Charles R. Cross - Heavier than Heaven

Tittel: Heavier than Heaven
Sjanger: Biografi
Forlag: Sceptre
Utgitt: 2001
Sidetall: 352 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Når det gjelder musikk, står jeg vanligvis på ganske bar bakke. Jeg er ikke spesielt interessert og jeg har virkelig ikke peiling. Skal jeg ha hørt om en artist eller et band, må de være veldig mainstream. Som regel vil ikke en gang det hjelpe. Jeg kan høre en veldig kjent sang og ikke ane hva den heter eller hvem som synger den. Og det er helt greit, man velger seg sine interesser og musikk er bare ikke en av mine.

Men. Når jeg først har hørt musikk jeg liker, går den på repeat. På den tiden da jeg kjøpte CD'er hørte jeg stort sett en om gangen. Igjen og igjen og igjen. Og akkurat det er mitt forhold til Kurt Cobain og Nirvana - det gikk på repeat gjennom hele videregående. Jeg hadde to CD'er: Nevermind og MTV Unplugged og jeg ble inspirert til å høre dem igjen mens jeg leste denne boka. Og sangene sitter som spikret enda. Jeg vet akkurat hvor stemmen sprekker, akkurat hvor han trekker pusten. Plutselig er jeg tilbake til Elisabeth 17-år da desperasjonen og sårheten i Kurt Cobains stemme var alt som skulle til for å smelte meg fullstendig.

Og likevel er jeg helt clueless når det kommer til det som ikke er på CD'en. Før jeg leste denne boka, visste jeg ikke hva de andre bandmedlemmene het. Faktisk visste jeg ikke engang hvor mange de var. Jeg leste stadig vekk titlene på sanger jeg trodde jeg aldri hadde hørt, men da jeg søkte dem opp på nett viste det seg at veldig mange av dem var sanger jeg har hørt hundrevis av ganger - uten å fange opp navnet. For meg handlet Nirvana kun om en ting: Den stemmen som fylte hodet mitt når jeg satt på meg øretelefoner og trykket på play. Alt annet var uvesentlig.

Men. Selv om jeg ikke er spesielt glad i musikk, har jeg oppdaget de siste årene at jeg likevel er veldig glad i musikerbiografier. Jeg liker å lese om veien til målet, om drivkraften og nødvendigheten disse menneskene drives av. Her var Kurt Cobain inget unntak, selv om han kanskje er en større selvmotsigelse enn flere andre jeg har lest om.

Heavier than Heaven er en veldig god bok basert på det som fremstår som et ekstremt grundig researcharbeid. Charles R. Cross har utført 400 intervjuer, i tillegg til at han har hatt tilgang på Cobains dagbøker, brev og private videoopptak. Dette føles som det nærmeste man kan komme Cobain uten en selvbiografi, og Cross balanserer fint mellom respekt og sannhetssøken i sine skildringer av Cobains turbulente liv.

Kurt Cobain ble født i Aberdeen, Washington, en amerikansk småby basert på tømmerhogst. De første årene var fine, men da foreldrene ble skilt, begynte nedturen. I flere perioder hadde han ingen sted å bo, men sov i baksetet på bilen sin, i pappesker eller på venterommet på akuttavdelingen på sykehuset. Han droppet ut av skolen og hadde diverse kortvarige vaktmesterjobber for å skrape sammen til dop og husleie. Etter hvert flyttet han sammen med en kjæreste som betalte alle utgiftene mens han satt hjemme og øvde på gitar, skrev sanger eller laget kunst. Han skulle lykkes som musiker, og selv om han siden likte å late som at suksessen kom rekende av seg selv, jobbet han i virkeligheten hardt for å komme dit.

Men suksessen hadde, som alltid, en bakside, og denne boka var ikke akkurat lystig lesing. En nedadgående spiral av depresjon, heroinmisbruk og manglende selvtillitt forklarer hvordan det gikk som det gjorde. I april 1994 skjøt han seg i hodet med ei hagle etter å samtidig ha tatt en dose heroin som sannsynligvis ville tatt livet av ham om han ikke hadde trykket inn avtrekkeren. Da var han 27 år gammel og far til ei jente på knappe to år.

Denne biografien var ikke spekulativ. Den kommer tett på og prøver å finne fram til mannen under alle mytene, de fleste av mytene startet av Cobain selv. Allikevel er det én ting jeg reagerte på underveis. I romaner som The Secret History eller The Grass is Singing begynner fortellingen med et mord, før forfatteren flytter seg tilbake i tid og forteller om hendelser som leder opp til mordet. Effekten er at tilsynelatende hverdagslige hendelser får et ekstra, illevarslende lag. Jeg føler det samme er tilfelle med denne boka, jeg vet tross alt hvor dette skal ende før jeg begynner. Og Cross legger opp til det fra starten. Enten ved å fortelle om slektninger som tar livet av seg, eller ved å fortelle om Kurt Cobains utsagn om selvmord fra ganske ung alder. Jeg bare tenker: Det er mange ungdommer som sier de aldri skal passere 30. Den eneste grunnen til at det føles som et frampek når Kurt Cobain sier det, er fordi vi vet hvordan det slutter.

Men det var en liten filleting, i det store og det hele var dette en interessant bok som gjorde at jeg ble litt bedre kjent med mannen bak stemmen som forførte tenårings-meg. Og jeg fant fram til musikk jeg ikke har hørt på på lenge. Tenåringsangsten lenge leve!