Skrive alene

Jeg leser om å skrive igjen. Vet ikke om jeg tror jeg lærer noe av alle disse bøkene. Ettervert begynner det meste å være kjent. De gjentar hverandre. Eller sier det stikk motsatte. De sier akkurat det jeg vil høre, og jeg later som jeg er overrasket. Får tårer i øynene og nikker "ja". "There is no such thing as discipline. Only need." Og litt senere: "The goal and the fruit of true discipline is completion. The completion of the work of art." Jeg er en kunstner. Jeg føler meg ikke som en kunstner. Jeg tenner telys og heller opp vin i et glass, håper det skal hjelpe. Livet mitt er ingen novelle, jeg må slutte å vente på vendepunktet. Jeg sitter med laptopen i fanget og er en klisjé. Jeg lukker øynene, skal tenke tilbake og la bildene flyte forbi. Jeg sovner. "Show, don't tell", men eksemplene er fra bøker jeg ville gitt opp etter få sider. Det hele begynner å bli krampeaktig. Hva vil jeg med denne boka? Den er en stemme som forteller meg ting jeg allerede vet. "A writer is someone who writes." Så mye bedre det ordet er på engelsk. Hva skal man kalle seg på norsk når ordet forfatter er for stort for munnen? Jeg er en skriver, en skrivende, jeg skriver. Jeg bytta jobb og gjorde det offentlig. Jeg har sagt det høyt, med rødmende stemme. Jeg skriver. Jeg gir meg selv tyn fordi jeg ikke skriver. Jeg skriver blogginnlegg. Jeg skriver brev. Jeg skriver små snutter uten retning. Jeg skriver dette. Jeg får spørsmål om hvordan det går med boka mi. Jeg sier jeg ikke skriver. Vil gjemme meg. Det er ingen bok. Men det er ord. Andre ord. Og bøker som denne dytter meg ned i sofaen og plasserer laptopen i fanget mitt. Jeg skriver. Hva annet kan jeg kalle det? Jeg trykker på tastene og bokstavene gir mening. Ett ord om gangen. Det er ingen annen måte.

Sofi Oksanen - Utrenskning

Jeg leste Stalins Kyr tidligere i år, men ble ikke overbevist. I kommentarfeltet ble jeg oppfordret til å gi Oksanen en ny sjanse med Utrenskning. Det tok noen måneder, men nå har jeg lest den. Og denne gangen blir omtalen en helt annen.

For her er det mer av alt jeg likte i den første boka. Og det jeg ikke likte, er vekk. Der Stalins Kyr dro i alle retninger på en gang, er Utrenskning stram og konsentrert. Den har en rammefortelling med to underliggende fortellinger som gradvis avsløres underveis. Det høres banalt ut når jeg oppsummerer det sånn, men det funker som bare det.

Nå er jeg nemlig revet med fra start til mål. Aliide og Zara er begge kvinner med sterke historier som jobber hardt for å skjule dem. Oksanen fletter dem sammen på mesterlig vis, og etterhvert begynner man som leser å skjønne hvordan de henger sammen. Alle de små detaljene i skildringene gir innsikt og gjør det hun skriver troverdig, og det enkle, konkrete språket kler teksten.

Handlingen utspiller seg dels under krigen, dels under den sovjetiske okkupasjonen og dels på begynnelsen av 90-tallet. I Estland og noe i Russland og Tyskland. Kontrastene er store, men lite er svart eller hvitt. Det meste foregår i gråsoner, og sympatier havner lett i vrangstrupa.

Dette var rett og slett en sterk og god bok, som jeg gladelig anbefaler videre.

Marjane Satrapi: Persepolis 2

Jeg startet dagen i dag på biblioteket, og ble minnet på at jeg bare hadde lest den første Persepolis boka da jeg så den i ei hylle. Nå har jeg lest ut denne andre i ett strekk, og er enda mer begeistret enn jeg var forrige gang.

I denne andre boka forteller Satrapi om fire år i Østerrike og om hjemkomsten til Teheran. Det handler om å vokse opp, om en tenåring i identiteskrise som forsterkes av ikke å høre til i samfunnet hun lever i. Først i Østerrike dit hun kommer som en fremmed. Deretter å føle seg fremmed i sitt eget land fordi hun etter fire år i utlendighet plutselig skiller seg ut også der. Samtidig er det også krass regimekritikk og en sterk personlig historie som fortelles.

Jeg tar meg i å tenke at Persepolis-bøkene, på tross av å være lite barnevennlige, ville gjort seg som pensum i skolen. Kulturforståelse banket inn når man er som mest påvirkelig.

