onsdag 22. desember 2010

Beate Grimsrud - En dåre fri

Jeg greier ikke å finne en inngang. Jeg har allerede sittet her en time og slettet alle forsøk så langt. Jeg har mange tanker om boka jeg har lest, men de vil ikke stille seg pent på rekke å lage logiske sammenhenger. Det er ikke åpenbart hvilke av dem som bør være først eller sist eller være med i det hele tatt. Men jeg liker omslaget, så jeg gjør bildet større enn jeg pleier og ser på det i stedet.

"Det er jeg som er Eli." Det er åpningssetningen. Presiseringen kjennes etterhvert nødvendig. Det kunne vært så mange andre som fortalte. Eli er ikke alene i sin egen kropp, hun deler den med Espen, Emil, Erik og prins Eugen. Det kunne vært en av dem som fortalte, men det er altså Eli. Eli er fortelleren av dem. Eli er forfatteren. Er Eli virkelig, eller bare en av mange stemmer? Eli har skrevet bøkene Beate Grimsrud har skrevet. Hun har laget filmene Beate Grimsrud har laget. Eli har til og med skrevet boka jeg akkurat har sittet med i hendene, som har Beate Grimsrud skrevet på omslaget. Jeg vil ikke spekulere i hva som er selvbiografi og hva som er roman. Jeg vil ikke tillegge Eli hverken ansiktet fra bokomslaget eller Grimsruds forfatterportrett. Jeg lar Eli forklare det selv, sitat fra side 441:
Jeg setter meg ved kjøkkenbordet. Jeg har vært inne på avdelingen i helgen. Jeg sov ikke da heller, men fikk fortellinger, gaver i natten. Jeg ble mest glad for den lille jenta som er meg, og som forteller eventyr for klassekameratene sine på veien hjem fra skolen. Hun tisser på seg. Poenget forsvinner i en gul flekk i snøen som alle ser. Hele barndommen var full av sånne gule flekker i snøen. Jeg har skrevet om det, og om avdelingen. Men jeg vil ikke bli en offentlig pasient. Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted. Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.

Det tok meg ganske lang tid å komme inn i denne boka. Det er ikke et overgripende narrativ som holder meg i hånden og drar meg gjennom teksten. I stedet består den av mange, mange små scener som til sammen danner en mosaikk som viser et levd liv. Jeg utenpå-leser. Selv om mange av scenene har sterke bilder, er det lett å holde meg på overflaten, ikke la meg påvirke. Etter en stund skjønner jeg hvorfor: Det totale fraværet av følelser i teksten. Alt er helt nøkternt beskrevet. I korte setninger. Dette skjedde og dette skjedde og dette skjedde. Da gjorde jeg sånn. Jeg er ikke vant til at en jeg-forteller er så distansert i forhold til sitt eget liv. Hun lurer meg til å ha samme distanse.

Engasjementet kommer først en morgen jeg har fri og ligger halvannen time og leser under dyna før jeg står opp. Jeg står opp og skriver: I dag er det annerledes. I dag har jeg strekklest og flyttet inn. Jeg har ligget krøllet sammen under dyna og lest i alt for dårlig lys. Til slutt måtte jeg rive meg løs, kan ikke bo der. Må bo i meg selv. Jeg skjønner at teksten er full av følelse likevel, jeg måtte bare finne den først. Jeg blar tilbake og leser starten om igjen, leser følelser overalt. Nå er jeg Eli, og teksten ble plutselig så mye farligere.

Jeg har mer å si, men jeg velger foreløpig å la være. Nå vil jeg lese hva andre har skrevet om boka, og se om noe andre har sagt kan gjøre mine egne tanker klarere.

7 kommentarer:

  1. Bra omtale. Jeg synes også det var vanskelig å finne en vei inn for å skrive omtalen. I det hele tatt var det vanskelig å skrive omtale. Kanskje fordi boka er kompleks med mange lag, og handlingen ikke så viktig?

    SvarSlett
  2. Jeg tror du har rett i det. Det er så mange ting jeg kunne skrevet om, at jeg ikke vet hva jeg skal velge. Jeg kunne skrevet om psykiatri, om kjønnsforvirring, om å skrive om skriving, om Grimsruds språk. Romanen har en form som rommer mye og kan være startpunkt for mange helt ulike samtaler.

    Jeg har for øvrig allerede neste Grimsrud bok på vei i posten.

    SvarSlett
  3. Blir spennende å se om neste Grimsrud også faller i smak. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere.

    SvarSlett
  4. Er du forresten med å lese Vågen? :o)

    SvarSlett
  5. Ja, jeg er med å lese Vågen. Har faktisk lest den ferdig i dag, men venter med omtalen til rett dato. Blues från ett krossat världshus er også kjøpt inn og ligger på vent i hylla.

    SvarSlett
  6. Jeg sitter og leser gjennom alle blogginnleggene igjen nå, og det slår meg at nettopp det du skriver om her, preger hele prosjektet. Boka har mange innganger og det er mange måter å omtale den på. Dette gjelder selvfølgelig mange andre bøker, men nettopp de psykologiske lagene og det nøkterne språket er med på å skape enda flere innganger enn normalt.
    Fin vinkling på omtalen om ei fantstisk bok :)

    SvarSlett
  7. Det er sjelden jeg har så problemer med å vite hva jeg vil si som jeg hadde her. Jeg skrev mange begynnelser som trakk fram helt forskjellige ting, men alt føltes like feil. Å trekke fram én ting tok fokuset vekk fra noe annet. Hyggelig at du likte resultatet som det ble til slutt.

    SvarSlett