Zlatan Ibrahimović/David Lagercrantz - Jag är Zlatan Ibrahimović

Tittel: Jag är Zlatan Ibrahimović
Sjanger: Biografi
Forlag: Albert Bonniers Förlag
Utgitt: 2011
Sidetall: 418 s.
Kilde: Lånt av broren min
Språk: Svensk

Månedens tema i Moshonistas biografilesesirkel var sport, og valget var enkelt. Jeg lånte Zlatan-biografien av broren min forrige runde sport var temaet for to år siden, leste den aldri da og har hatt den i hylla mi siden. Man kan vel driste seg til å si det var på høy tid å lese boka og levere den tilbake...

Jeg har en svakhet for folk som tror de er best og faktisk har rett. I så måte er denne boka og meg en bra match. Zlatan kan ikke akkurat sies å være kjent for sin beskjedenhet, men har heller ingenting å være beskjeden over. Alle klubber han spiller for vinner ligaen. Uansett om det er 17 år siden sist, med Zlatan på plass er de igjen på toppen av tabellen. Han scorer i debuten og han scorer de avgjørende målene i de avgjørende kampene. Han blir toppscorer, årets utenlandske spiller, årets spiller punktum. Han tar mye plass, både på og utenfor banen, men han leverer det klubbene betaler ham for: Mål. Resultater. Trofeer.

Det var på ingen måte selvsagt at det skulle bli sånn. Zlatan kommer fra Rosengård i Malmø, kanskje det nærmeste vi kommer slum i Skandinavia. Det var et tøft miljø, et miljø der han lærte å hevde seg, å gå rett på heller enn å vike unna. Foreldrene hans bodde ikke sammen, og Zlatan bodde først med moren, så med faren. Moren jobbet hardt for å kunne sette mat på bordet til barna, men nærhet var mangelvare. Faren jobbet seine kvelder, og når han kom hjem var det øl og TV som gjaldt, ofte var øl det eneste som fantes i kjøleskapet og Zlatan gikk sulten. Men mellom blokkene spilte han fotball, og han lærte seg triks. Han begynte å spille på organiserte lag, og han var synlig. Ikke nødvendigvis fordi han var best, men fordi han skilte seg ut. Han fikk kritikk for å spille ego, for å bruke for mye tid på triks. Foreldrene på guttelaget hadde underskriftskampanje for å få treneren til å kaste ham ut av laget, men han ble. Han gikk veien innom juniorlaget, og plutselig ble han tatt opp i A-lagsstallen til Malmø FF. Dermed var det hele i gang.

Jeg har hørt mange skryte av denne boka, også lesere som ikke er spesielt interessert i fotball. Etter å ha lest den, må jeg si akkurat det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg synes boka er dårlig, men fordi det naturlig nok er veldig mye fotball i den. Ut fra det jeg hadde hørt på forhånd, hadde jeg kanskje også forventet meg en mer litterær skrivestil. I stedet fant jeg ei bok som er skrevet i en veldig muntlig tone, men det passer formatet og gjorde boka enkel og engasjerende å lese.

Jeg likte biografien. Det er en klassisk 'rags-to-riches'-fortelling om en ung gutt som kjempet seg opp og frem ved hjelp av sine egne evner, og den forteller historien til en person som har opplevd ting, møtt mennesker og ikke legger fingrene mellom. Selv om det er en selvbiografi, og det av en person som er kjent for å snakke godt om seg selv, føltes den ikke som en selvforherligelse. Den har også med de mindre flatterende historiene, selv om hovedpersonen vel aldri kan sies å bli direkte ydmyk når han snakker om feil han ar gjort.

Michel Faber - The Crimson Petal and the White

Tittel: The Crimson Petal and the White
Sjanger: Roman
Forlag: Canongate
Utgitt: 2002, min utgave 2014
Sidetall: 835 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk


Jeg startet året ambisiøst med å velge ei bok på over 800-sider til Heddas bokhyllelesing i januar. Temaet var bok med et rødt omslag, og av de jeg fant i hyllene, var dette den jeg hadde mest lyst til å ta fatt på.

Det har tatt meg flere uker, men boka har vært en fest å lese. Underveis innså jeg hvor lenge siden det er jeg har lest ei så lang bok, og at jeg har savnet det. Det å få henge med de samme karakterene så lenge, å se utviklingen de er gjennom på 800-sider som skjer så sømløst at jeg ikke legger merke til at det skjer før jeg stopper opp og tenker: Du begynte der, nå er du her. Hvordan gikk det til?

