tirsdag 26. januar 2016

Doris Lessing - Det synger i gresset

Tittel: Det synger i gresset
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1950, min utgave 1981
Sidetall: 189 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Eli Krog

Line har sparket igang igjen sin lesesirkel av 1001-bøker, nå med et tema hver måned i stedet for en bestemt bok. Januars tema var rett og slett å lese en 1001-bok du har gledet deg til lenge, og mitt valg falt på Doris Lessings debutroman. Den har stått i hylla og ventet på meg i årevis, og siden jeg har sagt at 2016 skal være et Doris Lessing år, var dette den perfekte starten.

Boka, som finner sted i mellomkrigstidens Sør-Afrika, åpner med en kort avisnotis som forteller at det har skjedd et mord. En hvit kvinne er myrdet av sin svarte tjener, motivet er ukjent men det antas at han har vært ute etter verdisaker. Deretter begynner teksten slik:
Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.
Lessing tar med andre ord helt fra starten av avstand fra slike holdninger med en kjølig ironi, og uten den avstanden hadde dette blitt en seig bok å komme gjennom. Fra før vet jeg at Lessing selv er oppvokst i Rhodesia, og har førstehånds kjennskap til farmerlivet i perioden hun skildrer her. Jeg vet også at hun tidlig begynte å jobbe for innfødtes rettigheter, og nettopp raseskillet og dets implikasjoner er en viktig del av bokas tematikk. Likevel gjorde dette boka ganske vanskelig å lese, noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter som sagt med et mord og de første reaksjonene på dette. Det er sterke krefter som vil feie det hele under teppet, men det antydes at det kan være noe annet enn en vinningsforbrytelse som ligger bak. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med både Mary Turner, mordofferet, og etter hvert også mannen hennes i tiden før de møttes og helt frem til det tidspunktet der hun blir drept og han innlagt på mentalsykehus.

Jeg opplever Lessing som en intellektuell forfatter som appellerer mer til hodet enn hjertet, og skrivestillen i Det synger i gresset føles uvant å lese i dag. Der de fleste forfattere har tatt til seg leveregelen show, don't tell driver Lessing i utstrakt grad med telling. Her er det ikke snakk om å se hvordan karakterene oppfører seg og trekke sine egne slutninger, det er lange beskrivende passasjer der Lesing forteller hvem de er i klare ord, som her:
Hun ble oppfattet som en velsituert, ugift tante som de kunne betro alle sine sorger til. For Mary ble aldri rystet, hun sladret aldri, hun dømte aldri. Det var noe upersonlig ved henne, som om hun var hevet over alle små jordiske bekymringer. Hennes reserverte vesen, hennes sjenanse beskyttet henne mot misunnelse og sjalusi. Hun var liksom immun. Det var hennes styrke, men også en svakhet, selv om hun ikke selv innså det: hun følte seg direkte frastøtt ved tanken på intimitet, scener og fysisk berøring. Hun gikk omkring blant disse unge kvinnene med en mine, som tydeligere enn ord røpet hennes innstilling: Bland meg ikke inn. Men hun hadde ikke selv noen anelse om det. Hun var meget lykkelig i pensjonatet. (s.33)
I andre av hennes bøker har jeg likt dette. I denne synes jeg det ble litt oppramsende og repetetivt, litt fordi det nesten utelukkende brukes som personbeskrivelse og det blir rett og slett litt for mye av det gode. Vi blir kjent med både Mary og Dick Turner på denne måten, og Lessing skildrer et ekteskap i farmerlivets ensomhet som gradvis suger livskraften ut av dem begge. Det er likevel et sterkt portrett, og jeg føler jeg ble godt kjent med dem begge, uten å kunne si jeg likte noen av dem.

