Jorden rundt - Finland/Estland

Jeg bestemte meg for å være med på Lyrans litterære jorden rundt reise i år.

Teknisk sett begynner ikke reisen før i morgen, men jeg har tjuvstarta litt. Første stopp er Øst-Europa, der Lyran har sneket inn finsk-estiske Sofi Oksanen og hennes debutroman Stalins Kyr. Jeg liker tittelen. Jeg liker også det svenske coveret veldig godt, mens jeg synes det norske blir kjedelig ved siden av. Særlig etter å ha lest boka.

Jeg må innrømme at jeg slet med å bli klok på Stalins Kyr. På samme måte sliter jeg nå med å finne ordene som kan beskrive den. Det mest dekkende er kanskje likevel kontrastfylt. Øst og vest. Innenfor og utenfor. Intimitet og fasade. Spiseforstyrrelser og sult i sibirske arbeidsleire. Liker og liker ikke.

Stalins kyr handler om Anna som vokser opp i Finland med finsk far og estisk mor. Samtidig forteller den historien til både Annas mor (Katariina) og bestemor (Sofia). Det blir mange synsvinkler og etterhvert mange navn. Og det hjelper lite når Anna noen ganger kaller seg selv "jeg" og andre ganger "Anna". Etterhvert leste jeg det som at "jeg" delen av Annas synsvinkel er nåtid, mens "Anna" delen handler om barndommen. Litt mindre forvirring etter det. Kanskje er det jeg som har vært en ukonsentrert leser?

Det er isåfall synd. For jeg likte det boka handler om veldig godt. Jeg synes det er kjempespennende å lese om Annas barndomsminner fra reiser til Sovjet-Estland. Alle de små detaljene som viser fram samfunnet som ligger milevis fra min egen virkelighet. Varemangel, illegal økonomi, alle hindringer og omveiene man tar for å komme rundt dem. Jeg liker å lese om alle skjebnene boka tegner omrisset av og om hvordan de som fra utsiden ser ut til å være dem som kommer best ut av det, kanskje ikke gjør det likevel. Jeg er ikke like begeistret for de delene av boka som handler om Annas alvorlige spiseforstyrrelser, uten helt å kunne sette fingeren på hvorfor. Kanskje er det så enkelt som at jeg liker delene fra Estland bedre, og ser nåtidskapitlene som pausefyll mens jeg venter på det jeg liker best.

Ei bok har to sider. Hva den forteller og hvordan den forteller det. Jeg tror grunnen til at jeg ikke greier uttrykke konkret hva jeg mener om Stalins Kyr, er at jeg er delt. Jeg liker hva den forteller, jeg er mindre begeistret for hvordan. Jeg synes språket er helt greit, men ikke fengslende. Jeg synes teksten innimellom hiver meg hit og dit som en kasteball og jeg får aldri helt flyten. Noen ganger føler jeg at jeg leser en oppsummering mer enn en roman, at noen prøver å fortelle meg alt på en gang og at jeg derfor ikke får med meg halvparten. Samtidig er jeg veldig fascinert av detaljer, av situasjoner, av portretter både av personer og av epoker. Jeg inspireres til å ville lære mer, lese mer, forstå mer. Jeg hadde aldri lyst til å gi opp og ikke lese den ferdig. Men jeg hadde heller aldri et behov for å måtte lese videre akkurat nå, som jeg har med enkelte andre bøker.

Jeg er på ingen måte skremt bort fra å lese mer av Oksanen, men Stalins Kyr kommer aldri til å figurere på en ti-på-topp liste fra min hånd.