Månedsoppsummering april

April har vært en litt merkelig lesemåned for meg. Jeg startet med å fullføre masse bøker i starten av måneden før det var helt bråstopp i den andre halvdelen. Jeg slutter likevel på ni titler, noe som fremdeles er langt flere enn jeg vanligveis pleier å lese på en måned. 

• John Freeman - How to Read a Novelist 
• Max Porter - Grief is a Thing with Feathers
• Becky Chambers - A Closed and Common Orbit
• Carrie Fisher - Wishful Drinking 
• Roald Dahl - Madness  
• Charles R. Cross - Heavier than Heaven: The Biography of Kurt Cobain 
• Hannah Kent - The Good People 
• Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke  
• Fiona Staples og Brian K. Vaughan - Saga Vol. 7

Åtte på engelsk, en på norsk.
Fire kvinner, fire menn og en delt.
To lydbøker, ei e-bok og seks papirbøker.
En tegneserie, en diktsamling, tre sakprosa, to romaner, ei novellesamling og en jeg ikke kan definere.

Det har vært mye bra lesestoff denne måneden. Saga Vol. 7 var en god start. Jeg synes serien tapte seg litt i noen nummer i midten, men med de to siste utgivelsene synes jeg serien er tilbake der den startet, og jeg digger det. Dette skjer ikke hadde noen dikt som traff meg midt i magen, og andre som ikke gjorde like stort inntrykk. De første veide imidlertid opp for de siste, så hovedinntrykket var positivt. The Good People var mitt første forsøk på "seriøs litteratur" som lydbok, og det gikk overraskende greit. Boka var god, innleseren også og det krevde bare litt ekstra konsentrasjon å gå fra ren underholdning til noe litt mer krevende. Greit, jeg greide ikke lenger jogge mens jeg lyttet, men jeg kom gjennom likevel. Heavier than Heaven har jeg allerede skrevet om, et godt biografivalg til denne runden i biosirkelen. Madness er en av fire novellesamlinger som ble utgitt i forbindelse med Roald Dahls jubileumsår i fjor. Jeg leste mye Dahl som barn, men hadde før dette bare lest ei av novellene hans. Jeg likte denne samlingen, men det ble etter hvert litt mye av det gode for meg. Litt for mange fikse løsninger samlet mellom to permer, men likte veldig godt de to første novellene. Wishful Drinking var lydbok nummer to denne måneden, denne synes jeg bare var rotete, og den ga meg lite. A Closed and Common Orbit var imidlertid skikkelig feelgood science fiction og riktig bok på riktig tidspunkt. Min "anmeldelse" på Goodreads bestod av ett ord: Awwwww. Jeg synes det er så dekkende at det får stå her også. Grief is a Thing With Feathers vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg leste fordi forfatteren kommer til Lillehammer, og fordi jeg har hørt så mye om den på YouTube. Den ble ingen umiddelbar favoritt for meg, men det kan ha med timing å gjøre. Den siste boka jeg fullførte denne måneden var How to Read a Novelist av John Freeman. Dette er en samling med intervjuer av over 50 forfattere gjort gjennom mange år som journalist og tidsskriftredaktør, og det var veldig inspirerende lesing. Definitivt ei bok av typen som leder til andre bøker. Som om man skulle trenge det. (Man trenger alltid det.)

Så til kryssene:
Ett kryss for deltakelse i biosirkel.
Ett dobbeltkryss for lyrikk og norsk 2017.
Tre kryss for lesing fra egne hyller.
Fremdeles ingen 1001-bøker eller bøker over 500 sider, og bokhylleleserunden hos Hedda har foreløpig falt ut.

Da ser totalen slik ut:

• 44/80 bøker
• 10/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• 7/20 norske bøker utgitt i 2017
• 0/12 bøker på 1001-lista
• 7/10 diktsamlinger
• 0/5 bøker over 500 sider
• 2/6 biografier til Ingalills biosirkel

Jeg spår at mai blir en laber lesemåned fordi hodet mitt akkurat nå er helt andre steder. Ting går ikke alltid som planlagt, og nå er jeg og bøkene mine plutselig på flyttefot igjen, denne gang på egenhånd. Fram til det er avklart hvor vi gjør av oss og når det skjer, ser det ut til at konsentrasjon er manglervare. Men jeg har store forhåpninger om at den kommer tilbake når de praktiske tingene er på plass.

Uansett blir det Lillehammer i slutten av mai, og juni er feriemåned - da skal det leses på spreng. Og jeg har allerede passert halvveis til 80, så dette går veien.