Mitt største problem med denne boka var likevel at vi store deler av tiden befinner oss inni Marys hode, og det er et sted det er slitsomt å være. Hun er sutrete, selvmedlidende og etter hvert ganske apatisk, men det største problemet er at hun er ekstremt rasistisk og ser på de innfødte som jobber for henne som ekle, skitne dyr og stadig gir uttrykk for dette. Hennes tanker balanseres litt av ektemannens, som er mer medmenneskelige, og delvis også av den allvitende fortellerstemmen som tydelig ikke deler hennes synspunkter. Likevel, selv om Lessing har skrevet denne boka som et oppgjør mot raseskillet, og selv om boka var radikal da den kom, blir oppgjøret altfor tamt sett med dagens øyne. Det er kun de hvite karakterene som fremstår som mennesker i boka, de svarte skildres enten som dyr eller kulisser, den eneste som nærmer seg å være et menneske med egne motiver er tjeneren som ender som morder.

Kanskje ville jeg opplevd dette annerledes om jeg leste boka på et annet tidspunkt, men med den offentlige samtalen vi har i dag, er jeg lite mottagelig for koloniale overherre-tanker. Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg hadde for mange problemer med teksten til at den blir en av Lessing-favorittene.

17 kommentarer:

  1. Interessant anmeldeldelse! Jeg vurderer denne til neste runde i lesesirkelen, men ble enda mer usikker nå. Jeg har ikke lest noe av Doris Lessing til nå, så hvilke ville du ev anbefale istedenfor?

    SvarSlett
    Svar
    1. Min favoritt av henne så langt er 'The Golden Notebook'. Det er en av mine absolutte favorittbøker, og den er 1001-bok. Jeg har bare lest den en gang, men har planer om å lese på nytt i år for å se om den er så god som jeg husker den. Ikke akkurat lettlest, men jeg elsket den i hvert fall da jeg leste.

      Ellers likte jeg godt 'Mara and Dann', selv om det er en bok mange har en del å utsette på. Og jeg likte veldig godt selvbiografien hennes som jeg leste første del av i fjor. 'The fifth child' nevnes av mange som et sted å begynne, den likte ikke jeg i det hele tatt. Og Martha Quest-serien hennes nevnes av mange, men den har jeg ikke lest selv enda, så den kan jeg ikke si noe om.

      Ellers vil jeg ikke fraråde å lese denne altså, kan hende begynnelsen er et bra sted å begynne. Bare vær forberedt på det koloniale verdenssynet, og en historie der det går fra optimisme til å gå totalt på trynet - ingen spoiler siden boka åpner med slutten :)

      Slett
  2. Jeg likte denne boka kjempegodt da jeg leste den, men er likevel delvis enig i innvendingene dine. For meg var det et ytterst fascinerende univers som blei skildra, med et fælt menneskesyn og sjølgode tanker. Det er jo en nedadgående spiral. En ser virkelig hvorfor og hvordan det blei som det blei (både i boka og i Sør-Afrika), og her viser Lessing fram virkeligheten. Sjøl om Lessing holder leserne på avstand gjennom skrivestil og skrivemåte, opplevde jeg at jeg kom nær likevel. Men jeg har ikke lest noe anna av Lessing og har derfor ikke noe sammenligningsgrunnlag.

    Takk for god omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg opplevde også å komme nær menneskene og stedet, avstanden var heller forfatterstemmens avstand til holdningene - som var helt nødvendig for at jeg skulle klare å lese boka. Jeg synes også den var bra - bare ikke like god som andre jeg har lest av henne. Innbiller meg at 'The Golden Notebook' er ei bok som kunne passe deg bra, så anbefaler den.

      Slett
  3. Jeg elsker denne boka! Men ser også hva du mener. Jeg leste en annen bok av henne hvor det ble mer fremtredende (for min del, i alle fall), men husker ikke hvilken - tror ikke jeg leste den ferdig heller. Det var ingen av de ovennevnte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt uvant å lese bøker skrevet på denne måten når man er vant til samtidslitteraturen. Jeg synes Lessing på sitt beste er brilliant, men hun har skrevet så mye, og alt er ikke der. jeg gleder meg til å lese mer av henne i året som kommer.

      Slett
  4. Denne gjorde veldig inntrykk på meg - hennes debut roman. Jeg leste den på engelsk i studie-tiden, mange, mange år siden. Så repeterte jeg den med lydbok for noen år siden. Omtalte den i bloggen, og ga den terningkast 6 så vidt jeg husker. En utrolig fin stemning i den...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en fin stemning, og du kommer tett på farmer-livet. Kanskje var det bare litt feil timing for meg nå, for det ble ikke helt klaff for meg.