The novel that Dickens might have written had he been allowed to speak freely har den britiske avisa Guardian skrevet om boka, og jeg ser sammenligningen. Dette er Dickens' London, om enn 4-5 år etter hans død. Det er de møkkete slummene, fabrikkene og de fattige menneskene, men også kontrastene i form av menneskene som har alt. Stemningen og følelsen er dickensk, men det er en moderne versjon. Karakterene er litt mindre karikerte, skildringene litt mer nyanserte og det er mer sex. Ok, mye mer sex. Og kropp generelt, uten at det noen gang blir kleint.

Boka har et rikt persongalleri, men hovedpersonen er Sugar: En prostituert som har startet livet på et horehus i den verste delen av byen, men som når vi møter henne har jobbet seg opp til et litt finere strøk og har begynt å opparbeide seg et renomme: Hun er den som aldri sier nei, som gjør alt en mann kan spørre om, alt det ingen av de andre horene er villige til å gjøre. Men Sugar har større ambisjoner. Hadde Sugar vært født i dag, ville hun vært karrierekvinne tvers igjennom, hun er belest, intelligent, tilpasningsdyktig og ekstremt god til å lese og behandle mennesker. I sin egen tid, med sin egen oppvekst, har hun ikke en sjanse. Hun er født på horehuset, og der er det ment hun skal forbli. Men Sugar selv har altså andre planer.

Enter William Rackham, sønnen til en fabrikkeier som når vi møter ham er en slappfisk og dagdriver som ikke vil gjøre noe så prosaisk som å overta ansvaret for bedriften, bare gå rundt og være intellektuell og moderne. Far Rackham har derfor kuttet pengestrømmen, og sønn Rackham kan ikke opprettholde levestandarden han føler seg berettiget til. William er gift med Agnes; selve bildet på en viktoriansk overklassekvinne opptatt av mote, dannelse og knapt nok klar over at hun har en kropp. William er derfor godt kjent på byens horehus. Der han selvsagt møter Sugar, og resten... vel, det må du lese boka for å finne ut av.

Det er mange grunner til at jeg elsket The Crimson Petal and the White.
Sugar er en av dem, hennes karakter er fantastisk. I det hele tatt er det de kvinnlige karakterene som bærer denne boka. Den utforsker kvinnelig seksualitet gjennom Sugar som utnytter den for å komme dit hun vil, Agnes som ikke en gang vet at den finnes og Emmeline Fox som forsaker den for sømmelsens skyld. Den viser muligheter og begrensninger de ulike kvinnene har ut fra sin posisjon i samfunnet, og lar det skinne gjennom at mennene som sitter med all makten kanskje ikke helt er oppgaven verdig.

En annen ting som tiltalte meg var fortellerstemmen. Vi møter en allvitende fortellerstemme som nesten helt bokstavelig tar deg i hånda og leder deg gjennom boka helt fra starten av:

Watch your step. Keep your wits about you; you will need them. This city I am bringing you to is vast and intricate, and you have not been here before. You may imagine, from other stories you've read, that you know it well, but those stories flattered you, welcoming you as a friend, treating you as if you belonged. The truth is that you are an alien from another time and place altogether. (s.3)

Det er en fortellerstemme som vet alt, ikke bare om karakterer og hendelser i bokas verden. Den kjenner ting som karakterene ikke har noen forutsetninger for å vite, og også vår tid og kan sammenligne. Den henvender seg stadig direkte til meg som leser, plaserer meg inn i teksten som en som går bak karakterene og betrakter dem, later som om jeg har et valg. "Who to follow? Not Caroline . She'll only take you where you've come from, and what a shabby place that was. Stay with Sugar now. You won't regret it. (s.40)" Det var litt uvant i starten, men etter bare noen sider var jeg helt med. Jeg følte jeg var i trygge hender og fløt gjennom teksten.

Jeg likte også slutten, selv om jeg har hørt mange som ikke gjør det. Bare vær forberedt på at boka slutter uten å slutte. Det var jeg, og da gikk det helt fint.