Charles R. Cross - Heavier than Heaven

Tittel: Heavier than Heaven
Sjanger: Biografi
Forlag: Sceptre
Utgitt: 2001
Sidetall: 352 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Når det gjelder musikk, står jeg vanligvis på ganske bar bakke. Jeg er ikke spesielt interessert og jeg har virkelig ikke peiling. Skal jeg ha hørt om en artist eller et band, må de være veldig mainstream. Som regel vil ikke en gang det hjelpe. Jeg kan høre en veldig kjent sang og ikke ane hva den heter eller hvem som synger den. Og det er helt greit, man velger seg sine interesser og musikk er bare ikke en av mine.

Men. Når jeg først har hørt musikk jeg liker, går den på repeat. På den tiden da jeg kjøpte CD'er hørte jeg stort sett en om gangen. Igjen og igjen og igjen. Og akkurat det er mitt forhold til Kurt Cobain og Nirvana - det gikk på repeat gjennom hele videregående. Jeg hadde to CD'er: Nevermind og MTV Unplugged og jeg ble inspirert til å høre dem igjen mens jeg leste denne boka. Og sangene sitter som spikret enda. Jeg vet akkurat hvor stemmen sprekker, akkurat hvor han trekker pusten. Plutselig er jeg tilbake til Elisabeth 17-år da desperasjonen og sårheten i Kurt Cobains stemme var alt som skulle til for å smelte meg fullstendig.

Og likevel er jeg helt clueless når det kommer til det som ikke er på CD'en. Før jeg leste denne boka, visste jeg ikke hva de andre bandmedlemmene het. Faktisk visste jeg ikke engang hvor mange de var. Jeg leste stadig vekk titlene på sanger jeg trodde jeg aldri hadde hørt, men da jeg søkte dem opp på nett viste det seg at veldig mange av dem var sanger jeg har hørt hundrevis av ganger - uten å fange opp navnet. For meg handlet Nirvana kun om en ting: Den stemmen som fylte hodet mitt når jeg satt på meg øretelefoner og trykket på play. Alt annet var uvesentlig.

Men. Selv om jeg ikke er spesielt glad i musikk, har jeg oppdaget de siste årene at jeg likevel er veldig glad i musikerbiografier. Jeg liker å lese om veien til målet, om drivkraften og nødvendigheten disse menneskene drives av. Her var Kurt Cobain inget unntak, selv om han kanskje er en større selvmotsigelse enn flere andre jeg har lest om.

Heavier than Heaven er en veldig god bok basert på det som fremstår som et ekstremt grundig researcharbeid. Charles R. Cross har utført 400 intervjuer, i tillegg til at han har hatt tilgang på Cobains dagbøker, brev og private videoopptak. Dette føles som det nærmeste man kan komme Cobain uten en selvbiografi, og Cross balanserer fint mellom respekt og sannhetssøken i sine skildringer av Cobains turbulente liv.

Kurt Cobain ble født i Aberdeen, Washington, en amerikansk småby basert på tømmerhogst. De første årene var fine, men da foreldrene ble skilt, begynte nedturen. I flere perioder hadde han ingen sted å bo, men sov i baksetet på bilen sin, i pappesker eller på venterommet på akuttavdelingen på sykehuset. Han droppet ut av skolen og hadde diverse kortvarige vaktmesterjobber for å skrape sammen til dop og husleie. Etter hvert flyttet han sammen med en kjæreste som betalte alle utgiftene mens han satt hjemme og øvde på gitar, skrev sanger eller laget kunst. Han skulle lykkes som musiker, og selv om han siden likte å late som at suksessen kom rekende av seg selv, jobbet han i virkeligheten hardt for å komme dit.

Men suksessen hadde, som alltid, en bakside, og denne boka var ikke akkurat lystig lesing. En nedadgående spiral av depresjon, heroinmisbruk og manglende selvtillitt forklarer hvordan det gikk som det gjorde. I april 1994 skjøt han seg i hodet med ei hagle etter å samtidig ha tatt en dose heroin som sannsynligvis ville tatt livet av ham om han ikke hadde trykket inn avtrekkeren. Da var han 27 år gammel og far til ei jente på knappe to år.

