Jeg - en vinner?

Jeg meldte meg på årets Nanowrimo uten noen som helst tro på at jeg skulle fullføre. Såpass godt trodde jeg at jeg kjente meg selv. Noen ganger føles det helt greit å ta feil!

Jeg har vært sta gjennom hele november og ikke latt meg selv slippe unna. Det har vært mange dager jeg absolutt ikke har hatt lyst til å skrive, men har gjort det likevel. Og tirsdag 30.november fortalte Word meg at nano.doc nå bestod av 50 088 ord.

Hvor stor verdi dette dokumentet har i seg selv, er jeg usikker på. Jeg har en mistanke om at det er ihvertfall 95% ræl. En roman er det ihvertfall ikke.

I stedet består dokumentet av mye annet: Det er utdrag fra minst tre forskjellige romaner som foreløpig bare eksisterer som vage ideer i mitt hode. Det er betraktninger og fabuleringer rundt mennesker jeg har sett på buss eller tog. Det er rene dagbokspassasjer. Det er små snutter som best kan beskrives som kortprosa. Det er flere dialoger mellom personer jeg ikke helt veit hvor hører hjemme. Noe er rene ideskisser. Noe er tankerekker som nok til syvende og sist blir bloggposter. Og det er ganske mye tekst av typen: Nå veit jeg ikke hva jeg skal skrive, så jeg skriver på tomgang bare for å skrive, mens jeg venter på at noe annet dukker opp.

Det jeg forhåpentligvis tar med meg fra årets Nanowrimo, er rutinen. Om ikke annet har jeg bevist for meg selv at det er fullt mulig å skrive 50 000 ord på en måned. jeg har bevist at jeg har tid til å skrive, det handler bare om prioritering. Og jeg har lært at når jeg plasserer den indre kritikeren bak lås og slå i kjelleren, er det faktisk ganske gøy å skrive igjen også. Jeg har også funnet ut at alt ikke trenger å være så planlagt hele tiden. Det går fint å sette seg med hendene på tastaturet og se veien bli til mens jeg går. De beste partiene jeg har skrevet denne måneden, har kommet totalt overraskende på meg. Det er også en fin erfaring å ta med seg.

Nå er neste skritt utskrift og gjennomlesning. Men tror jeg vil la det vile litt først. Får se hvor tålmodig jeg greier å være.

PS:
Nanowrimo pekte meg også i retning av en side som heter Write or Die, som jeg tror jeg kommer til å bruke når jeg står fast seinere også. Den er en videreføring av en kjent skriveøvelse, nemlig automatskriften. På Write or Die setter du deg et mål, enten antall ord eller antall minutter du skal skrive, så skriver du på den siden (husk å kopiere teksten og lime den inn i et dokument for lagring om du vil ta vare på den). Du kan selv stille inn hvor streng du vil den skal være, men på sitt strengeste begynner den å slette i teksten din om du bruker for lang tid på å tenke. Ikke et sted du vil skrive hele romaner kanskje, men artig de gangene du virkelig ikke kommer i gang.