Denne uka fikk jeg et spørsmål om hva som er viktigst for meg når jeg leser: Språk eller handling. Det beste er selvsagt ja takk, begge deler. De virkelige favorittene oppfyller som regel Ole Brumm-svaret. Men om jeg må velge?
Jeg svarte språk. Om språket irriterer meg i ei bok, blir den aldri noen favoritt. En spennende handling kan få meg til å lese boka ferdig, men irritasjonen vil ødelegge mye av leseopplevelsen. Med en språklig sterk bok uten nevneverdig handling, er det motsatt. Trangen til å lese den ferdig med en gang kan godt mangle, men når jeg leser blir jeg ofte bergtatt. Det er flere av denne typen bøker blant mine favoritter.
Disse tankene førte meg videre over i desembers oppsummeringsmodus. Jeg er ofte veldig positiv til bøker rett etter at siste side er lest. Blogginnleggene skrives mens jeg mentalt ennå er tilstede i bokas univers. Men denne umiddelbare følelsen forsvinner. Innen 2010 er omme, kommer jeg til å ha lest i overkant av 60 bøker. Mange av dem har gitt meg gode leseropplevelser der og da, men likevel kommer jeg til å glemme dem.
Men med noen bøker er det annerledes. Noen bøker kryper under huden på meg og blir der. Noen bøker blir en permanent del av min måte å tenke på. Og hvilke bøker dette er, kommer ofte som en overraskelse på meg. Det er nemlig ikke nødvendigvis de samme bøkene som gjør mest inntrykk på meg mens jeg leser dem.
Og det er når jeg kjenner etter hvilke bøker dette dreier seg om, jeg skjønner at min selvinnsikt når det gjelder språk og handling befinner seg på gyngende grunn. Med selve teksten på en armlengdes avstand, er det handlingen som gjør at jeg husker bøker. Jeg vet at jeg elsket Tomas Espedals Imot kunsten. Jeg vet at jeg vil være akkurat like forelsket i språket hans når jeg plukker opp boka og leser den på nytt. Men jeg kan i dag på ingen måte fortelle deg hva den handler om. Og det er ingenting fra den boka som dukker opp i tankene mine en kald tirsdag på vei til jobb.
Her er imidlertid en liste over fem bøker som faktisk gjør det. Ingen av dem tilhører kategorien språklig irriterende, men det er fortellingen i dem som gjør at de har flyttet inn i meg.
1)Doris Lessing: Mara og Dann
Jeg var ikke hundre prosent overbevist da jeg omtalte denne boka. Men den selektive hukommelsen har luket ut innvendingene. I dag husker jeg fortellingen om de to søsknenes kamp, men mest av alt husker jeg Doris Lessings fremtidsvisjon.
2) Cormac McCarthy - The Road
Jeg skrev ingen omtale etter å ha lest denne. Litt fordi "alle andre" hadde gjort det allerede, og litt fordi jeg ikke visste helt hva jeg syntes. Nå i ettertid kan jeg med hånda på hjertet si at ingen roman har gjort sterkere inntrykk på meg på mange, mange år. Tanker fra denne, er med meg daglig.
3) Mustafa Can - Tätt inntil dagarna
Denne var jeg begeistret for da jeg skrev om den første gang, og siden da har den bare vokst. En viktig bok!
4) Jesper Knallhatt - Baade og...
her mangler avstanden, men jeg drister meg likevel til å si at denne har forandret måten jeg tenker på om mange ting. Eller rettere sagt: Den har fått meg til å tenke på ting jeg ellers aldri ville tenkt over i det hele tatt.
5) Nicholas Ostler: Empires of the word
Jeg leste den i juni, og føler det er på høy tid å lese den igjen. Dette var midt i blinken for meg, og har med meg tanker fra den hver gang jeg hører ungdommer snakke på bussen.
Jeg velger handling.
SvarSlettIkke fordi språk er uviktig. Jeg er helt enig med deg om at man kan få kløe av bøker som er gode handlingsmessig, men hvor språket er dårlig. Jeg har mange eksempler på bøker jeg har måttet legge bort pga. språket. Men da hender det vel så ofte at jeg legger bort bøker fordi forfattere prøver for hardt - språkmessig. Handlignen forsvinner i oppkonstruert språk som anmeldere gir seg over for. "Fantastisk språk", leser jeg, men opplevelsen min er helt motsatt. Språket er en barriere mellom meg og karakterene, mellom meg og bokas innhold. Det er det mest irriterende jeg vet om. Jeg synes en del norsk samtidigslitteratur er preget av dette, særlig hos norske debutanter (skulle tro de gikk et felles debutantkurs i språk).
Derfor sier jeg: Først et innhold som fenger. Historien må være der.
Så språk som løfter handlingen.
Som f.eks. Per Olov Enquist og Doris Lessing.
Når det er sagt er jeg enig med deg i det du sier om Espedal. Der sitter språket igjen, ikke handlingen. Helt enig.
Og Mustafa Khan - overhodet ikke noe språklig perle, men en historie som setter spor.
Men språket hans er heller ikke i veien. Hverken i retning av "oppkonstruert, flinkt norsk samtidslitteratur" språk eller "kioskromanklisjeirriterende" språk.
Så skulle man heller kanskje legge handling og språk vekk og si hva som er enda viktigere enn disse to. Nemlig personene i boka. Det er det viktigste av alt for meg. At de har noe å gi meg, si meg. At jeg finner noe hos dem. Hvis jeg ikke gjør det - vel, da er det søplekassa neste!
Bra innlegg forresten - tema engasjerer meg.
