Jeg har alltid likt å lese fantasy. Men.
Fantasy er en sjanger jeg kun har hatt glede av på engelsk siden jeg ble gammel nok (eller god nok) til å lese engelske bøker. Det er alltid noe som skurrer når jeg leser fantasy på norsk, språklige irritasjonsmomenter som står i veien for fortellingen. Derfor har det sluttet å være et alternativ.
Jeg har vært skeptisk til å lese Song for Eirabu. Etterhvert har jeg lest så mange positive omtaler jeg ønsker å tro på, men er redd for å bli skuffet. Til slutt tok likevel nysgjerrigheten innersvingen på skepsisen. Og skuffet? Neida, jeg kan slutte meg til hylningskoret.
Jeg har ikke planer om å skrive en anmeldelse, om noen leter etter det, trenger de uansett ikke lete lenge. Isteden vil jeg skrive om noen tanker jeg har gjort meg mens jeg leste. Song for Eirabu har nemlig mest av alt fått meg til å tenke på språk. Hvorfor er dette den første fantasyboka jeg har lest på norsk der ingenting stritter imot?
En del av svaret er at Kristine Tofte er dyktig. Men ikke hele. Jeg tror at for min del, handler det like mye om avstand. Per Petterson har sagt at han i søken etter sitt eget språk, måtte lete rundt alle "de flaue" ordene. Og med det mente han ikke banneord eller mer eller mindre flatterende ord for kjønnsorganer. Han snakket om de store ordene. Kjærlighet. Lykke. Sorg. Jeg deler hans tanker om dette. Det finnes en del ord der ute jeg ikke kan si høyt uten å legge stemmen i et ironisk toneleie. Og mange av disse ordene hører naturlig hjemme i en fantasyroman.
Fantasyromaner er oftest grandiose, episke fortellinger. Profesier, skjebnebestemte hendelser, valg som får konsekvenser for hele verden, alt flettes sammen av en forfatter med totalt overblikk og sans for de store linjene. Da er de store ordene vanskelig å unngå.
Og der ligger problemet for meg når jeg skal lese fantasy på norsk. Der ord som destiny eller fate glir ned motstandsløst, er skjebne et ord med mange pigger som gjør vondt å svelge. Jeg må innrømme at jeg er overrasket over at lagnad viste seg å være et ord helt uten pigger. Og det er dette som gjør at jeg nevner avstand. Engelsk er ikke mitt morsmål, heller ikke nynorsk. Og det viste seg å være nok til å gi meg den avstanden til ordene jeg trengte for å ha glede av fortellingen.
Jeg har selv lekt med tanken om å skrive en fantasyroman helt siden jeg leste Den Uendelige Historie som barn. Det lengste jeg har kommet er et tre siders sammendrag av de største hendelsene i fortellingen. Det som alltid stopper meg, er språket. Det stritter imot å skrive det på norsk, jeg er ikke god nok til å skrive det på engelsk. Å skrive på nynorsk er heller ikke et alternativ for meg, men Song for Eirabu har likevel gitt meg et håp om at det går an å skrive rundt de piggete ordene. Også på norsk.
Interessant inlegg!Jeg har også et litt ambivalent forhold til fantasy. Synes ofte den blir litt for skjematisk. Og så er det de ordene du skriver om. Og samtidig har jeg veldig lyst til å skrive fantasy, eller noe fantasyaktig. Det må vel være mulig å skrive fantasy uten å bruke de store ordene, mulig å bruke egne ord?
SvarSlettSkriv, skriv, Lille søster!
SvarSlettMe må ikkje la språket i dei bøkene me les vere styrande for dei bøkene me skriv. Eg brukte mykje tid på å finne rette orda i Song for Eirabu, då eg hadde ønske om eit moderne, tilgjengeleg språk, og samstundes fann vakre, gamle ord eg ville ta i bruk. Nokre har kritisert nynorsken min for å vere inkonsekvent (til dømes at eg kan la "konservative" ord som "fåvite" stå side om side med "bokmålsvendingar" som "begynne"), og nokre har meint at "forlaget ikkje har gjort jobben sin, som lot meg halde på slik.
Men for meg måtte det kan hende bli slik, då fantasy i seg sjølv er ein hybrid mellom dei gamle forteljartradisjonane (både munnleg, eventyrforteljing og sagalitteratur) og moderne romanforteljing.
Me må ikkje la språket i dei bøkene me les vere styrande for dei bøkene me skriv.
SvarSlettDette er en sånn ah-dette-er-jo-helt-åpenbart-hvorfor-har-ingen-formulert-det-akkurat-sånn-for-meg-før-setning som jeg kommer til å ta med meg videre. Takk for den :)
Så har både Lille Søster og jeg fått en utfordring her: Om du ikke er komfortabel med sjangeren, forandre den så den passer deg, ikke motsatt?
Som jeg sa i innlegget mitt, er ikke nynorsk mitt språk. Men for meg fungerte din blanding av gammelt og nytt veldig godt, Avil. Jeg liker de gamle ordene, og synes de passet godt inn i Song for Eirabu. Mitt eget skriftspråk ligger og vaker et sted mellom konservativt og radikalt bokmål, og det blir aldri konsekvent. Men det er mitt språk for mine tekster, så sånn får det bli.
Jepp. Du er allmektig eineherskar over eigne tekstar. Du kan gjere akkurat kva du vil.
SvarSlettJeg har aldri tenkt på det før, det du skriver, Avil, om at fantasyfortellingen er en hybrid mellom de gamle fortellertradisjonene og den moderne romanen. For meg ligger noe av det besnærende ved fantasy akkurat der. Selv om jeg ikke har formulert det slik noen gang.
SvarSlett