Denne biografien var ikke spekulativ. Den kommer tett på og prøver å finne fram til mannen under alle mytene, de fleste av mytene startet av Cobain selv. Allikevel er det én ting jeg reagerte på underveis. I romaner som The Secret History eller The Grass is Singing begynner fortellingen med et mord, før forfatteren flytter seg tilbake i tid og forteller om hendelser som leder opp til mordet. Effekten er at tilsynelatende hverdagslige hendelser får et ekstra, illevarslende lag. Jeg føler det samme er tilfelle med denne boka, jeg vet tross alt hvor dette skal ende før jeg begynner. Og Cross legger opp til det fra starten. Enten ved å fortelle om slektninger som tar livet av seg, eller ved å fortelle om Kurt Cobains utsagn om selvmord fra ganske ung alder. Jeg bare tenker: Det er mange ungdommer som sier de aldri skal passere 30. Den eneste grunnen til at det føles som et frampek når Kurt Cobain sier det, er fordi vi vet hvordan det slutter.

Men det var en liten filleting, i det store og det hele var dette en interessant bok som gjorde at jeg ble litt bedre kjent med mannen bak stemmen som forførte tenårings-meg. Og jeg fant fram til musikk jeg ikke har hørt på på lenge. Tenåringsangsten lenge leve!

Leseliste Lillehammer

Årets program til Litteraturfestivalen på Lillehammer er lagt ut, hotellrom er bestilt og jeg har så smått begynt å legge planer.

Ved første øyekast var det mindre åpenbare valg av arrangementer i år enn det har vært de to siste årene. Men etter å ha lest programmet en gang til endte jeg likevel opp med en lang liste med flere konkurrerende programposter og ingen tid til å spise. Alt er med andre ord som det pleier.

Jeg skal lage en tentativ plan over hva jeg vil få med meg, men det kommer nærmere festivalstart som for min del blir onsdag 31. mai. I dag tenkte jeg i stedet jeg skulle dele en liste over bøker jeg har planer om å lese før festivalstart. Den observante leser vil kanskje bemerke at dette er i overkant ambisiøst på en drøy måned, og jeg er ikke uenig. Men som en bunke å velge fra, burde det være et godt utgangspunkt.

• Vigdis Hjorth - Arv og miljø
  Denne skulle jeg strengt tatt lest til samlesingen i februar, men da hadde jeg ikke boka tilgjengelig. Nå har jeg lånt den av en kollega, og har planer om å få lest den ganske snart så jeg kan levere den tilbake. Og jeg regner med det kan være greit å ha lest denne om jeg skulle dukke innom en av mange programposter som har Hjorth som deltaker.
  
  
• Max Porter - Grief is a Thing with Feathers
  Dette er ei bok jeg hørte veldig mye om på YouTube i fjor, og som Labben har skrevet fint om.
  Porter kommer til Lillehammer, og jeg har lånt boka av Silje for å være forberedt. Dette er ei tynn flis, så såpass må jeg få til.
  
  
• Ngugi wa Thiong'o - Hvetekornet
  Denne boka fikk jeg i Solum Bokvennens bokboks i fjor, og har egentlig hatt planer om å lese den siden. Jeg har lest ei bok av forfatteren tidligere og likt den godt, så her er det egentlig ingen unnskyldning. Bokhyllekryss gir den også!
  
  
• Åsne Seierstad - To søstre
  Denne boka har ligget halvlest på nattbordet mitt siden januar, men det er på tide å få ut finger'n og fullføre. Jeg likte boka, jeg tok bare en pause for å lese noe annet, og så har pausen vart lenger enn planlagt.
  
  
• Demian Vitanza - Dette livet eller det neste
  En annen halvlest bok, denne gangen fordi jeg var for treg og boka ble automatisk levert tilbake til biblioteket. Men jeg har lånt på nytt og prøver igjen.
  
  
• Claire-Louise Bennett - Pond
  Ei annen bok jeg har hørt mye om på YouTube som plutselig rykket mange hakk opp på leselista fordi forfatteren dukker opp på Lillehammer i år. Hun skal snakke med Knausgård om denne novellesamlingen, en samtale jeg antar jeg vil få mye mer ut av om jeg faktisk har lest boka først. Dette er imidlertid ei bok som per i dag ikke befinner seg i mine hyller, så mulig prioriteringer blir deretter.
  