Michel Faber er dyktig. Han har tegnet en verden jeg tror på, karakterer jeg bryr meg om og nok dramatikk til å gjøre boka vanskelig å legge fra seg. I tillegg skriver han godt. Hva mer kan man egentlig ønske seg? En BBC-serie i fire deler, viser det seg, som jeg oppdaget da jeg googlet tittelen før jeg skrev dette - og som nå naturligvis er på vei i posten.

Jeg er ikke helt klar for å slippe tak i Suger og Mr Rackham riktig ennå.

Månedsoppsummering januar

Årets første måned har flydd forbi uten at jeg rakk registrere særlig mye av den, og jeg rakk bare fullføre fire bøker. Mye fordi den femte er en koloss på 833 sider som jeg tar med meg over i februar.
Og det er helt greit.

Da jeg satte meg mål for 2016 ønsket jeg mer fokus på fordypning. Jeg bestemte meg for å gjenlese samme bok flere ganger og for å fokusere på et forfatterskap. Det jeg ikke tenkte på da jeg satte målene var at også det å lese skikkelig tjukke bøker er en form for fordypning, og nå i store deler av januar har jeg kost meg med Michel Fabers The Crimson Petal and the White. Etter mange, mange korte bøker på rappen, hadde jeg nesten glemt hvor deilig det er å være i ei bok som lar deg bli hos karakterene over så lang tid. Men mer om den boka i februar, når jeg har lest den ferdig.

Bøkene jeg har fullført i januar er følgende:

• Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato - Astrid Lindgren 
• Doris Lessing: Det synger i gresset 
• Kjersti A. Skomsvold - The faster I walk, the smaller I am  
• Linn Ullmann - De urolige 

To av dem er lest med tanke på Bokbloggerprisen, og begge havnet i Jokeravstemming. De Urolige var, som jeg har skrevet før, helt klart min favoritt blant de norske 2015-bøkene jeg rakk lese innen nomineringsfristen var ute. Bjorvand og Aisatos biografi om Astrid Lindgren er den vakreste. Et ord jeg må innrømme jeg veldig sjelden bruker, men som kjennes passende her. Månedens Lessing bok var en litt delt opplevelse, jeg likte deler av den og syntes andre deler var problematiske - siden jeg allerede har skrevet om den er det alt jeg sier her.

Den siste boka jeg leste var The faster I walk, the smaller I am, eller som den heter på norsk: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Dette er aller første gang jeg har lest ei norsk bok i engelsk oversettelse, og jeg må innrømme det var en litt merkelig opplevelse. Alle de norske referansene som dukket opp, føltes smått surrealistiske når jeg leste dem i engelsk språkdrakt. Det er ikke hverdagskost at Einar Lunde eller Therese-saken dukker opp i bøker jeg leser på engelsk.

Grunnen til at jeg nå leste denne på engelsk er at jeg har meldt meg på noe som kalles 'Project Annotate' som arrangeres av den amerikanske booktuberen Brooke Lee. Du kan høre henne snakke om prosjektet i denne videoen, men kort fortalt går det ut på at hun har laget lesesirkler av menneskene som meldte seg på. Alle plukker ut hver sin bok, leser den i januar og tar notater i selve boka. I februar sendes boka videre til den neste på lista, og i mars leses boka du selv får i posten i februar, osv. Når året er omme skal du få din egen bok tilbake med alle de andres notater i teksten. Jeg syntes dette hørtes spennende ut, så jeg meldte meg på, og følte naturlig nok for å velge en norsk bok. Dette har vært en av mine absolutte norske favorittbøker de siste årene, så det føltes som et naturlig valg. Og ja, jeg likte den like godt på engelsk som jeg gjorde da jeg leste den norske utgaven.

Så, hvordan er måloppnåelsen etter årets første måned?
Tre av bøkene var kjøpt og betalt innen 31.12 og gir derfor off the shelf kryss.
I tillegg ga Doris Lessing boka både 1001-kryss og kryss for å være skrevet av henne, så hipp hurra for å starte året med trippelkryss. Utover det er det altfor tidlig på året til å stresse med noe av det andre.

• 0/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 0/5 essaysamlinger
• 3/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 1/12 bøker på 1001-lista
• 0/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 0/20 norske bøker utgitt i 2016

Doris Lessing - Det synger i gresset

Tittel: Det synger i gresset
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1950, min utgave 1981
Sidetall: 189 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Eli Krog

Line har sparket igang igjen sin lesesirkel av 1001-bøker, nå med et tema hver måned i stedet for en bestemt bok. Januars tema var rett og slett å lese en 1001-bok du har gledet deg til lenge, og mitt valg falt på Doris Lessings debutroman. Den har stått i hylla og ventet på meg i årevis, og siden jeg har sagt at 2016 skal være et Doris Lessing år, var dette den perfekte starten.

