Beate Grimsrud - En dåre fri

Jeg greier ikke å finne en inngang. Jeg har allerede sittet her en time og slettet alle forsøk så langt. Jeg har mange tanker om boka jeg har lest, men de vil ikke stille seg pent på rekke å lage logiske sammenhenger. Det er ikke åpenbart hvilke av dem som bør være først eller sist eller være med i det hele tatt. Men jeg liker omslaget, så jeg gjør bildet større enn jeg pleier og ser på det i stedet.

"Det er jeg som er Eli." Det er åpningssetningen. Presiseringen kjennes etterhvert nødvendig. Det kunne vært så mange andre som fortalte. Eli er ikke alene i sin egen kropp, hun deler den med Espen, Emil, Erik og prins Eugen. Det kunne vært en av dem som fortalte, men det er altså Eli. Eli er fortelleren av dem. Eli er forfatteren. Er Eli virkelig, eller bare en av mange stemmer? Eli har skrevet bøkene Beate Grimsrud har skrevet. Hun har laget filmene Beate Grimsrud har laget. Eli har til og med skrevet boka jeg akkurat har sittet med i hendene, som har Beate Grimsrud skrevet på omslaget. Jeg vil ikke spekulere i hva som er selvbiografi og hva som er roman. Jeg vil ikke tillegge Eli hverken ansiktet fra bokomslaget eller Grimsruds forfatterportrett. Jeg lar Eli forklare det selv, sitat fra side 441:

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet. Jeg har vært inne på avdelingen i helgen. Jeg sov ikke da heller, men fikk fortellinger, gaver i natten. Jeg ble mest glad for den lille jenta som er meg, og som forteller eventyr for klassekameratene sine på veien hjem fra skolen. Hun tisser på seg. Poenget forsvinner i en gul flekk i snøen som alle ser. Hele barndommen var full av sånne gule flekker i snøen. Jeg har skrevet om det, og om avdelingen. Men jeg vil ikke bli en offentlig pasient. Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted. Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.

Det tok meg ganske lang tid å komme inn i denne boka. Det er ikke et overgripende narrativ som holder meg i hånden og drar meg gjennom teksten. I stedet består den av mange, mange små scener som til sammen danner en mosaikk som viser et levd liv. Jeg utenpå-leser. Selv om mange av scenene har sterke bilder, er det lett å holde meg på overflaten, ikke la meg påvirke. Etter en stund skjønner jeg hvorfor: Det totale fraværet av følelser i teksten. Alt er helt nøkternt beskrevet. I korte setninger. Dette skjedde og dette skjedde og dette skjedde. Da gjorde jeg sånn. Jeg er ikke vant til at en jeg-forteller er så distansert i forhold til sitt eget liv. Hun lurer meg til å ha samme distanse.

Engasjementet kommer først en morgen jeg har fri og ligger halvannen time og leser under dyna før jeg står opp. Jeg står opp og skriver: I dag er det annerledes. I dag har jeg strekklest og flyttet inn. Jeg har ligget krøllet sammen under dyna og lest i alt for dårlig lys. Til slutt måtte jeg rive meg løs, kan ikke bo der. Må bo i meg selv. Jeg skjønner at teksten er full av følelse likevel, jeg måtte bare finne den først. Jeg blar tilbake og leser starten om igjen, leser følelser overalt. Nå er jeg Eli, og teksten ble plutselig så mye farligere.

Jeg har mer å si, men jeg velger foreløpig å la være. Nå vil jeg lese hva andre har skrevet om boka, og se om noe andre har sagt kan gjøre mine egne tanker klarere.