  
• John Freeman - How to Read a Novelist
  John Freeman var for meg en av de store positive overraskelsene under fjorårets festival, og jeg kjøpte denne boka da. Dette er strengt tatt ikke ei bok jeg trenger å ha lest for å få mer ut av hans samtaler på årets festival, det er bare en tanke om at det har gått et år siden jeg kjøpte den og jeg har hatt veldig lyst til å lese den siden da. Så hvorfor har jeg ikke gjort det? Det samme kan for øvrig sies om nummer to av magasinet hans, Freeman's. Jeg kommer sikkert til å kjøpe nummer 3 på Lillehammer, så jeg burde ha lest nummer 2 før det for å kunne handle med god samvittighet.

Doris Lessing - A Proper Marriage

Tittel: A Proper Marriage
Sjanger: Roman
Forlag: Panther
Utgitt: 1965
Sidetall: 380 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg jobber meg sakte men sikkert gjennom Doris Lessings forfatterskap, og denne gangen var det A Proper Marriage som ble tatt ut av hylla. Dette er bok to i Children of Violence serien, en serie på fem bøker som starter med Martha Quest som jeg leste i fjor.

Vanligvis ville jeg vært forsiktig med å skrive om bok to i en serie i redsel for å spoile den første boka, men det vil jeg påstå er omtrent umulig når det gjelder disse bøkene. Det nærmeste jeg kommer er å si at hovedpersonen Martha Quest er nygift når denne boka starter, men med tanke på tittelen burde ikke det være en stor overraskelse. Og i en bokserie som følger en kvinne fra oppveksten og gjennom livet midt på 1900-tallet, kan et giftermål knappest komme som et sjokk på noen.

I denne boka følger vi Martha fra hun er 19 år og nygift og noen år framover i tid. Vi er tett på hverdagslivet i den britiske kolonien Sør-Rhodesia i tiden rett før og etter utbruddet av 2. verdenskrig i Europa, og ser hvordan det påvirker livet også for menneskene i kolonien så langt unna moderlandet. Det er ei bok jeg brukte lang tid på å lese, godt over en måned, fordi jeg bare greide fordøye omtrent 20 sider om gangen. Det er ei bok som kledde å leses langsomt - hadde jeg presset på for å lese raskere, er jeg sikker på jeg ville gått glipp av masse.

Boka er ikke bygget opp rundt store, dramatiske hendelser eller med en hektisk spenningskurve. Styrken ligger i stedet i nærheten til tid og sted og menneskene som skildres. På tross av at jeg befinner meg langt unna bokas setting, både geografisk og i tid, føler jeg at jeg blir en del av miljøet mens jeg leser. Karakterenes frustrasjoner blir mine frustrasjoner. Jeg kjenner varmen og støvet, jeg kjenner usikkerheten rundt det som skjer i Europa og rastløsheten som preger alle ungdommene. Og jeg kjenner Marthas økende desperasjon for sin egen situasjon ettersom tiden går og ingenting endres.

Lessing har en ekstremt analytisk skrivestil, noe som appellerer til meg. I mesteparten av boka er vi inne i hodet på Martha Quest, og hun tar ingenting for god fisk. Hver eneste tanke og følelse analyseres i detalj. Hva betyr det at jeg føler dette? Hvor kommer denne følelsen fra? Er det normalt å kjenne det sånn? Hun ser hele tiden både seg selv og omgivelsene utenfra, hun blir aldri en deltaker men forblir observatør. Hun leter etter svar i bøkene, men også i menneskene rundt seg. Hun kaster seg impulsivt ut i nye ting, men så fort hun er engasjert, begynner hun å distansere seg fra entusiasmen og se på det hele med kjølig ironi. Det skjer en utvikling underveis, men det skjer så gradvis at jeg ikke merker det før jeg kommer til slutten og ser at vi nå er et helt annet sted enn der vi startet.

A Proper Marriage var ikke ei bok jeg falt for umiddelbart, men ei bok som vokste jo lenger jeg kom og som fortsatte og vokse etter at jeg var ferdig. Jeg har blitt kjent med Martha Quest, og hun kommer til å være med meg lenge. Anbefales - men her bør man absolutt lese bøkene i rekkefølge, så begynn i så fall med Martha Quest.

Benny Lewis - Fluent in 3 months

Tittel: Fluent in 3 months
Sjanger: Sakprosa
Forlag: Collins
Utgitt: 2014
Sidetall: 256 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Dette var ei av bøkene jeg kjøpte i Edinburgh etter at jeg hadde sagt jeg ikke skulle kjøpe flere. Ei bok som handler om hvordan du kan lære et språk i løpet av tre måneder var rett og slett mer enn jeg kunne motstå.