      Slett
  5. Forunderlig nok fikk jeg lyst til å lese boken nå. Jeg er ikke spesielt ivrig på å fordype meg i holdninger tilsvarende grumsete kommentarfelt, men jeg pleier å like bøker der fortelleren tar ironisk avstand til sånne holdninger. Så burde jeg sikkert lese den gyldne notatboka først, men du vet, én bok leses raskere enn to.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og 'Det synger i gresset' er et mye enklere 1001-kryss en 'Den gyldne notatboka'. For det første mer lettlest, på tross av grumsete holdninger, og for det andre kortere. Og misforstå meg rett: Ikke min favoritt Lessing-bok betyr noe helt annet enn at det er dårlig og ikke verdt tida.

      Slett
  6. Det er så lenge siden jeg leste denne at jeg nesten ikke husker den. Fikk nesten lyst å lese om igjen. Jeg var ihuga Lessingfan fra ca 1980 og utover... Det som gjorde sterkest inntrykk var Shikasta , og deretter de andre sci-fi- bøkene om Siriuseksperimentene etc.. Og så er det en bok som heter Det femte barnet, tror jeg den het, den var sterk. Hun skrev også en søt liten bok som heter Kattene, om kattene sine..

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har hele sci-fi serien hennes i hylla bortsett fra den første boka, hele grunnen til at jeg ikke har lest dem enda. De gleder jeg meg veldig til å lese. Har lest 'Mara og Dann' (eller var det Donn?) som jo også er en form for sci-fi, og den likte jeg som nevnt over her veldig godt.

      Det femte barnet er den eneste av bøkene hennes jeg har lest og mislikt. Det var rett og slett ingen god match for meg, men jeg vet det er ei bok mange trekker fram når de snakker om henne. 'Kattene' hadde jeg ikke hørt om en gang, takk for tipset.

      Slett
    2. Ja, da har du noe å se frem til.:)
      Mara og Dann heter den ja. Har den i hylla, men den har jeg ikke lest faktisk.
      Vurderer å gjenlese Shikasta, som jeg skrev et annet sted.. ifb 1001-sirkelen i februar. Får se..

      Lessing har jo gitt ut så mye, og så mye forskjellig- og Kattene er nok en liten kuriositet, men en skjønn bok (for de som liker katter spesielt)

      Slett
  7. Hmmm, fant denne på loppis forleden, men gadd ikke ta den med, pga alt det du sa om show/tell, og på tross av at du sa den var grei på norsk. Lettere å tenke - at jeg venter til jeg finner den på engelsk, istedet for å ta et oppgjør med egen påvirkelighet.
    (Den var til og med gratis, 50kr posen, og den var bare halvfull)

    SvarSlett
    Svar
    1. Oioioi, å vite at jeg har slik påvirkningskraft at du ikke vil ha bøker om du får dem gratis en gang. (Om du angrer for mye, kan du evt låne). Jeg synes boka var god, men ikke fantastisk. Ser over at omtalen min er i overkant fokusert på det jeg ikke likte, men det er så mye lettere å skrive om det man henger seg opp i enn det som funker.

      Slett
  8. Denne boka leste jeg for over 20 over siden, som en del av engelskfaget på videregående. Jeg husker ingenting av boka, annet enn at jeg likte den. Jeg har i mange år hatt lyst til å lese den om igjen, men nå ble jeg litt i tvil. Samtidig så pirret omtalen din meg til å ville lese den igjen nå, med litt voksnere øyne og hode ... Jeg har likt godt det lille jeg har lest av Lessing. Den kommer sikkert il å passe inn i en av Lines lesesirkler dette året, så da spørs det om ikke det blir litt Lessing på meg i år også :)
    Ha en glad dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Den passer vel allerede neste runde tror jeg, var det ikke Nobelprisvinnere som var temaet da? Les igjen og skriv, så jeg får bryne meg på fleres tanker. Tror jeg ville hatt en helt annen opplevelse om jeg leste denne boka for bare 2-3 år siden.

      Slett