mens crewet tar inn på hotell. Hun har til og med kledd seg naken og latt fansen dekorere kroppen sin med tusj og fingermaling. Ingen sjenert dame med andre ord.
Det hun etter hvert kanskje har blitt mest kjent for, er at hun som første musiker samlet inn over 1 million dollar på Kickstarter for å finansiere sin egenproduserte plate etter å ha brutt med et stort plateselskap. Mange var negative til henne i etterkant og mente hun ikke hadde rett til å be fansen om penger siden hun faktisk hadde vært signert av nevnte plateselskap, mens andre som ikke kjente til henne og hennes nære forhold til fansen stod på sidelinjen og klødde seg i hodet uforstående til hvordan en artist fikk folk til å ønske å betale for musikk i et samfunn der piratkopiering og Spotify finnes. Dette førte igjen til at hun ble bedt om å holde en "TED-talk", en tale som raskt passerte millionen med visninger på youtube, og som denne boka er en videreføring av.
Jeg har gledet meg til å lese The Art of Asking, men var overhodet ikke forberedt på min egen reaksjon på å lese den. Teksten traff et eller annet i meg, jeg vet ikke hva, men faktum er at jeg har sippa meg gjennom side etter side. Ikke fordi den er trist, men fordi jeg ble rørt av alle de små detaljene, av de menneskelige møtene Palmer er god på. Teksten er en lang utforskning av å tørre og be om hjelp, om hvorfor det er vanskelig og hvorfor du skal gjøre det likevel. Samtidig forteller den Palmers vei inn i musikken, om årene hun livnærte seg som en levende statue, om menneskene hun har møtt, om hvordan Dresden Dolls gradvis vokste seg relativt store på indie-scenen og om hvordan hun møtte og etter hvert ble kona til Neil Gaiman. Det oppleves nært og bånn ærlig og jeg greier ikke vurdere bokas litterære kvaliteter fordi jeg er altfor opptatt med å fangirle.
Jeg gir meg her. Om du ikke vil lese boka, anbefaler jeg deg i det aller minste å se hennes TED-talk på youtube, den er vel verdt 14 minutter av ditt liv. Liker du denne, bør du definitivt lese boka også.
(Og i retrospekt burde jeg kanskje ikke blitt så overrasket over min egen reaksjon da jeg enda ikke har greid se denne uten å sippe heller…)
Ok, jeg hørte det snakke om boka, leste innlegget, og ble fascinert, og smårørt, og tenkte at siden vi hadde en sånn fundamental forskjellig reaksjon på Fowler, (dvs, jeg likte den og hylskreik hele natta, mens alle andre synes den var teit og omstendelig), så trykket jeg play, og tårene har trillet fra sek 5. Og det er som du sier, ikke for de det er så himla trist - men fint, og idealistisk og - sånn det burde være mellom mennesker - (for å sitere Vigdis), samtidig som jeg vet at jeg aldri kunne gjort det - og ikke har disse evnene, hverken til åpenhet, eller trust - og tør ihvertfall ikke spørre. Må jeg aldri havne i heisen med denne kvinnen - psyken min hadde ikke tålt det. Jeg kjente et menneske som dette engang, han så tvers igjennom meg, gjennom alle, og til slutt måtte jeg ha avstand, sikkert basert på denne skammen hun snakker om. Innsida tåler ikke dagslys og scrutiny. Boka? Vet jeg ikke om jeg har krefter til å lese -)
SvarSlettJeg må snart lese denne Vigdis' boka du stadig siterer i mitt kommentarfelt (stadig her lest som minst to ganger). Om videoen var tøff, så kanskje greit å holde seg unna boka som var mer av det samme. Eller kjør på og få det ut av kroppen, kanskje til og med på lydbok der hun leser den selv. Men kanskje greit å unngå i offentligheten om du reagerer som meg.
SlettHennes måte å møte mennesker på er totalt fremmed for meg også. Men det er noe med å høre henne snakke om det eller lese henne skrive om det som smelter kynikeren i meg fullstendig, får meg til å ønske meg en bedre verden der det er sånn mennesker ser på hverandre. En idealisme, en grunnleggende medmenneskelighet. Bare så synd at alt som skal til for å knuse troen på menneskeheten igjen er et sideblikk på avisenes kommentarfelt. Mulig det hadde vært slitsomt med en sånn person tett innpå meg, men i bokform var det akkurat passe avstand.
Palmer er tøff. Unik! Men det er også noe litt kleint, litt for privat i hennes forhold til media (for meg).
SvarSlettJeg har boka på ønskelista og håper den kan endre noe på meg og mitt forhold til omverdenen også :
Bra innlegg!
Takk! Det er kanskje kleint, eller ville vært det for meg, men tror faktisk ikke det oppleves sånn for dem som er en del av det. Ikke noe som funker for hvem som helst tenker jeg, det krever en helt bestemt type personlighet og menneskene det er snakk om er sjelden vare. Jeg hadde opplevd det som kleint om jeg opplevde det som en gimmick, men jeg greier ikke se det som noe annet enn autentisk etter å ha lest boka. Og da blir det rørende mer enn kleint for meg.
Slett:)
SlettTakk for inspirasjon! Eg er inne i ein Gaiman-periode, sterkt inspirert av hans ville internett-liv, og då dukkar Palmer opp titt og stadig. For meg er ho enno berre gift med Gaiman, men eg gler meg til ho vert noko meir - no står boki på ynskje-lista :)
SvarSlett-Mari
Oi, nå har jeg vært skikkelig dårlig på å følge med på om det ligger kommentarer til moderering igjen, beklager det.
SlettVeiene til å bli "kjent" med nye personer er mange og jeg tror det er mange som oppdager Amanda Palmer via Gaiman. Selv har jeg vært internett-stalker av Gaiman lenge uten å være helt frelst av bøkene hans, men tror nesten det nå har bikket over til at han er mannen til Amanda Palmer mer enn omvendt ;)