Lewis hovedbudskap er at for å lære et språk raskt, må du bruke det fra dag én. Han har selv prøvd å lære språk i en skolesetting, og ikke kommet noen vei fordi han syntes alt var kjedelig. Men da han begynte å se på språk som et middel til å kunne snakke med andre mennesker, ble det brått mer interessant. Han fant sin motivasjon, og i følge hans egen definisjon snakker han nå 12 språk flytende.

Jeg har noen motforestillinger mot denne boka, men la meg begynne med det positive. Jeg har stor tro på at denne boka kan være en kickstart til å komme i gang med å lære et nytt språk. For det første fordi Lewis er en god motivator, han feier til side alle motforestillinger og forteller deg at alt er mulig. For det andre fordi denne boka har en veldig praktisk tilnærming og er god til å komme med helt konkrete råd. For eksempel: Lewis kongstanke er at du skal snakke fra dag én. Men hvem skal du snakke med? Lewis går videre til å gi deg fire forskjellige måter du kan komme i kontakt med mennesker som snakker språket du ønsker å lære deg. Og avslutter med en link til sin egen blogg der du finner linker til enda flere ressurser.

I det hele tatt er denne boka tett knyttet opp til hans egen blogg, noe som kunne vært irriterende, men som jeg i denne boka ser på som en styrke. Hvert kapittel avsluttes med en link til bloggen, der du kan finne flere eksempler og linker til gode verktøy som kan hjelpe deg videre. Lewis har fokus på at det ikke trenger å koste skjorta og lære et nytt språk, hverken i hjelpemidler eller reiser. Du kan lære der du er, og det finnes massevis av gratis eller billige hjelpemidler du kan benytte deg av. Bloggen hans har dessuten gitt ham et stort kontaktnett av andre språkstudenter som han bruker som eksempler på det han forteller om.

Jeg har også tro på at tilnærmingen hans har mye for seg. Basert på min egen erfaring fra klasseromsundervisning i fire språk, er det altfor lite fokus på å høre faktiske morsmålsbrukere snakke. Jeg har hørt massevis av kassettoptak av f. eks. franskmenn som snakker fransk saaaakte og tyyyydelig, men så fort jeg møtte på realistisk muntlig fransk, skjønte jeg ikke bæret. Og Lewis er ikke motstander av å pugge grammatikk og lese lærebøker. Han mener bare at dette ikke er stedet å begynne. Lær deg å føre enkle samtaler først, ikke bry deg om at de er stotrete og at du gjør grammatiske feil. Så tar du grammatikken etterpå som trinn to når du allerede har noen knagger å henge kunnskapen på.

Så til motforestillingene. Jeg har to, en generell og en mer personlig. Generelt opplever jeg Lewis som langt bedre når det er snakk om praktiske ting enn når han snakker om teori. Jeg kjenner jeg steiler flere ganger i innledningen når han uttaler seg skråsikkert om lingvistiske emner. På ett punkt skriver han at "det finnes ingen vitenskapelige beviser som sier at... " der jeg i løpet av studietiden har lest flere artikler som hevder noe annet. Eller når han skriver om hva det vil si å snakke et språk flytende: "The question of what fluency means is one of great controversy, depending on whom you ask. I want to provide a much more precise understanding of fluency once and for all." Med andre ord, det lingvister verden over debatterer og ikke kan bli enige om, har Benny Lewis det endelige svaret på.

Den mer personlige innvendingen er at jeg ikke tror bokas tilnærmingsmåte passer for meg personlig. På mange måter er dette en bok for hvordan lære språk hvis du er ekstrovert. Lewis er opptatt av å lære språk for å kunne snakke med folk uansett hvor han er i verden.  For meg er motivasjonen for å lære nye språk hovedsakelig at jeg vil kunne lese dem. Jeg kommer uansett ikke til å kaste meg ut i samtaler med masse fremmede mennesker, det gjør jeg ikke en gang på norsk. Det som fascinerer meg med språk er desuten først og fremst systemene og hvordan språket skiller seg fra det jeg allerede kan. Så for meg er ikke grammatikken et nødvendig onde jeg kommer til et sted på veien, det er hovedgrunnen til fascinasjonen i utgangspunktet.

Men uansett om du tenker som meg eller som Benny Lewis vil du finne gode tips i denne boka, og jeg anbefaler den gjerne.