Boka, som finner sted i mellomkrigstidens Sør-Afrika, åpner med en kort avisnotis som forteller at det har skjedd et mord. En hvit kvinne er myrdet av sin svarte tjener, motivet er ukjent men det antas at han har vært ute etter verdisaker. Deretter begynner teksten slik:

Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.

Lessing tar med andre ord helt fra starten av avstand fra slike holdninger med en kjølig ironi, og uten den avstanden hadde dette blitt en seig bok å komme gjennom. Fra før vet jeg at Lessing selv er oppvokst i Rhodesia, og har førstehånds kjennskap til farmerlivet i perioden hun skildrer her. Jeg vet også at hun tidlig begynte å jobbe for innfødtes rettigheter, og nettopp raseskillet og dets implikasjoner er en viktig del av bokas tematikk. Likevel gjorde dette boka ganske vanskelig å lese, noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter som sagt med et mord og de første reaksjonene på dette. Det er sterke krefter som vil feie det hele under teppet, men det antydes at det kan være noe annet enn en vinningsforbrytelse som ligger bak. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med både Mary Turner, mordofferet, og etter hvert også mannen hennes i tiden før de møttes og helt frem til det tidspunktet der hun blir drept og han innlagt på mentalsykehus.

Jeg opplever Lessing som en intellektuell forfatter som appellerer mer til hodet enn hjertet, og skrivestillen i Det synger i gresset føles uvant å lese i dag. Der de fleste forfattere har tatt til seg leveregelen show, don't tell driver Lessing i utstrakt grad med telling. Her er det ikke snakk om å se hvordan karakterene oppfører seg og trekke sine egne slutninger, det er lange beskrivende passasjer der Lesing forteller hvem de er i klare ord, som her:

Hun ble oppfattet som en velsituert, ugift tante som de kunne betro alle sine sorger til. For Mary ble aldri rystet, hun sladret aldri, hun dømte aldri. Det var noe upersonlig ved henne, som om hun var hevet over alle små jordiske bekymringer. Hennes reserverte vesen, hennes sjenanse beskyttet henne mot misunnelse og sjalusi. Hun var liksom immun. Det var hennes styrke, men også en svakhet, selv om hun ikke selv innså det: hun følte seg direkte frastøtt ved tanken på intimitet, scener og fysisk berøring. Hun gikk omkring blant disse unge kvinnene med en mine, som tydeligere enn ord røpet hennes innstilling: Bland meg ikke inn. Men hun hadde ikke selv noen anelse om det. Hun var meget lykkelig i pensjonatet. (s.33)

I andre av hennes bøker har jeg likt dette. I denne synes jeg det ble litt oppramsende og repetetivt, litt fordi det nesten utelukkende brukes som personbeskrivelse og det blir rett og slett litt for mye av det gode. Vi blir kjent med både Mary og Dick Turner på denne måten, og Lessing skildrer et ekteskap i farmerlivets ensomhet som gradvis suger livskraften ut av dem begge. Det er likevel et sterkt portrett, og jeg føler jeg ble godt kjent med dem begge, uten å kunne si jeg likte noen av dem.

Mitt største problem med denne boka var likevel at vi store deler av tiden befinner oss inni Marys hode, og det er et sted det er slitsomt å være. Hun er sutrete, selvmedlidende og etter hvert ganske apatisk, men det største problemet er at hun er ekstremt rasistisk og ser på de innfødte som jobber for henne som ekle, skitne dyr og stadig gir uttrykk for dette. Hennes tanker balanseres litt av ektemannens, som er mer medmenneskelige, og delvis også av den allvitende fortellerstemmen som tydelig ikke deler hennes synspunkter. Likevel, selv om Lessing har skrevet denne boka som et oppgjør mot raseskillet, og selv om boka var radikal da den kom, blir oppgjøret altfor tamt sett med dagens øyne. Det er kun de hvite karakterene som fremstår som mennesker i boka, de svarte skildres enten som dyr eller kulisser, den eneste som nærmer seg å være et menneske med egne motiver er tjeneren som ender som morder.