Kanskje som en hviskende stemme i en kassettspiller under senga i ekte Aldous Huxley stil? (Det er blitt mange år siden jeg leste A Brave new World, men det var sånn de hjernevasket alle fra spedbarnsaldre, var det ikke?)

Litt reklame...

Min blogg, da kan jeg reklamere for hva jeg vil. Og siden et par lesere kommenterte at de var interesserte i skrivekurset jeg var på i helgen, benytter jeg nå anledningen til å reklamere for det neste.

Det skal holdes i Oslo enten 15. eller 16. oktober, klokka 11-17. (Jeg er usikker fordi Marianne har skrevet 16. på Facebook, men 15. når hun kommenterte her på bloggen min igår, men med klokkeslett på dagtid høres jo lørdag 16. mest sannsynlig ut.) Pris og sted er ikke helt avklart enda, men man kan melde sin interesse til Marianne på mail marianneteie@runbox.no, så får du all informasjonen du trenger derfra.

Kurset er en ny utgave av det jeg akkurat var på, og har temaet "Åpninger". Som jeg skrev, fokuserte vi på friskrift, en teknikk som går ut på å skrive uten å sensurere seg selv i en gitt periode. Med bare seks timer til rådighet passer det bra, det er begrenset hvor mye man rekker å gå i dybden på så kort tid. Jeg liker det. Ofte overrasker jeg meg selv med å ha skrevet ting jeg aldri ville trodd jeg selv kunne kommet på. Denne arbeidsmetoden gjorde også at kurset inneholdt lite teori og mye skriving, og jeg var ihvertfall veldig inspirert da jeg kom hjem etterpå.

Marianne selv er en veldig erfaren skrivekursdeltaker, hun er engasjert og full av meninger og veldig flink til å kommentere tekster. Og veldig lite skummel, så det er bare å melde seg på ;)

Joe Abercrombie: Best Served Cold

"Men HURRA så heldig du er: Han har skrive ei fjerde bok frå same univers, der du møter igjen nokre av dei same karakterane.

Best served cold.

Og den er også god! "

sa Avil da jeg skrev om The First Law trilogien.
Hun hadde selvsagt helt rett.

Tror faktisk jeg vil gå så langt som å si at Best Served Cold er enda bedre. Den er ihvertfall enda ett hakk mørkere.

Boka handler om leiesoldaten Monza Murcatto som blir sveket av sin arbeidsgiver og sverger blodig hevn. Hun samler en gjeng mer eller mindre tvilsomme hjelpere og deretter går det, helt bokstavelig, slag i slag. Det er spennende, hensynløst og blodig til siste side. Og tidvis så heftig at jeg håpet dresskledte pendler-menn ikke leste over skuldra mi på toget.

Det er tre ting som gjør at jeg elsker denne boka:
For det første er den herlig full av svart-svart humor.
For det andre har Abercrombie skapt noen fantastiske karakterer som trer fram som langt mer enn ord på et ark.
For det tredje er han ikke redd for å skade karakterene sine. Noe som gjør fortellingene både mer realistiske og ikke minst mindre forutsigbare. (Du vet det kommer til å gå bra med Harry Potter og at Frodo kommer til å lykkes. Du er aldri helt sikker på hvem som overlever Murcattos vendetta, om noen.)

Liker du mørk fantasy og har ikke lest Abercrombie, gjør noe med det!
Har du lest Abercrombie og har noe lignende å anbefale meg, kom med det!

Skrivekurs - igjen

Igår var jeg på mitt andre skrivekurs for året. Eller noensinne, om man ikke regner Forfatterstudiet i Bø som et skrivekurs. Noe som ville være ganske urettferdig mot Forfatterstudiet, når jeg tenker meg om, så jeg trekker det tilbake.

Uansett. Jeg møtte Marianne på skrivekurs på Nansenskolen i sommer. På toget på vei hjem fortalte hun at hun hadde lyst til å holde sine egne skrivekurs. Og for noen uker siden dumpet en invitasjon til hennes "pilotskrivekurs" ned i min facebook postkasse. Så igår lot jeg svigerbesøk fra Sverige være svigerbesøk og troppet opp i Oslo med skriveblokk, blyant og et bilde av meg selv (det skulle brukes i en oppgave).

Det ble en dag med mange åpninger. Vi var syv elever og én veldig engasjert lærer. Fokus på dagen var friskriving. Å leke, ikke sensurere seg selv, å komme igang. Marianne hadde et vell av oppgaver parat, jeg har en mistanke om at vi bare rakk en liten brøkdel.