Jeg avslutter med en liten videosnutt fra Lewis' egen YouTubekanal. Siden dette er en promovideo for boka hans, tenker jeg det går fint å dele den her:

Månedsoppsummering mars

Om jeg lar tallene tale for seg selv, har mars vært en fantastisk lesemåned med 14 fullførte titler. For en leser som vanligvis ser det å greie 6-8 leste bøker som en særdeles produktiv måned, er det fantastiske tall. Jeg har imidlertid motforestillinger mot den måten å se det på.

Det handler ikke nødvendigvis om kvantitet, men om kvalitet. Jeg har uttalt at jeg skal lese færre bøker, ikke flere. Samtidig: Med introduksjonen av lydbøker og diktsamlinger inn i reportoaeret, er det naturlig at antallet går opp. Men det er en balanse, og jeg må passe meg for ikke å havne i fella der det blir viktigere å telle enn å ha glede av det jeg leser. Been there, done that.

Jeg velger derfor å dele opp månedens leseliste i noen underkategorier som gjør det mer synlig hvorfor antallet er så mye høyere enn vanlig.

Jeg har lest fire diktsamlinger denne måneden:

• Fredrik Hagen - Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg
• Arne Hugo Støland - Mannakorn 
• Ulrik Farestad - Sangen og katastrofen 
• Yahya Hassan - Dikt

Tre av dem har jeg allerede skrevet om, i hvert fall til en viss grad. Yahya Hassan var på mange måter enklere å forholde seg til enn de tre andre fordi teksten var mer rett fram. Den gjorde imidlertid ikke like sterkt inntrykk på meg som jeg hadde trodd den skulle gjøre etter all oppmerksomheten den fikk da den kom ut.

Jeg har også lest to tegneseriehefter:

• Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Machine Moon: Descender #2
• Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Singularities: Descender #3

Denne serien handler om en fremtidsverden der mennesker har vært omringet av roboter, men da flere viktige planeter plutselig blir angrepet av kjemperoboter er den fredelige sameksistensen over. Når serien begynner har menneskene deaktivert nesten alle roboter, men vi følger en av de gjenværende og hans kamp for å overleve. Dette er en serie jeg liker veldig godt, og som jeg synes har blitt bedre og bedre underveis.

Jeg har hørt på tre lydbøker:

• J.K. Rowling - Harry Potter and the Chamber of Secrets
• J.K. Rowling - Harry Potter and the Prisoner of Azkabahn
• Ernest Cline - Armada   

Jeg liker fortsatt Stephen Fry som innleser av Harry Potter, og jeg fortsetter å være overrasket over hvor lite jeg husker av bøkene. Samtidig trengte jeg nå en pause fra Potter-bonanzaen fordi jeg begynte å irritere meg over hvor mye av de tidligere bøkene som gjentas for hver nye bok, og over hvor likt bøkene egentlig er bygget opp. Forsøkte meg derfor på Armada siden jeg likte Ready Player One av samme forfatter godt, men Armada var langt fra like engasjerende.

Da gjenstår fem bøker jeg ikke har noen samlet kategori på:

• Susan Hill - Howards End is on the Landing 
• Doris Lessing - A Proper Marriage
• Torgrim Sørnes - Bøddel 
• Benny Lewis - Fluent in 3 Months
• Thomas More - Utopia 

En roman, tre non-fiction og ei bok som befinner seg et sted i midten. Og, tro det eller ei, jeg har skrevet om tre av dem allerede, og har planlagt å skrive om de to siste i uka som kommer. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at Lessing var månedens høydepunkt, men som sagt, mer om det neste uke.


Da er vi over til dagens siste punkt på agendaen, nemlig krysslista.

Jeg konkluderer allerede nå med at 80 leste totalt i år bør være plankekjøring siden jeg er nesten halvveis allerede i mars. Da er det værre med bokhyllelesinga. To nye titler denne måneden gjør at jeg nå er oppe i 7/40 og bør strengt tatt holde meg strengt til egne bokhyller noen måneder for å ta igjen etterslepet. Jeg har lest tre nye norske, som alle også var diktsamlinger, i tillegg til en diktsamling på dansk, så 6/20 og 6/10 på respektive punkter kjennes som å være godt i rute.
To store, feite nuller gjenstår fremdeles: Ingen 1001-bøker og ingen bøker over 500-sider, mens biografier er ok med 1/6 siden det foreløpig bare har vært en runde i lesesirkelen.

• 35/80 bøker
• 7/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• 6/20 norske bøker utgitt i 2017
• 0/12 bøker på 1001-lista
• 6/10 diktsamlinger
• 0/5 bøker over 500 sider
• 1/6 biografier til Ingalills biosirkel