Kanskje ville jeg opplevd dette annerledes om jeg leste boka på et annet tidspunkt, men med den offentlige samtalen vi har i dag, er jeg lite mottagelig for koloniale overherre-tanker. Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg hadde for mange problemer med teksten til at den blir en av Lessing-favorittene.

Norsk på norsk #8

Jeg har igjen tre norske 2015-bøker som ble lest innen nomineringsfristen til Bokbloggerprisen som fremdeles ikke er omtalt. Norsk på norsk spalten avrundes dermed med denne siste runden.

Tittel: Tidsrosen
Forfatter: Ørjan N. Karlsson
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Tidsrosen er den første boka i det som skal bli en fantasytrilogi for ungdom som fikk meg til å sperre opp øynene etter bare to-tre sider etter en scene som var mer voldelig enn jeg ser i mange voksenromaner. Uten at jeg tror ungdommen tar skade av det.

Premisset for boka er at lansen som ble brukt til å ta livet av Jesus på korset brast i tre deler som alle har magiske egenskaper. Vi følger handlingen i to tidsplan: Vår tids England og andre verdenskrigs Tyskland der det foregår en kamp for å hindre at feil mennesker får satt sammen disse bitene til ett farlig våpen. Det var ei spennende bok med godt driv i handlingen, men har altfor mange språklige klisjeer og litt for stereotypiske karakterer til at jeg er overbevist. Nok et eksempel på ei bok jeg hadde slukt som 13-åring, men som ikke når helt opp nå.

Tittel: Personar du kanskje kjenner
Forfatter: Synnøve Macody Lund
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Etter å hele året ha etterlyst norske romaner jeg kunne falle for, fant jeg endelig det jeg lette etter i Personar du kanskje kjenner.  Macody Lund begynner å skrive historien om den slagrammede faren, men etter hvert tar andre historier over.

Formen på boka er litt rotete, men egentlig var det noe av det jeg likte med den. Historiene om Mari og Live liksom trenger seg frem og krever plass, og vi veksler mellom å være tett på og å trekkes ut av en allvitende fortellerstemme som plutselig stopper opp og begynner å kommentere både teksten og det som skjer. I tillegg forteller forfatteren sin egen historie, i hvert fall begynner den som det. Karakteren hun skriver om heter først Synnøve, så Synne før hun til slutt bytter navn til Anna. Det er ikke alltid jeg liker fortellerstemmer som så åpenbart snakker direkte til meg, men jeg gjorde det her.

Best likte jeg partiene om Mari og Live, men i motsetning til hva jeg ser mange andre har skrevet likte jeg også partiene som omhandlet faren. Det er ingen perfekt bok, men av de norske romanene jeg leste i fjor, rangerte jeg denne på andre plass da jeg skulle nominere til prisen.

Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Sjanger: Roman
Kilde: Julegave
 
Årets høydepunkt på romanfronten kom etter at vi kalenderen var bladd om og vi skrev 2016. Selv om jeg hardnaket vil hevde at dette ikke er en roman. 

De urolige er Linn Ullmans beskrivelse av å vokse opp med to kreative og berømte foreldre (Liv Ullmann og Ingmar Bergmann). Hun skildrer barndommens somre hos faren på Fårö, livet med en nervøs og tidvis fraværende mor og en oppvekst blant diverse barnepiker. Samtidig skildrer hun farens siste tid og dødsleie, noe som gir en fin kontrast til de mer barnslige minnene.

Jeg liker knappheten og insisteringen i Ullmanns språk, det er en måte å skrive på som appellerer til meg. Jeg synes boka gir et følsomt portrett, kanskje særlig av forholdet mellom far og datter. Partiene om moren synes jeg er litt mer utydelige, og jeg merket at det var det hun skrev om forholdet til faren som grep meg mest. Jeg er svak for skildringer mellom foreldre og barn, i hvert fall når de er skrevet godt og inneholder mer enn rosemalt idyll, noe som er tilfelle her.

Dette ble med andre ord en god inngang på leseåret 2016, og min klare førsteplass i romanklassen da jeg skulle nominere.

Toni Morrison - Elskede

Tittel: Elskede
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1987, min utgave 1988
Sidetall: 291 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Mona Lange

Elskede var min første leste bok av Toni Morrison, og jeg hadde virkelig ingen aning om hva som ventet meg. Jeg plukket den ut av hylla som mitt valg i desemberrunden av Heddas bokhyllelesing. Oppgaven var å lese ei bok skrevet av en Nobelprisforfatter, og denne hadde bonuseffekten at den også ga meg 1001-krysset jeg trengte for å komme i mål med 2015-ambisjonene. Noen ganger er det akkurat det som skal til for at ei bok som har støvet ned i hylla i mange år endelig blir tatt fram.