Seks timer senere forlot jeg Oslo med skrivekrampe, masse ny tekst i min skrivebok og tonnevis av inspirasjon til å jobbe videre. Marianne har lovet flere kurs i høst. Sannsynligvis vil det neste dreie seg om noveller og gå over en helg for å få tid til å gå dypere inn i tekster. Jeg gleder meg allerede.

Shopoholic?

Mye shopping blir det ikke på tur med en samboer med butikk-vegring. Men litt mer lesestoff ble med meg hjem fra England likevel.

Joe Abercrombie - Best Served Cold hadde jeg tenkt å kjøpe før jeg dro og ha med som lesestoff. Det rakk jeg ikke, dermed ble Waterstones redninga. I Canterbury var jeg inne i en bokhandel der alt var billig-billig, men det var starten på en lang gåtur og jeg orket ikke bære... Dermed ble det bare to bøker: en om vampyrer og en om rosekrigene.

Resten av nyinnkjøpene er guidebøker fra noen av stedene vi har besøkt. De har alltid så mye bedre bilder enn jeg noengang greier ta.

Og den fineste av dem alle, står det ingenting i. En nydelig, skinninnbundet skrivebok med håndlaget papir inni. Så fin at jeg sannsynligvis aldri kommer til å finne noe jeg har å skrive ned verdig til å noteres i den...

England - kjempers fødeland

Vi har hatt en drømmeferie, min drømmeferie for å være mer eksakt, der septembersola har fulgt oss rundt i landet og paraplyene stort sett fikk hvile. Vi har trasket og gått gjennom historiske steder, med kamera rundt halsen som ekte turister. Vi har sust avgårde på motorveier og krysset landet både på tvers og på langs (ihvertfall hvis du legger litt godvilje til). Vi har kjørt rundt på smale, smale landsbyveier som kunne vært klippet rett ut av Postmann Pat. Vi har nytt godt av venners gjestfrihet, sovet godt i et hotell med røtter fra det 15. århundre og like godt på et annet. Vi har spilt Guitar Hero og vært på kino. Blitt ønsket god morgen av en ellevill hund. Spist full english breakfast og fish n'chips (ihvertfall har én av oss gjort det...) Kjørt på feil side av veien uten problemer. Gått en laaaaang omvei i Bath. Spist Cookie Dough dessert på Pizza Hut. Tilfeldig utvalgte snapshots.

Det har vært historisk mer enn litterær sightseeing for oss. Vi har sett Royal Pavillion i Brighton. En helt utrolig bygning, herlig malplassert og gjennomført overdrevent.

I Hampton Court Palace møtte vi Henry 8 på dagen han giftet seg med sin sjette kone, Catherine Parr.

Vi besøkte Hever Castle der Henrys andre kone, Anne Boleyn, vokste opp. Fint slott, men smekkfullt av turister, så vi gikk i kø gjennom hele. Dermed ble den fantastiske hagen høydepunktet. Selv om den nok hadde vært enda finere litt tidligere på året.



Katedralen i Canterbury ga ly for den eneste skikkelige regnskura vi hadde.


Dover Castle kommer ihvertfall min kjære sambo til å huske som stedet med alle trappene. Mye å se, mange skritt. Rekonstruerte møbler i farger som minnet om barneleker. Vanskelig å se for seg at det faktisk var sånn det var. Lett å se for seg at alt gammelt er falmet, sprukket og utstilt i en monter.


Roman Baths i Bath. Imponerende byggverk. Får meg til å le av at mennesker i dag tror vi er så mye mer avanserte enn mennesker som levde for 2000 år siden.


Vi droppet Stonehenge og dro til Avebury, ofte kalt "the other Stonehenge". Varm sol og et fantastisk lys over landskapet den dagen. Herlig, avslappet stemning. Ro. Svært område og digre steiner. Og sauer som ikke brydde seg det døyt om hvor lenge steinene hadde stått der så lenge de var gode å klø seg på.




På vei til Salisbury snublet vi over Old Sarum Castle og unnet oss en ny spasertur i solskinnet. Her krevdes litt mer fantasi enn under besøket av de andre slottene, det var ikke mye igjen å gå etter. Men utsikten over gressplenen der man kunne se omrisset av den gamle Salisbury-katedralen var flott. Og etter besøket her, bestemte vi oss for at vi hadde sett nok for en dag og droppet selve Salisbury.



Da vi dro nordover siste helga, var vi litt mette på sightseeing. Vi var dessuten i York for to år siden, så det hoppet vi over denne gangen. Men en tekstmelding om en "plumbing emergency" fikk oss til å tilbringe noen timer i Thirsk mens vi ventet på at rørleggeren skulle bli ferdig. Der så vi blant annet denne kirken, før vi satt oss på en benk med hver vår bok i solskinnet.