Per Olov Enquist: Magnetisörens femte vinter

"Är han en bedragara, den egenartade magnetisören Friedrich Meisner, eller ãr han en man med förunderliga gåvor - eller bådadera? En tysk magnetisör och läkare kommer til Seefond hösten 1793. I staden bor en doktor med sin blinda dotter. Magnetisören påstår att han kan bota blindheten och övertalar doktorn att behandla dottern. Behandlingen lyckas och magnetisören startar en praktik i staden, men allt är inte som det ska vara."

Dette står bakpå boka, og var alt jeg visste om den før jeg begynte å lese. Likevel satt jeg med noen forventninger, som jeg alltid gjør når jeg har lest noe annet av samme forfatter tidligere. Magnetisörens femte vinter er ikke ei bok jeg har glidd motstandsløst gjennom fra perm til perm, jeg har måttet ta jevnlige pauser for å hvile. Troligvis mye fordi jeg fremdeles ikke er vant til å lese på svensk, det krever mer konsentrasjon og jeg blir fortere sliten. Samtidig er jeg glad for at jeg valgte å gjøre det. Jeg liker rytmen og klangen i det svenske språket.

Boka veksler mellom to synsvinkler. Den ene er en anonym fortellerstemme som rekonstruerer Meisners historie fra et uvisst punkt i fremtiden basert på historiske dokumenter og en god del antagelser. Denne stemmen har en total oversikt over hele Meisners biografi og hopper litt hit og dit i tiden. Til tider litt forvirrende. Samtidig har denne personen et selvfølgelig innblikk i Meisners tanker, som han logisk sett ikke burde hatt, men som jeg likevel ikke finner forstyrrende.

Den andre synsvinkelen får vi gjennom doktoren Claus Selingers dagbok. Dette blir, naturlig nok, en jeg-synsvinkel som baserer seg på hendelser fra dag til dag, og har dermed ikke samme oversikten som den andre fortellerstemmen.

Jeg merket at min interesse forskjøv seg iløpet av tiden jeg leste. I starten var jeg mest interessert i Meisners perspektiv, men et sted på veien var det Selinger som ble den interessante. Og til sist var det også sistnevnte jeg opplevde som hovedperson i denne boka. Grunnen til at jeg sier det er enkel. Meisner er en statisk person. For han er livet en pendel som svinger fra den ene siden til den andre til den ene igjen. Han forholder seg på samme måte gjennom hele boka til både menneskene rundt seg og til sin egen verdensanskuelse. Selinger på sin side, får utfordret sitt syn på verden ved at Meisner dukker opp. Han går gjennom flere faser og utvikler seg gjennom teksten, slik at den Selinger vi møter på slutten av boka ikke er den samme som den vi møter når han introduseres. Det er han som er den spennende karakteren, Meisner er bare en katalysator.

Ellers er tanken jeg sitter igjen med et sitat fra Ibsens Vildanden. "Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man lykken fra ham med det samme". (Sitert fritt etter hukommelsen.) Temaet i denne boka er mye av det samme. Er det Meisner bedriver virkelig bedrageri når han faktisk oppnår resultater? Har ikke menneskene han behandler det bedre gjennom den overbevisningen han gir dem? Jeg føler ikke Enquist gir oss noe bastant svar på disse spørsmålene, han bare stiller dem. Og det liker jeg.

Og jeg gleder meg til å fortsette på bunken med Enquist-bøker jeg har liggende. Men tror jeg skal ta en liten svensk-pause og lese noe på norsk først.