Jeg så for meg at dette skulle være et enkelt kryss. Jeg har hørt Morrison er god, veldig god, og boka er på under 300 sider. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Elskede var i grunnen akkurat det jeg etterlyste i slutten av fjoråret. Ei bok som krevde full konsentrasjon, tvang meg til å senke lesetempoet og til å være til stede i teksten. Det var ei bok jeg ikke greide lese på tvangslesecafé eller på toget, men som krevde dedikert lesetid på et stille sted. Spør du meg hvorfor, er det beste svaret jeg kan komme opp med at den føles så kompakt. Hvert eneste ord teller, og jeg hadde ikke råd til å gå glipp av noen av dem. En liten smakebit som beskriver en av karakterens skjulested under noen sammenvokste trær i skogen:

Fra først å ha vært et lekerom (hvor stillheten var mykere), deretter et tilfluktssted (fra brødrenes skrekk), ble snart stedet selv det viktigste. I denne løvsalen, skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte Denvers fantasi sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut. Slet henne ut. Tilslørt og beskyttet av levende grønne vegger følte hun seg rede og klar, og frelsen var lett som et ønske. (s.35-36)

Elskede er historien om Sethe, en rømt slave i tiden etter den amerikanske borgerkrigen, og om hennes familie. Sethe bor i et hus alene med datteren Denver. Svigermoren Baby Suggs er død, og sønnene har rømt hjemmefra, angivelig jaget på dør av et hatefullt spøkelse. Det samme spøkelset får skylda for at ingen noen gang kommer på besøk, at ingen noen gang snakker til dem. Det er bare de to helt til Paul D dukker opp i starten av boka, en mann Sethe kjenner fra tiden som slave og en mann som blir en katalysator for at gamle minner og tanker Sethe forsøker å fortrenge bobler opp til overflaten.

Dette er omtrent så langt fra feel-good det er mulig å komme. Den gir stemme til dem som var de nederste nede, slavene, de som kunne kjøpes og selges som husdyr. De var ikke mennsker da, ikke for dem som eide dem, men de er mennesker i Toni Morrisons beretning og fortellingen deres er hjerteskjærende, tragisk, grusom. Og mesterlig skrevet.

Sethe gjør alt hun kan for å leve i nået. Hun kjemper mot grepet fortiden har om henne, men hun bærer merkene med seg, helt bokstavelig. Når Paul D og etterhvert Elskede dukker opp er det ikke lenger mulig å holde minnene unna. De pipler opp, avsløres ett etter ett og historien om hvordan Sethe rømte fra slaveriet, hva som var dråpen som fikk det til å renne over og hvorfor hun bor i et hatefullt hus avsløres for leseren. Selve fortellingens form er med på å undertstreke budskapet. Omveiene, omskrivningene, alt som gjøres for å unngå å fortelle det som til slutt likevel kommer frem. Dette er ei bok der alt drar i samme retning, noe som til sammen skaper en utrolig sterk historie.

Jeg må innrømme at selv om jeg ikke har noen problemer med å se storheten i denne boka, når den ikke helt til topps hos meg, bare nesten. Jeg greier rett og slett ikke bli komfortabel med dette spøkelset Morrison vil ha meg til å akseptere, selv om teksten gir meg nok av åpninger for også å tolke det som skjer på en ikke-overnaturlig måte. Det er rart hvordan jeg er villig til å godta de mest fantastiske skapninger når jeg leser fantasy eller science-fiction, men er skeptisk når det samme dukker opp i en realistisk fortelling.

Likevel er Elskede ei bok jeg kommer til å bære med meg lenge. En gripende historie, fortalt på usentimentalt vis med et glitrende språk. Jeg avslutter med et sitat fra en av de siste sidene i boka, likevel uten spoilere:

Det finnes en ensomhet som kan vugges. Med armene over kors, knærne trukket opp; denne bevegelsen som, annerledes enn en båts, holder, holder fast, roer og rommer den som vugger. Den er av et indre slag - sitter stramt som hud. Og det finnes en ensomhet som streifer fritt. Ingen vugging kan holde den nede. Den lever, på egen hånd. Er noe tørt som sprer seg og får lyden av ens egne føtter som går til å høres som kommer de langt bortefra. (s. 287)

Bokbloggerprisen 2015

I går ble det åpnet for nominering til Bokbloggerprisen 2015, og nomineringen er åpen til og med midnatt 7. januar.