Jeg begynte å se det mens jeg skrev mitt innlegg, og din kommentar forsterker det: Jeg tar feil når jeg sier jeg velger språk.
SvarSlettJeg tror at jeg velger språk, men som du sier: I de fleste tilfeller er det nok at språket ikke er i veien så lenge handlingen er på plass.
Det riktigste er nok å si at det er helheten som teller. Og at de virkelige perlene er der både språk og handling drar opp, som med Lessing og Enquist.
Er for øvrig helt enig i at karakterene er viktige. Språk og handling er håndtverket, karakterene gir boka sjel. Om man kan få lov til å bruke en klisjé som det en søndag i desember.
Jeg er også mest opptatt av språket. Men av og til leser jeg bøker for handlingens skyld også, men det dreier seg mest om historier fra virkeligheten hvor infosmasjonen er viktigere. Jeg leste f.eks. "Huset ved moskéen" og likte den veldig godt, enda språket er ganske enkelt. Langt i fra dårlig språk, men det var ikke hovesaken til at jeg likte boken. Det var handlingen som var mest interessant. The Road likte jeg også veldig godt, og det er jeg enig i, det må ha vært mest handlingen, men språket er jo langt i fra dårlig.
SvarSlettJeg er uenig med Knirk. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.
SvarSlettOg da biter jeg skammens hode tvers av, og siterer freidig meg selv: Før var jeg overbevist om at de virkelig gode bøkene på det ypperste uttrykker en følelse og stemning, og vekker assosiasjoner og sanser - det skapes en særegen atmosfære; virkelighetsnært eller en virkelighetsflukt, noe gjenkjennelig.
Språket kom i annen rekke. Trodde jeg.
Etterhvert forstod jeg at selve innholdet og den rent tekniske form er komplementære størrelser; bare en streng kunstner kan gjøre moderat bruk av høyt utviklede tekniske hjelpemidler. Jeg tror den verdifulle litteraturen virkeliggjør de to idealer.
Den virkelig store litteraturen har alle kvaliteter sammenlagt. Dess flere kvaliteter, dess større er den. Men da bør man vel ha en eksakt definisjon av begrepene, ettersom vi vektlegger ulike kriterier og vurderer kunsten fra forskjellige kvaliteter.
God kunst er gjerne moderne og tidløs samtidig. Den har gjennomslagskraft utover landegrenser - den er med andre ord universell. Litteratur er dermed moderne i den livsfølelse den er sprunget ut fra, samtidig som den bevarer det tidløse.
Jeg tror at kvalitet ikke kan oppfanges av intellektet alene. Man må basere seg på en mer intuitiv oppfatningsevne. En slik evne kan imidlertid trenes opp ved tilegnelse av kunnskap i kombinasjon med åpenhet. Men jeg tror likevel vi "trenger" begge deler, god og dårlig kunst - noe annet er simpelthen en matematisk umulighet. Så får leseren selv avgjøre hva som er hva.
God (godt skrevet) bok!
Jeg er ikke sikker. Jeg tror ikke jeg har et like bevisst forhold til språk når jeg leser bøker som det jeg får inntrykk av at dere andre muligens har.
SvarSlettJeg blir bevisst språket i en bok når jeg synes det er dårlig, da blir det til en irritasjon og jeg klarer ikke å konsentrere meg om handlingen (Isabel Allende bøker har en slik effekt på meg... og det er første gang jeg sier det høyt siden så mange av mine lesende venner liker hennes bøker)
Jeg blir også bevisst språket når jeg leser en setning jeg liker godt, eller når to ord som klinger godt er kombinert... setningen jeg likte i dag tidlig (hører på lydbok på vei til jobb): "stillheten var så høy at den var døvende" ... ikke noe mesterverk av en setning, men jeg likte den i forhold til handlingen i boken.
Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse av bøker som kryper inn under huden på deg uten at man merker det eller vet helt hvorfor. Og at det ikke nødvendigvis de samme bøkene som gjør mest inntrykk på meg mens jeg leser dem... "Enke for et år" var en slik bok. Den kom tilbake til meg lenge etter at jeg var ferdig å lese den... og gjør det fortsatt... Jeg vet fortsatt ikke hvorfor.
Hvis jeg fikk kniven på strupen ville jeg velge handling.
Jeg må ha begge deler skal den bli en favoritt. Jeg synes første bind av Knausgårds Min kamp er et godt eksempel. Knakende godt språk, men innholdsmessig tom. Kan med andre ord ikke fordra boka. Og har lagt bort bøker med dårlig språk, selv om de innholdsmessig nok er helt ok.
SvarSlettEg har alltid svart som deg på slike spørsmål - så lenge språket er godt, er ikkje handlinga så viktig. Og det står eg framleis inne for. Det er derfor eg liker Min Kamp. Og eg meiner også at det er det som gjer The Road så sterk - det poetske og vakre språket. Eg er for eksempel veldig glad i Helle Helle, som skriv romanar med veldig lite handling, men med godt språk. Og eg gir ofte opp bestselgjande pageturnarar, som bare har handling og ikkje språk, som for eksempel Tusen strålende soler, som eg ikkje orka lese meir enn halve av. Så heilt til nå, har eg tenkt at språk er viktigare enn handling.
SvarSlettMen eg har akkurat lese ferdig ei bok kor handlinga, hovudpersonen og manlande samanhengar irriterer meg grenselaust, sjølv om språket er godt. Så eg tenker at jo, det er samspelet som er viktig. At det er samanheng mellom språk og handling og at begge deler er like gjennomarbeida, og samla til ein heilskap.
Nei, det går ikkje an å velgje.