Nei, jeg har ikke tenkt å fortelle hva jeg har planer om å nominere.
Men med fristen veldig nær, var det på tide å sette seg ned og se over hva jeg faktisk har lest av aktuelle bøker i år og sette dem opp mot hverandre. Nå sitter jeg med en foreløpig liste, men jeg har én bok stående i bokhylla som jeg har lyst til å lese innen 7. januar om jeg får tid. Det er en novellesamling, og er ikke med i tallene jeg presenterer under.

Jeg har per nå lest 27 norske bøker utgitt i 2015. 14 av dem sorterer under romaner, 13 i åpen klasse. Balansen overrasket meg da jeg begynte å telle, og rekker jeg den siste boka jeg har liggende, ender det altså opp med 14-14. Jeg har altså med god margin lest nok bøker til å nominere de tillatte sju i hver klasse, men tror ikke jeg ender opp med å gjøre det likevel.

Bøkene jeg har lest i åpen klasse er fordelt på åtte sjangre. Jeg har lest fem ungdomsbøker, to kortprosasamlinger, og en av hver innen sjangerne biografi, tegneserie, essaysamling, lyrikk, novellesamling og dokumentar. Grei spredning med andre ord, men tynt sammenligningsgrunnlag innen hver sjanger. 27 norske 2015-bøker føles imidlertid som helt på grensa av hva jeg kan få til uten å miste motivasjonen, så det lever jeg fint med.

I 2014 satt jeg siste dagen og hadde store problemer med å rangere romanene jeg hadde lest, fordi det var mange jeg likte veldig godt. I år føler jeg at jeg har litt motsatt problem. Jeg har lest 14 romaner, men av dem tror jeg bare én, eller til nød to, hadde hatt sjansen til å komme med på fjorårets liste. Jeg føler jeg har lest mange bøker som er jevnt gode, men som ingen av dem står igjen som store høydepunkt i leseåret. Om det skyldes at jeg har lest for mange på en gang eller bøkene i seg selv, er jeg litt usikker på, men jeg heller mot det siste. I åpen klasse er det lettere å plukke favoritter. De jeg har likt har jeg likt godt, resten er jeg mer skeptisk til.

Fokus på norske 2015 bøker har med andre ord ikke vært en udelt positiv opplevelse i år. Jeg setter pris på følelsen av å føle meg oppdatert på en helt annen måte enn jeg gjorde før. På grunn av prisen leser jeg langt flere nye norske bøker, og jeg følger også mye mer med på hva som skrives og sies om norske bøker andre steder. Ikke bare kritikk, men også ren reklame som forlagskataloger. Jeg liker prosessen med å orientere meg og velge ut, prøve å finne det jeg kan like i hva de norske forlagene har valgt å utgi. Jeg liker diskusjonene prisen genererer blant bloggere, og i motsetning til en del andre liker jeg også at enkelte bøker "går runden" og skaper felles referansepunkter vi kan snakke om.

Men akkurat i år føler jeg at jeg har bommet mer enn jeg har truffet. En del bøker ble valgt ganske tilfeldig ene og alene fordi de sto i nyhetshyllene på biblioteket, og noen av bøkene jeg gledet meg mest til å lese, skuffet meg. Å lese 27 norske bøker går nødvendigvis på bekostning av å lese noe annet, og i år sitter jeg igjen med følelsen av at det kunne ha blitt et bedre leseår om jeg hadde valgt annerledes. Symptomatisk nok fikk ingen av de norske bøkene plass på lista over de ti beste bøkene jeg leste i 2015.

Men dette er vanskelig å vite på forhånd, og jeg går inn i 2016 med et mål om å lese 20 nye norske bøker også i år. Kanskje kan jeg bli enda flinkere til å orientere meg bedre på forhånd og velge riktigere bøker neste år. Og kanskje kan jeg være litt flinkere til å begynne tidlig og lese vårutgivelsene på våren, ikke sammen med høstbøkene.

God nominering, og jeg gleder meg til å se bøkene vi har stemt fram i fellesskap!